Martin Bjørnersen

#fff

De radikale minimalistene i NIS har hatt et ekspansivt år, med bl.a. samleplater og albumsamarbeid med Bitchin Bajas – pluss denne. En 34 minutter lang og seig rytmisk ekskursjon med hodenikkende, blytung bounce i basstromma. Dette ene sporet krever tålmodighet, men setter du på albumet på Jernbanetorget idet du går på Linje 5 østover, skjer det noe helt magisk omtrent når du kommer til Romsås.

Det siste drøye året har rapperne Elucid, Billy Woods og produsent The Alchemist hver for seg sluppet album verdig årsbestelisteplasser, ikke minst Woods’ «Golliwog» nå i mai. Men det er noe ekstra i spill når de drar i trespann. Alle tre gjør ting her som de ikke har gjort andre steder, til og med bedre ting – låta «Dogeared» er blant det aller beste noen av de har vært involvert i.

Vokaltrioen til Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen er virkelig noe helt for seg selv – i mer enn den rent bokstavelige forstand at all lyd på albumdebuten er skapt av tre stemmebånd og tre til seks trampeføtter akustisk i studio. De traller og tryller noe helt eiendommelig, og er et godt eksempel på at det utvida folkemusikklandskapet er et av de mest interessante stedene å vende øretippen på jakt etter noe som føles … både nytt og tidløst. Og live er de enda bedre.

Den andre singelen fra «Mercy», duoen Armand Hammer og produsent The Alchemists andre album sammen, har fått navnet «Calypso Gene». Dette var artistnavnet til Louis Farrakhan, den senere lederen for den bisarre og dypt problematiske pseudo-islamske bevegelsen Nation of Islam, den gang han var calypsosanger på femtitallet.

Eksakt hvorfor låta har fått tittelen er uklart, selv etter et par uker med intens albumlytting. Men det er en fabelaktig raplåt, med sjelfullhet, jazza varme og et refreng som både i lyd og ord fremkaller en vibb av vann og helende ritualer: 

That’s that old, old foot-stompin’, handclap / That dip me in the watеr / Wash me clean

ikke lete etter noen klart definert mening for å la denne musikken vaske over seg. Men for den som vil dypdykke ned i materialet, trer Farrakhan og hans bevegelse frem som én av mange røde tråder som kan skimtes i en kompleks tekstvev albumet gjennom.

Spredt gjennom enkeltlåter dukker det opp gjentatte forbifarten-referanser til den spinnville Nation of Islam-mytologien om den maktsyke (svarte) vitenskapsmannen Yakub, som skapte den onde «hvite rasen» i et fatalt mislykket eksperiment på en øy i Egeerhavet for 6600 år siden. I tillegg til raplinjer som låner begreper fra den numerologiske språkmagien til den enda mer bisarre Nation of Islam-avhoppersekten 5 Percenters.

 overbyggende historier i det informasjonstette tekstuniverset til gruppa Armand Hammer, bestående av rapperne Billy Woods og Elucid, er et eksempel på en uvanlig bevisst intertekstualitet – i deres høyst egne og litterære tilnærming til rap som tekst.

Nation of Islam er altså bare én av flere tråder som veves inn og ut av (lyd)teppene til superprodusent The Alchemist. En annen tråd er pussig nok en rad løsrevne lyriske øyeblikksbilder som fanger opp følelsen av fremmedgjøring i Norden. Det er is på vingen der flyet til Billy Woods lander i låta «Scandinavia», mens Elucid har lange lyse juninetter i Helsinki på den påfølgende «Nil by Mouth», der Woods’ vers også påkaller James Baldwin i Paris-eksil og korte desemberdager i Genève.

 på pallnivå. Men rap er noe annet og noe mer enn bare litteratur, og Armand Hammer behersker de fleste aspekter av kunstformen. Rytmikken og flyten er ofte svimlende å følge, men finner ankerfeste for seg selv og for lytteren – også der The Alchemist fjerner seg fra rapkonvensjonelle 4/4-trommer, med tyngdepunkt på toer og firer, slik han gjør på låter som den kakofoniske åpningssalva «Laraaji», eller nevnte «Nil by Mouth».

