I 1992, tre år «nach der Wende», var jeg utsending fra Oslo Bispedømmeråd til Øst-Berlin. I programmet var det lagt inn samtaler med høy og lav, med representant for kirkedepartement og for eksempel med to pensjonerte lærerinner. Ingen jeg snakket med, ga uttrykk for å ville tilbake til DDR. De kunne nok være usikre på framtiden og snakket om farene ved friheten i Vest, farene ved narkotikaomsetningen og ungdomskriminaliteten. Det vi tenker på med «kriminalitet», fantes omtrent ikke i DDR. Til gjengjeld var jo selvstendig politisk tenkning en forbrytelse, og straffene ute av alle proporsjoner ifølge våre begreper.