Jeg er en utpreget rasjonelt innstilt person. Jeg tror ikke på spøkelser, ufoer, guder, homeopati, snåsamenn, sjel, reinkarnasjon, himmel og helvete, eller at muslimene egentlig styrer europeisk politikk. Jeg forholder meg til virkeligheten, slik den kan ses, smakes, testes, måles, veies og ellers oppleves. Men likevel. Når jeg sitter og nyter min morgenkaffe, slik som i morges, hender det at tankene vandrer, og jeg tar meg i å se nærmere på denne keramikkoppen breddfull av rykende, frisklaget presskannekaffe. Hva ligger bak denne koppen, hva skal til for at akkurat jeg kan sitte her og innta den? Da kan det hende at det synes som verden oppløser seg i skrømt. Som om jeg sitter her og sutter på spøkelser, ikke på kaffe. Jeg kan se dama i kafeen der jeg kjøpte kaffen, som malte og pakket den for meg. Men bak henne ser jeg et pakkeri, der kaffebønnene ble puttet i små papirposer med riktig etikett på. Før det igjen, ble de tatt hånd om av en trailersjåfør, som fraktet kaffebønnene fra kaia til pakkeriet. Når jeg har kommet dit stiger et digert skrømt av et kjempeskip opp av koppen, der kaffebønnene lå trygt i en stålkonteiner. Skipsskrømtet glir til side for å slippe fram et kaffebrenneri, et sted i Kenya. Brenneriet forsvinner i disen bare for å vise meg kaffebønder, som sliter på et jorde i stekende sol.Men det er mer! I konteinerens stål ser jeg smelteverksarbeidere i Shanghai, i traileren ser jeg jaggu både tyske bilfabrikker og oljearbeidere i Nordsjøen. Jeg ser filippinske sjøfolk, spanske verftsarbeidere, havnelossere, tollbetjenter, kullgruvearbeidere, til hele rommet er fylt til randen av skrømt, og kaffen i koppen er et eneste stort oppkok av blod, svette og tårer fra hele kloden.