I Klassekampen 30. mai retter Harald Berntsen et kritisk blikk på Mímir Kristjánssons «Martin Tranmæls metode». I siste avsnitt spør han om boken er: «Manifests initiativ for (…) rehabiliteringa av 1950- og 1960-tallets klassesamarbeid mellom direktør Martin Siem og fagforeningsleder Ragnar Kalheim på Akers Mek.» Som forfatter av biografien om Siem vil jeg ta opp tråden. Jeg skjønner poenget. Der Kristjánsson er opptatt av å synliggjøre klassekampens evige relevans gjennom konflikt, har historien vist at valget av en mer moderat sosialdemokratisk linje ofte har gitt best resultater i utviklingen av det norske samfunnet. Kall det gjerne den norske modellen.