Woods og Elucid er ellers en klassisk rapduo, med motsetninger i rapstil som utfyller hverandre. Hør for eksempel den konversasjonelt poetiske, lakoniske hverdagskildringen til Woods på «Dogeared», satt opp mot p-ene til Elucid som popper inn i mikrofonen og ut av hodetelefonene til lytteren under hans hyperintense vers på «Moonbow», der han foraktfullt spytter 

 som «Calypso Gene» er det som om de påkaller de ferske 

 Big Boi og André 3000 i Outkast. Og selv om det nok er Woods som blir André i den sammenligningen, er «maktbalansen» de to imellom mer flytende. Triangelkjemien mellom Armand Hammer og The Alchemist utgjør på sin side noe annet, kanskje til og med noe større enn de separate delene, noe som ikke ligner noe annet i noen av deres respektive kataloger.

Modent moderne

#000

Den kom overraskende, nyheten på tirsdag, om at den rett og slett gudbenådede sangeren, multiinstrumentalisten og produsenten D’Angelo hadde gått bort, etter en høyst privat kamp mot bukspyttkjertelkreft. Selv om hans utfordringer med avhengighet og misbruk var offentlig kjente, var han også bare 51 år gammel. Og dette dødsfallet traff uvanlig hardt, for de fleste av oss som har et nært forhold til afroamerikansk musikk og musikkarv, i alle sine avskygninger. For, foruten de ubestridelig usedvanlige, trollbindende evnene som musiker og sanger, var D’Angelo en nærmest mytisk skikkelse som ruvet over en hel generasjon. Han forvaltet og videreformidlet, men hadde også banebrytende bidrag til videreutvikling av … et helt folks kollektive skaperkraft.

I det afroamerikanske folkets historie, og i deres sentrale bidrag til den folkelige verdenskulturen, er det også (via det transatlantiske slaveriet og de fortsatt pågående etterdønningene av dette) innebygd en enda større historie om lidelse, overlevelse, overgrep og livskraft. Det er sjukt store ord å ta i munnen, men det føles riktig. På samme vis føltes det ikke overdrevent da D’Angelos tredje album fra 2014 fikk tittelen «Black Messiah», selv om det også lå annet innebygd i den tittelen som 

. Noe var vekten av alt dette på skuldrene, og konsekvensene det fikk for en – etter alle solemerker – sensitiv sjel med et åpenbart behov for en privat sfære å eksistere i, fullstendig utenfor rampelyset. Tittelen inneholdt også et sleivspark mot 

, 14 år etter dette årtusenets første store albumklassiker: «Voodoo», sluppet i januar 2000.

En av mange sentrale motsetninger ved D’Angelo var at hans status som en koloss bygde på en svært minimal produksjon. Så sporadisk og knapp er produksjonen, at man rekker å høre gjennom de tre albumene «Brown Sugar» (1995), «Voodoo» (2000) og «Black Messiah» (2014) gjentatte ganger på den tida det tar å skrive en forsøksvis verdig nekrolog på et halvt døgns varsel. I tillegg til studioalbumene kommer riktignok en grei mengde gjesteopptredener, B-sider, enkeltstående låter, live-bootlegs og den flotte, offisielle liveskiva fra Londons Camden Jazz Cafe. Men likevel: ikke store greiene i løpet av 30 år som (iblant) aktiv artist. Likevel satte D’Angelo uvanlig dype avtrykk i musikken, i sin samtid og for ettertida.

Også her i Norge, der den musikalsk sett svært unorske «Voodoo» debuterte på førsteplass på albumlistene. Og da han la ut på en triumfferd av en verdensturné, med backingbandet The Soultronics som i ettertid står igjen som et av de aller største funk-ensemblene i historien, la de sommeren 2000 turen innom Quartfestivalen. Konserten vil for mange kjennere i en viss alder stå igjen som en … livsendrende, livsdefinerende musikkopplevelse. Det er dels derfor, for å bli personlig (og det er vanskelig å unngå her), at det var en sterk opplevelse å sette på skivene hans igjen tirsdag ettermiddag og kveld. Det var ikke sorg som skyllet over meg, ikke helt nostalgi heller, selv om minner veltet frem. Det var livskraft, en følelse av å være levende, å være i kroppen i møte med musikken, kjenne på en ur-dyp, innprentet og instinktiv trang til å bevege den rytmisk, som noe grunnleggende, definerende for hva det er å være et menneske, en dansende primat i kontakt med kosmisk kraft. Men jeg må likevel forsøke å dra denne nekrologen ned på jorda.

