Som ung norsk student i Paris på 1980-tallet, med en ballast som begrenset seg til et par iherdige, men nokså frustrerte forsøk på å kjempe seg gjennom makkerparet Deleuze og Félix Guattari i oversettelse, var det med en viss spenning en gikk inn i salen på universitetet Vincennes-Saint-Denis hvor Deleuze underviste. I universitetsåret 1985–1986 var hele 26 seminarmøter viet Michel Foucault, kollegaen han et drøyt år tidligere hadde holdt gravtale over. Lokalet var strengt tatt kun et ekstra stort klasserom utstyrt med en tavle, lysrør i taket, nakne betongvegger og noen vinduer ut mot en tett trafikkert bilvei. Hovedpersonen var ennå ikke kommet, men rommet var alt stint med tilhørere og etter hvert også med sigarettrøyk. Blant de drøyt to hundre oppmøtte syntes sør-europeere og sør-amerikanere å være den største gruppen, utover franskmenn. Litt over ni kom Deleuze inn i lokalet, ledsaget av et par assistenter samt filosofkollega François Chatelet. Pulten foran ham var allerede fylt opp med mikrofoner og kassettopptakere, ikke ulikt en pressekonferanse. Deleuze tente den første av mange sigaretter og innledet med å resymere forrige forelesning. Stemmen lignet mest av alt en trollmanns. Tobakkhes, men langsomt, pedagogisk, og ikke minst velmodulert, underviste han i små fire timer uten manus, kun avbrutt av et kvarters pause for å hente inn litt frisk luft. Enkelte korte innlegg og spørsmål avbrøt av og til undervisningen, ellers satt tilhørerne og noterte intenst – og røykte.