Svært mange av landets litteraturstudenter må innom en tekst av Dag Solstad i løpet av studieløpet. Da jeg leste «Genanse og verdighet» (1994) på nytt for å forberede undervisning om den, ble jeg, som så ofte før når jeg har lest noe Solstad har skrevet, fylt av motsetningsfylte følelser: en blanding av fascinasjon og irritasjon, et ønske om å diskutere romanen med folk, en rekke spørsmål, som: Er denne boken god? Er den viktig? Ja, her er mye å humre av, men er det relevant for måten vi lever livene våre på? Er det realisme? Eller er det ironi? Er det meningen at vi skal ha sympati med Elias Rukla eller ta avstand fra ham?