For mange er Astor Piazzollas navn synonymt med tango som musikksjanger – og kjenner man låttitler eller tangomelodier, stammer de ofte fra ham. En sånn kan være «Oblivion», der Piazzolla maler med uovertruffen melodisk skjønnhet, som er tett knyttet til hans egne utøvende ferdigheter på bandoneon. Selv blir jeg så myk i knærne og stimulert i tårekanalene, at jeg tenker på musikkfilosofene som snakket om at musikkens form er en direkte speiling av formene til vårt følelsesliv, at melodiens konturer er den samme som gråtens og lengselens bevegelse i våre hjerter. Selv om «Oblivion» umiddelbart er til å kjenne igjen, har melodien så komplekse vendinger at du skal ha hørt stykket mange ganger for å synge sånn omtrentlig med.