Igjen: Det er heilt ålreit at Bjørn Ivar Fyksen ikkje anerkjenner stilen eller språkflokane mine, no sist i innlegget 2. april (med innsendt tittel «Kvalitetsargumentet», endra av redaksjonen til «Terningkast to, Fyksen» for å halda jazztemperaturen oppe, vil eg tru). Men stil og saklegheit er meir enn Fyksens belærande tone, og vi ytrar oss på ulikt vis. Det tenar oss alle at vi nærmar oss fleire utfyllande bilete gjennom polemikkens vesen. DnF får eventuelt svara for seg, ikkje minst rundt «organisatorisk splittelse». Mange meinar mykje om organiseringsforma. Årsmøtet i DnF anerkjente både viktigheita av foreiningas eigenart, med kvalitetskriterier i botn, og foreiningas vilje til samarbeid med andre forfattarorganisasjonar. Eg uttaler meg som kjent berre som bøkeskogtilbøyeleg elitistriddar i solnedgang, ikkje på vegne av DnF, men tekstimellom småkjeklinga vi ser her i innlegga, finst klar meining i soloppgang. Fyksen lirkar i poenga og klargjer det som er klart for dei fleste med interesse for feltet, men som dessverre har blitt forsøkt tent som eksempel på at DnF undergrev kvalitetsperspektivet og berre gjev stipend til sine eigne. Nepotisme som passar mediedøgnets klikkeri? Blir du innstilt og mottar eit Statleg Kunstnarstipend, er du mest sannsynleg medlem i (og sjølvsagt kvalifisert til) DnF. Stilmessig streit nok skreiv eg òg: «Dei som innstiller til Statens Kunstnarstipend bør sjølv vera fagfellevurdert og inngå i ein kvalitativt vurderande komité der stipendinnstillinga først kjem etter ein grundig diskusjon som inkluderer det å lesa forfattarens siste verk og tidlegare forfattarskap.» At Fyksen òg gjer det klart at dette handlar om kvalitativ vurdering av litteratur, heller enn representasjon og forfattargodar, er bra, og på sin plass.