Vi skal straks forlate den lille øya i Kroatia ikke langt fra grensen til Montenegro for å komme oss til Beograd. På denne øya er det påfugler overalt, hundretalls, kanskje tusentalls, de sleper de lange blågrønne halene etter seg, på enkelte steder av skogsveiene kommer vi ikke forbi herrene når de har slått opp de veldige, flagrende solfjærformasjonene. Datteren min ser liten ut ved siden av dem, til tross for at hun er stor nå. På avstand høres andre påfugler skrike, de lyder som forlatte spedbarn, klagende, skjærende, hissige. Når man kommer nær dem, kurrer de, vibrerer og rasler, de lange grønnblå slepene deres glir over de nakne beina mine der jeg sitter i sola.