I mai 1933 oppholder Virginia Woolf og mannen hennes Leonard seg i Siena, de er på enda en bilreise gjennom det sørlige Europa. De har tatt inn på et pensjonat i Siena, og Woolf sitter i et åpent vindu, ser menneskene strømme forbi nedenfor, lytter til byens larm, leser. Boka hun har i fanget er «The Sacred Fount» av Henry James, utgitt i 1901. «The Sacred Fount» var et litterært eksperiment, den eneste romanen James skrev i streng jeg-form, der hovedpersonen er en del av en gruppe gjester på et gods, og der absolutt ingenting skjer, bortsett fra at det konverseres – alt mens fortelleren fantaserer over skjulte relasjoner gjestene imellom, der ingenting av det til slutt viser seg å stemme. Samtidas kritikerkorps hatet den, og Henry James betraktet den selv som en fiasko. Selv ikke en så tålmodig leser som Woolf orker boka, hun hopper og blar rundt. Men hun lar seg imponere; ikke så mye av verket som av forfatterens mot. Hun skriver i dagboka: «tegnet på en fremragende forfatter er at han hensynsløst klarer å ødelegge formen».