Det er på sett og vis riktig, som Håvard Friis Nilsen skriver i en sluttreplikk om boka «Våre kamper», at passiaren vår begynte med hans anmeldelse i Prosa i fjor. Den svarte jeg riktignok aldri på, selv om den inneholdt flere feil og en god del annet jeg var uenig i. Da teksten ble til et essay her i avisa og jeg ble tilbudt tilsvar, fikk vi imidlertid anledning til debatt. Er det én ting jeg har blitt overbevist om i løpet av den, er det at Nilsen i beste fall er en svært selektiv leser.