Som den smålubne og gråsprengte unge kvinnen jeg er, har jeg innsett at ingenting varer evig. Det var vel en dag i mars da jeg, halvveis nedi potetgullposen, kom til å tenke på at alt ved meg – håret, huden, kroppen, ryggen – på et tidspunkt kommer til å visne hen og dø. Nederst i den sølvglinsende posen så jeg lyset. Det var på tide å ta grep. Fram til dette punktet må man kunne si at jeg hadde levd mer etter prinsippet om den minste motstands vei enn noe annet. Jeg har hatt noen perioder hvor jeg fåfengt har tatt en joggetur her, en svømmetur der, uten helt å få rutinen på plass. Søvnen var så god, treningssenteret var så langt unna, osten smakte så godt, kort sagt mange unnskyldninger for å unngå trening. Men nå skulle det skje.