ITarjei Vesaas’ roman «Brannen» fra 1961 vandrer hovedpersonen Jon målløst gjennom et marerittaktig landskap. Vandringen tar form av en feberodyssé uten mening og uten avslutning. Hvorvidt Jons opplevelser er faktiske eller noe som skjer i hans indre, er uklart. Fordi vandringen i så stor grad kan leses som noe som skjer i sinnet med bare diffuse møter med andre mennesker, er det kanskje ikke en roman som utpreger seg som scenemateriale. Når teaterkompaniet De Utvalgte iscenesetter romanen har de valgt å gjøre det indre dramaet til kjernen, og teaterformens evne til abstraksjon gjør fortellingen enda mer febril.