Det purpurrøde teppet går opp i det usannsynlig vakre og snart nitti år gamle Beacon Theatre på Upper Broadway. Scenen er satt, dunkelt opplyst av studiolamper à la 50-tallet. Frontfiguren står bak sitt svarte baby grand piano, vendt skrått mot publikum. Hans håndgangne menn er nylig trimmet ned til fire i tallet: trommer, bass, gitar og en multi-strengeinstrumentalist klar for hva det skulle være. Du ser det på dem – de mener alvor og ikke noe annet enn alvor. Det er Bob Dylan som har satt sin residens i New York, denne gang for hele syv kvelder. Ikke noen gang siden han først kom ramlende inn i byen vinteren 1961, har han hatt en lengre rekke med konserter her. Han er 77 år og vet at det ikke er noen garanti for at anledningen byr seg igjen, disse kveldene i et teater som på 1930-tallet ble brukt til kino og vaudeville, tradisjoner som ikke er fremmede for hovedrolleinnehaveren. Rammen er perfekt.