Hvordan forener korona-viruset «oss» når klassiske sosiale arenaer er nedstengt? Hva er igjen av «vi-følelsen» når stort sett det eneste treffstedet noenlunde intakt er begravelser? Innendørs, vel å merke, for ute finnes det alltid rom som går an å dele uten munnbind, uten distanse, uten snapshots og likes. Ute finnes det mye håp og nærhet. La meg utdype – uten filter.