Enhver fremføring av Richard Wagners Nibelungens ring (skrevet i 1848-74, urfremført i 1876) er en begivenhet. Ikke bare fordi verket er ressurskrevende og 14 timer langt (!) fordelt over fire kvelder, men fordi Wagners mytologiske univers lodder dypt. Det er et såkalt «musikkdrama» som grovt sett skiller seg fra tradisjonelle operaer ved at tekst (som Wagner selv skrev) og handling kommer i første rekke. Dette betyr ikke at orkesteret er en lydig tjener av librettoen, men heller en selvstendig fortolker av hendelsene, som i motsigelser og forutsigelser gir psykoanalytiske forklaringer. Kledd i noe av 1800-tallets mest utsøkte orkesterklang.