Midt på 1800-tallet kom den ungarske legen Ignaz Semmelweis med et forslag. Man må vaske hendene, foreslo Semmelweis, fordi sykdom har en usynlig bestanddel som kan vandre over på legens hender ved kontakt. Der sitter den, i hendene, er usynlig og angriper neste person legen tar på. Hans overordnede lyttet kanskje tålmodig en stund mens de vekslet blikk og himlet med øynene. Deretter mistet han jobben og ble lagt inn på sinnssykehus. Vi føler oss i dag mye smartere enn sjefene til Semmelweis, samtidig som lite tyder på at vi er det. Vi vet det der med smitten nå. Men da Semmelweis foreslo det, kunne det høres ut som ren overtro. Usynlige krefter bør på generell basis møtes med sunn skepsis. Utfordringen er å velge mellom de sinnssyke ideene man skal undersøke med sunn skepsis og de man trygt kan hoppe over. En undersøkelse av nobelprisvinnende vitenskapelige prosjekter fra 2009, avdekket at det meste av banebrytende forskning blir gjort narr av. Så før vi føler oss høyere i hatten enn sjefene til Semmelweis: Hvordan skiller vi selv mellom en banebrytende idé som gir fremdrift, og en som er helt sinnssyk? De fleste av oss greier å avskrive tyromansi (kunsten å spå fremtiden i ostens modningsprosess) og engleskoler uten nærmere undersøkelse. Det er jo greit. Men når undersøkte du sist en banebrytende tanke på ditt felt med åpenhet og sunn skepsis? Folk må være litt sprø for å finne banebrytende løsninger. Hvis et eksentrisk geni på hjemmekontor innen medisin, psykologi eller noe teknisk har en genial løsning på dagens situasjon, er det fint om vi kan ta den i bruk med en gang. Men sannsynligvis blir vedkommende innlagt, og så venter vi heller i 50 år før vi har greid å bli enige om at ideen var god.