Debutalbumet «Brown Sugar» var banebrytende i sin midt nittitalls-samtid. Greit, Mary J. Blige og et knippe andre (deriblant D’Angelos våpenbror Raphael Saadiq og hans gruppe Tony! Toni! Toné!) hadde allerede maktet å dra inn hiphopens rytmikk og teknikker i soulmusikken. Men det var D’Angelo som 

de to formene. Foreningen var klar fra første spontane hodenikk til den repetitivt trommeprogrammerte, men samtidig organisk pustende rytmikken i åpningstakten på albumets tittelkutt og første singel: «Brown Sugar», skapt i samarbeid med A Tribe Called Quests DJ og produsent Ali Shaheed Muhammed.

Samtidig var låta og albumets helhet umiskjennelig og hørbart fundert i hele den «svarte musikkens» historie: klassisk soul, ikke minst funk, men også dypere nikk til jazz, blues (!) og, aller mest grunnleggende, gospel. Det var et symbolsk øyeblikk da han 12 år etter «Voodoo»-turneen vendte tilbake til konsertscenen nettopp i Filadelfiakyrkan i Stockholm – for Michael Eugene Archer var også sønn av en pinsemenighetspastor i hjembyen Richmond, Virginia. Han vokste opp med denne musikken i lufta og i blodet, og skal ha slått sine første pianoakkorder i barndomshjemmet alt i treårsalderen.

«Brown Sugar» ble en kritiker- og salgssuksess, men møtet med musikkbransjen og offentligheten etterlot D’Angelo i en desillusjonert skrivesperre. Han tilbrakte tre drøye år i en slags eremittisk innelukket tilværelse i det legendariske New York-studioet Electric Lady, opprinnelig bygd av/til Jimi Hendrix – en av flere uttalte åndelige ledestjerner for den langvarige albumprosessen med «Voodoo». Men han var likevel ikke noen munk, alene med ånden(e). En ting er at han i samme periode fikk sin første sønn – med soulkollega Angie Stone, som tragisk nok selv gikk bort 63 år gammel for kun et drøyt halvår siden.

Rytmen var ikke ‘bare’ melodi. Rytmen var innhold, rytmen var budskapet

Svart magi

Vi starta Nonne mens vi bodde i Oslo, sier Gustav Eidsvik.

– Og tromsøværinger som bor i Oslo blir ofte 

Tromsø enn de som bor nordpå. Man skal holde på identiteten og spise mølje.

Bassist og vokalist Eidsvik er den ene halvdelen av duoen Nonne, sammen med Erlend Skotnes på trommer, synther og generell elektronikk. Vi sitter og varmer oss på traktekaffe i kafeen til Nordnorsk Kunstmuseum, en formiddag idet høsten traff Tromsø for et par uker sida.

– Vi satt i Oslo og så masse livevideoer med band fra New York-scenen, Parquet Courts og sånt, som kjørte så hardt på å være New York-band. Vi fikk lyst til å være sånn vi også – 

, nå skal vi vise dere hvordan man gjør det her, fortsetter Gustav.

– Og så har det bare balla på seg. Spesielt da vi flytta tilbake. Det virker som om alle, inkludert oss selv, har tenkt at man må ut av byen for å få til noe. Men det var da vi kom tilbake hit at vi fikk til ting.

Etter hvert kan de vende Tromsø-triumferende tilbake til Oslo, på Parkteatret 22. oktober, for å feire slippet av sitt nye album som enkelt og greit heter «Nonne». Den selvtitulerte saken kommer neste fredag, og er deres andre album, oppfølgeren til «Omf!» fra 2023.

