Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at jeg skylder megleren noe. Jeg selger leiligheta mi, og vanligvis omgås jeg ikke folk med spisse sko, vaffelmønster over ryggen og en blank dokumentmappe under armen – du vet, klær som diskret sier jeg har penger, i hvert fall når du er vant til at det er andre former for kapital som gir status. Men nå merker jeg jo hvilken ærefrykt jeg har for penger. Sleng på min evige higen etter å bli likt, ikke være til bry og please i sosiale settinger, og vips, megleren har fått seg en logrende hund som har lært seg å hoppe hver gang penger nevnes.