Ukas valg av ny LO-leder har utløst debatt og frustrasjon i flere deler av fagbevegelsen. I mitt tilfelle handler det om Creo, men det kunne like gjerne vært El & IT, Fagforbundet, Handel og Kontor eller NTL. For dette handler ikke om én bransje – det handler om en fagbevegelse som i økende grad velger å være partipolitisk tydelig, heller enn samlende. Problemet er dette: Hvordan kan en fagforening være representativ for alle medlemmer, når den samtidig fronter én side i det politiske landskapet?