Det blir slippfest på Landmark i Bergen et par dager etter Oslo, før de holder hoff hjemme i Tromsø 13. desember. Nederland fikk sin dose i september, på festivalen Misty Field, på en duggfrisk slette utafor Eindhoven.

– Vi fikk dem til å synge med på tromsøværing: 

, forteller gutta med stjerner i blikket.

Vi holder oss for god for ordet ‘arktisk’

Polart trøkk

Produsent/beatmaker Hkon må kunne kalles en av rap-Norges best bevarte hemmeligheter. I snart to tiår har han jevnt og trutt pumpet ut usedvanlig basstunge beats, med hørbare røtter i klassisk amerikansk sørstatsrap, fra den gang Texas og Memphis satte standarden. Samtidig har de en sterk egenidentitet, i et stadig mer finpussa lydbilde. På en og samme tid er det skeivt nedsnødd, regntungt melankolsk og melodisk musikalsk.

Hkons arbeid spenner fra lokalt legendariske, hjemmemekka CDR-samlere – som var med på å definere æraen da NMG/G-huset befestet seg som norsk rapmusikalsk premissleverandør på 00-tallet – til nasjonale 2010-talls rapklassikere som Jonas Vs ep «21 gram» og Angelo Reiras gjennombruddslåt «Kolossal type ting».

«0.3 tonn» slår Hkon seg sammen med nettopp disse to. Både Reira og Jonas V er helt sentrale i å bane vei for de snart to generasjonene bergensrappere som har bygd videre på pionerarbeidet til Vaular, A-laget og Hkons NMG-gjeng. Det er ingen vei utenom det utslitte uttrykket «supergruppe» her.

Resultatet er et minialbum som for en gangs skyld leverer og lever opp til supergruppepotensialet. Trioen utfyller hverandres svake sider, og utfordrer hverandre ut i grenselandet av de forskjellige uttrykkene.

Skivas tittel er rent overfladisk sett en tørrvittig selvironisk referanse til de tre rap-partnernes sammenlagte fysiske tyngde (samt et lite nikk til Jonas V og Hkons 2011-ep «0.1 tonn: Ung & tung»). Med en kombinert musikalsk erfaring begynner det til sammen å nærme seg et halvt århundre også, foruten veteran-tyngden på miksebordet – et betongsolid fundament.

 er «0.3 tonn» stilsikkert rotfesta i trioens respektive uttrykk. I tillegg låter det lekent, med nikk mot moderne lydbilder fra Bay Area og Detroit på spor som «Popmusikk» og i tittelkuttet. Venstresvingen i den livsglade, høytempo 

Tekstmessig har Jonas V og Angelo Reira funnet sin «lomme» i balansepunktet mellom gateskildringer sett fra voksenlivets bakspeil, og motivasjonsmusikk om livsvalg og livsstilsendringer, heldigvis (relativt) fritt for Tiktok-generasjonens giftige maskulinitet.

«0.3 tonn» lyden av tre fortsatt unge, tunge veteraner som makter å holde seg sultne på middagshøyden. Det er noe så sjeldent som 2025-rapmusikk som – i kraft av hvordan både rapflyten og produksjonen makter å ta til seg kontemporære innflytelser uten å miste de dypere røttene av syne – bør ha appell på tvers av generasjoner. Med andre ord, en skive som trygt kan anbefales til de fleste dedikerte raplyttere mellom femten og femti.

Det er ingen vei utenom det utslitte uttrykket ‘supergruppe’ her

Tungvektere

Med over tjue album, flere ep-er og mixtapes, har San Francisco-raporiginal Larry June gjennom jevnt og trutt arbeid bygd opp en trofast (kult)lytterskare. Etter hvert har han lokka også mer tilfeldige lyttere til å snuse på katalogen. Derfra er det lett å bli hekta på hans melodisk tilbakelente motivasjonsmusikk, der weed og sexskryt møter annen, hakket mer uvanlig raptematikk, som for eksempel helsekost. Og en besynderlig besettelse av … appelsindyrking?!

