Jeg deler Frida Fliflets fortvilelse i kommentaren i Klassekampen 11. april. Rop ut navnene på kvinner utsatt for dødelig vold, gjenta historiene, skriver hun. Et rop i fortvilelse, også fordi hun mener at hun ikke har noe nytt å komme med, hun trenger en ny knagg, en ny vinkling. Samme dag stiller Kathleen Rani Hagen spørsmålstegn ved «Klassekampens whataboutisme» i Ingebrigtsen-rettssaken: I forhold til dekningen av terror og voldtekt i sakene omkring Matapour og Frosta-legen, hvor viktig får en sak om psykisk og fysisk vold mot barn være? Ikke særlig viktig for Klassekampen.