Israels og «verdenssamfunnets» krav om at Hamas må opphøre for at palestinerne skal «få» sin rett til en selvstendig nasjonalstat og varig fred og velferd, dreier seg om makt og i hvor høy grad den kan utfordres. Kolonihistorien viser at frigjøringsgrupper med bred folkelig støtte defineres som «voldsutøvende terrorister» inntil kolonimakten ser seg nødt til å forhandle. Da omdefineres «terrorist» til «motpart i forhandling» og «statssjef» – alt ettersom maktbalansen endres. ANCs Nelson Mandela, Sinn Feins Gerry Adams, FLNs Ahmed Ben Bella, og PLOs Yasir Arafat er bare noen eksempler. Sistnevnte ble som resultat av Oslo-avtalen 1993–94 representant for palestinske selvstyremyndigheter (PA), som i etterkant har blitt gissel for israelsk vegring mot å tillate etablering av en palestinsk selvstendig nasjonalstat.