En del av metoden har vært å gjøre fullengders albumsamarbeider, der de siste årenes to slipp med The Alchemist (sist i vinter) nok har bidratt til å spre ordet og budskapet videre. Men foruten rene soloalbum som 2024-perlen «Doing It for Me», er Larry June på sitt mest uanstrengte i samspill med produsenten Cardo.

som først stakk hodet frem via sitt utstrakte og utsøkte samarbeid med Wiz Khalifa og Mac Miller (alle tre fra Minnesota). Han har også stått for noen undervurderte bidrag på flere Kendrick Lamar-prosjekter. I samarbeidet med Larry June – fire album fra og med «Cruise USA» (2020) – konsentrerer han seg om klassisk biltilpassa beats i tradisjoner fra Bay Area og kalifornisk omegn. Det er et sound han mestrer som om han var født under et appelsintre i San Joaquin-dalen.

Med oppdatert 2025-klarhet i miksen, rir Larry June rytmene trygt tilbakelent, rolig og behersket. Han er en av de sjeldne rapperne som på samme tid setter et subtilt men sterkt personlig avtrykk på alt han gjør – samtidig som han har evnen, og selvsikkerheten, til å la stemmen sin være et instrument, bare gli inn i lydbildet. Og du trenger ikke ha et spesielt forhold til de musikalske referansene for å føle kjærligheten til musikken her. Den skinner, medrivende, gjennom hele skiva (og mesteparten av katalogen hans).

. Og store deler av denne skribentens sommer har gått med til vellykka veitesting med Larry June på øret, fra Groruddalens skogsstier til vestlandske fjorder til Finnskogens innsjøer og havgapet i Nord-Troms.

Simmar lugnt

I løpet av to knappe uker under den norske høysommeren har to sentrale skikkelser i amerikansk rap sluppet hvert sitt overskuddsalbum – med overlappende rød tråd. Tyler, the Creator annonserte sitt albumprosjekt «Don’t Tap the Glass» fra scenen under sin pågående verdensomspennende, triumferende «Chromakopia»-turné (som fylte Oslo Spektrum med moro og swag nå i mai).

Produsent Metro Boomin – som var essensiell da Atlanta-rap nådde global pop-dominans forrige tiår – annonserte sitt pastellfargede prosjekt «A Futuristic Summa» i juli, med følgende caps lock-minimanifest på X (tidligere Twitter):

 PUT THE PHONES DOWN TOO!!!!! DANCE AGAIN!!

Så hvordan lykkes disse to med sine respektive utgivelser? Og hvem lykkes best?

: De 24 låtene på «A Futuristic Summa» flyr, kontraintuitivt nok, langt raskere unna enn den økonomiske «Don’t Tap the Glass». Det mener jeg i positiv forstand, særlig om man velger å bevege seg til musikken, å lytte med kropp og bein. Og dét gjør man raskt, instinktivt, fra øyeblikket en 

melodisk basstromme kicker inn under de søte synthriffefene på åpneren «I Want It All».

 som sørstatsrappen i stor grad har manglet det siste tiåret. Helt siden Metro Boomin tilbrakte tenårene sine med å lytte (og danse) oppslukt til den såkalte 

-bølgen – en forløper til forrige tiårs listedominerende, mollstemt tøffitrynete rapmusikk fra Atlanta.

-musikken var preget av medfølgende dansetrinn og lyse synthriff, med lokale artister som Yung L.A. og J-Money i spissen. Bølgen satte også merkbart preg på de tidlige utgivelsene til senere ­stjerner som Gucci Mane og Waka Flocka Flame, eller T.I.-protesjeen Young Dro.

Alle disse er til stede som rapgjester på Metro Boomins nye skive, og alle sammen rapper som om nullnulltallet aldri tok slutt. Særlig Waka Flocka Flame er et velkomment gjenhør, mens den sterke lokale forankringen hos de mer obskure Atlanta-heltene gir danseføttene solid fundament.

som Young Thug, Lil Baby og 21 Savage fryder seg merkbart over å få henge med, om enn mer som bifigurer. Til tross for at de i likhet med Metro Boomin er forbundet med langt mørkere og mer mollstemte lydlandskaper (folk har vitset med at produsenten plutselig har oppdaget de hvite tangentene på keyboardetet sitt!), vokste jo også de opp med denne musikken.

