Jeg kan huske at det var kjølig, og Bogstadveien, en vei som på alle måter er meg helt fremmed, var mørk. Det var tidlig vår, kanskje april, eller det kan ha vært høst, oktober. I hvert fall var jeg sykemeldt, og jeg gikk opp Bogstadveien uten noe annet formål enn nettopp det å gå eller bare være utendørs blant mennesker. Angsten prikket forsiktig i brystet, slik den gjør når man har vært deprimert en stund og man skjønner at man snart er nødt til å foreta seg noe, uten å være i stand til å kjenne etter hva det skulle være.