Vebjørn Bjelland Berg har sultestreiket i over fem uker, med krav knyttet til norsk oljepolitikk og et møte med statsministeren. Det er vel usikkert om han får besøk av Jonas Gahr Støre i teltet, og enda mer usikkert om han får sine krav oppfylt. Ikke får han synderlig støtte fra andre hold heller. Det har vært påfallende taust i avisspaltene, og de fleste tenker nok: En sultestreik forandrer ikke på noe, målsettingen er uklar, og fallhøyden er stor. Trolig har de rett i så måte, men det er noe annet det handler om. Unge miljøaktivister fortviler over likegyldigheten blant politikere og i samfunnet for øvrig, og mange sliter med å finne mening og framtidshåp. Da er det ikke rart om de griper til sterke aksjonsformer og uttrykksmåter, ikke bare sivil ulydighet og utagering, men også desperate handlinger og rene nødsytringer; uavhengig av virkning og gjennomslag. For det handler om eksistensielle spørsmål mer enn kost/nytte-analyser.