«A Futuristic Summa» nikker – i tillegg til sin futuristiske 

og de forbindelseslinjene den trekker opp til nåtidens sound – også tilbake til enda eldre røtter. Som for eksempel nittitallets melodiske strippeklubb-bassmusikk – blant annet hørt i den uimotståelige forsmakslåten og singelen «Slide».

Høres rett og slett ut som den lydmessig sett ikke er mikset for klubben

Dans til musikken

Geir Jenssen fra Tromsø har siden 1991 vært bedre kjent som Biosphere. Karrieren som plateartist strekker seg sju år bakover derfra igjen, med tidlige ekskursjoner i synth/ darkwave/techno-landskap – og en kort periode som originalmedlem i Bel Canto. Med andrealbumet «Patashnik» fra 1994 ble Jenssen en av grunnleggerne av ambient techno slik vi kjenner sjangeren i dag.

Da et spor fra plata fikk en reklamefilmplassering for Levi Strauss-jeans, ga det ham muligheten til en lukrativ internasjonal karriere (slik mange samtidige elektroniske produsenter med hell gjorde da de fikk tilsvarende sjanser). Men dét valgte Jenssen aktivt vekk, og siden har han syslet med sitt på egne premisser og stort sett på egenutgitte utgivelser – fra sin tilsynelatende semi-eremittiske tilværelse oppe i Troms.

Biosphere slipper sine skiver med minimal konvensjonell promotering – forrige uke kom «The Way of Time» som ut av det blå. Albumet er den produktive produsentens noen-og-tjuende, og musikken kan betegnes som klassisk Biosphere, med noen uventa twister og vendinger. Skiva tar nemlig utgangspunkt i kultromanen «The Time of Man» (1935) av amerikanske Elizabeth Madox Robert.

, hentet fra en filmatisering av boka fra 1951 – samt en rask googling av forfatteren – kan kildematerialet fremstå som en proto-feministisk Knut Hamsun fra de amerikanske sørstatene i kjølvannet av borgerkrigen. Vi får håpe at den parallellen ikke inkluderer brungrums. Men i «det hamsunske» er det kanskje også en naturlig forbindelse mellom nord for den skandinaviske polarsirkelen og sør for den amerikanske Mason-Dixon-linja (som altså var den historiske skillelinja mellom sørstatene og nordstatene).

Dette blir uansett spekulasjoner – en musikkritiker har liten mulighet til å dykke inn i et helt forfatterskap med et par dager til rådighet for å vurdere et album. De gode nyhetene er at «The Way of Time» fungerer helt strålende «kun» som musikk, der den stemningsfulle dialogen blir en integrert del av musikken.

av tekst både stemning og nysgjerrighet på kildematerialet (romanen er herved lagt til på sommerens leseliste). Ta det soleklare høydepunktet og tyngdepunktet «All Stars Have Names», der et mystisk drømmende tekstutdrag løfter det hele langt over skyene. Perfekt programmerte og dynamisk arrangerte synther og trommemaskiner vekker minner om salige James Stinson (1969-2002, fra Detroit-electrolegendene Drexciya) og hans profetiske album «Lifestyles of the Laptop Café».

Med dette hyperkonseptuelle og kompromissløse albumet har Geir Jenssen – kontraintuitivt nok – laget noe av den mest «tilgjengelige» musikken han har gitt ut på lenge. Og at vi lever i en tid der lydlandskaper som dette har blitt allment utbredt lytting, kan faktisk Biosphere personlig ta mye av æren for. Selv om han neppe er så komfortabel med å gjøre akkurat dét.

