Rosa Luxemburg, den store radikaleren, hadde en rik evne til å sette pris på livet i all dets vidunderlige mangfoldighet. Muligheten for en sosialistisk revolusjon var lidenskapen hennes, samtidig var hun sensuelt opptatt av kjærlighet og litteratur, blomster og musikk, sollys og filosofi. Hun var også glødende interessert i å erstatte den teoridrevne sjargongen som dominerte det hennes sosialistkolleger sa og skrev, med den lett forståelige klare talen som kunne vekke følelsene, så vel som fornuften, hos folk flest. Hun ville at arbeiderklassens menn og kvinner skulle føle marxismens skjønnhet slik hun følte den.