Albumet fungerer helt strålende 'kun' som musikk

Arktisk grøde

Presseskrivet til vokalgruppa Hekate – Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen – snakker om urgamal kraft i møte med moderne klubbenergi. Det er mye man kan si om lyden av den bemerkelsesverdige albumdebuten «Evigheten forestår», mange sterke adjektiver man kan assosiere med trioens flerstemte, mikrotonale, akustiske acapella-uttrykk. Og moderne er definitivt et av dem, i likhet med kraftig, og også 

Ikke for det: ingen tvil om at de tre må ha trollbundet publikum og satt dansegulvet i gang under sin debutopptreden i 2023, på Tuvas Blodklubb på Riksscenen i Oslo. Men det er ellers vanskelig å se for seg en moderne danseklubb gå bananas til deres innovative, eksperimentelle slåttetraller, uten at det er noe galt i dét.

forlokkende å se for seg et slikt scenario, å forestille seg den DJ-en som kunne maktet kunststykket å droppe en låt som hypnotiske «Samulinespringar» på eksakt rett tidspunkt, la beaten forsvinne inn i den trestemte messingen der tre stemmer veves inn og ut av hverandre, der de svinser inn og ut av grunntonen med mikrotonale forskyvninger i tre minutter før springartretakten slår inn, og så tretti sekunder til før trampefoten bokstavelig talt sparker inn og agerer basstromme. Det må kraftige psykedeliske urter og remedier til bare for å male opp en slik scene overbevisende nok i sitt indre.

Men med det sagt: Musikken på «Evigheten forestår» er en kraftig psykedelisk remedie i seg selv. Og appellen er tydeligvis smal-men-bred nok til at den kommende ukas spillejobber inkluderer Pride Park i Oslo på onsdag og Risør Kammermusikkfestival dagen etterpå. Det er to tette (uten badehette) som få norske band kunne gjort etter dem. Og uka etter er Hekate blant headlinerne på Førde Folkemusikkfestival. Det er altså i folkemusikken de har beinstøtt fotfeste, der særlig Brøndbo Plassen (født 1996) har vært en sentral og prisbelønt (ur)kraft med sine tralleslåtter, siden debutskiva «Hjemve» i 2021.

 tradisjonelt, med kildene behørig kreditert, men ut fra det solide tradisjonsfundamentet skaper Hekate noe genuint nytt, ja, rent unikt. «Synnafjell» (etter Skreddar-Iver) er et godt eksempel: Den hekseaktige rallingen innledningsvis går elegant og fri-improaktig inn i flerstemt sang, så samsang på slåttekildemelodien. Det minner om «samtidssang» i krysningspunkt frifelt/kontemporær vokalkomposisjon – og vekker assosiasjoner til navn som Maja S.K. Ratkje, Sofia Jernberg og Caroline Shaw/A Roomful of Teeth.

Det avsluttende grepet på låta bør også nevnes, der mikrofonen tilsynelatende forflytter seg ut av rommet og nedpå gølvet så en basstung trampefot til slutt fyller hele lydbildet. Produsent Martin Langlie (fra bl.a. Valkyrien Allstars), lydtekniker Aleksander Sjølie og studiorommet (Flerbruket) er med andre ord strålende, aktive medspillere.

 spørsmål om tradisjonsfortolkning og autentisitet, så klart. Men går man tilbake til de skriftlige kildene om slike tradisjoner, vet alle som leser med åpne øyne at folkemusikken alltid har blitt fortolket i kontekst av sin samtid. Den har alltid vært, uunngåelig nok, sterkt preget av det personlige uttrykket til den musikalske videreformidleren bak fremføringen.

Også her er Hekate stolte tradisjonsbærere, med personlighet og stemmer til å fylle store rom og soniske flater. Og … når jeg tenker meg om – hvis det ikke er rom for denne musikken «i klubben» utover det utvida folkemusikkfeltet, bør denne skiva stå som inspirasjon til å skape nettopp det rommet.

Musikken på ‘Evigheten forestår’ er en kraftig psykedelisk remedie i seg selv

Trallmektig

Han ble født Sylvester Stewart i mars 1943, men da han gikk bort denne uka, refererte selv familien til ham som Sly Stone. Det var kallenavnet han tok i offentligheten – først lokalt fra midten av sekstitallet, da han var radio-DJ på San Francisco-stasjonen KSOL. Unge Sly ga ut sin første plate som 13-åring, sammen med tre av søsknene, som gospel-familiekvartetten The Stewart Four. Og i årene før gjennombruddet med sitt banebrytende band The Family Stone, spilte han gigs på den lokale klubbscenen, produserte andre artister (blant dem en tidlig versjon av Grateful Dead og en ung Grace Slick) og slukte klassisk musikkteori på egen hånd.

Sly var et musikalsk unikum, et vidunderbarn som kunne blitt nær sagt hva som helst. Han var født inn i et segregert, fundamentalt rasistisk USA., men i en epoke hvor det åpnet seg en mulighet for en ung, svart mann til å i alle fall bli 

Den fliken av en mulighet grep han ambisiøst og lidenskapelig. Det tok ham lengre enn noen trodde mulig, til toppen av verden, der en selvdestruktiv impuls tok over.

av komplisert, med uklare grenser mellom mennesket og fenomenet. Og Sylvester ble til superstjernen Sly Stone: et flamboyant outrert fantasivesen, en musikalsk 

og kaosgud – en mester i musikalsk muntlig poesi som snakket i sfinksaktige gåter.

The Family Stone ble dannet i 1966, da Sly og broren Freddie slo sammen sine to band. Snart ble også søstrene Vaetta og Rose med, men visjonen om «familie» var bredere. Det er vanskelig å forstå i dag – hvor dypt radikalt det var at bandet hadde både «svarte», «hvite», mannlige og kvinnelige (instrumentalister) i besetningen. Albumdebuten «A Whole New Thing» forsvant fort i 1967, men gjennombruddet kom like etter – først med «Dance to the Music» og deretter med «Everyday People», deres første listetopp mot slutten av 1968.

Opptredenen på Woodstock året etter ble ikonisk, og dokumentert i den velkjente festivalfilmen ved samme navn. Denne første triumferende karrierefasen kjennetegnes ved tekstene og de enorme refrengenes innstendig naive optimisme og tro på … en fellesmenneskelig «barn av regnbuen»-familie. Dette ble også speilet i musikken – eller omvendt! – en merkverdig miks av innflytelser fra gospel, pop, rock, jazz, soul, funk, blues, klassisk og sirkusmusikk (og med bakgrunnen som DJ hørbar i miksens sømmer).

 og det medfølgende arbeidspresset, samt selve tidsånden, fulgte substanser og eksess med på kjøpet. Særlig kokain ble en livslang følgesvenn gjennom Slys spektakulære opp- og nedturer.

70-årene, som ble innledet med soulfunk-klassikeren «There’s a Riot Goin’ On» (1971) var en relativt produktiv og kreativ periode. (Samtidig som kaos slo inn, personlig og profesjonelt – blant annet en tendens til å kansellere konserter i siste time). «Fresh» fra 1973 er blant de store mesterverkene i karrieren, og et av favorittalbumene til folk som Brian Eno, George Clinton og Miles Davis. Plata bar på uforutsigbar funk, en radikalt nedstrippa produksjon med trommer og bass i front, som satte 

Mens familiebandet gradvis gikk i oppløsning, ble musikken til Sly lyden av et plaget geni, alene i studio. Metaforisk ble dette uttrykt allerede på Slys siste massive pophit «Family Affair» i 1971. Låta er et prima eksempel på den rå emosjonelle nerven i sangene til Sly Stone. Den var også den første store pophiten som tok i bruk elektroniske tromme (maskine) r, og ble en uttalt innflytelse for blant andre elektronikapionerene i Kraftwerk.

 har hatt på popmusikken har vært vanskelig å skjelne i alle årene han holdt seg unna rampelyset, fra åttitallet og ut. Men det rekker å nevne Prince og Michael Jackson som to artister med åpenbar, svær gjeld til Sly and the Family Stone (Jackson 5 fremførte en cover av Slys «Stand» da de debuterte på Ed Sullivans talkshow i 1969).

En musikalsk trickster og kaosgud og en mester i muntlig poesi

Sly Stone (1943-2025)

Nye «Black Hole Superette» er Aesop Rocks ellevte album, men veteranrapperen har vært langt mer produktiv enn albumrekka som soloartist antyder. Han har for eksempel spilt inn samarbeidsskiver med indie-kulthelt Kimya Dawson, Homeboy Sandman og Rob Sonic, i tillegg til rockebandet Dirty Ghosts (med ekskona) og neon-electro-duoen Malibu Ken (den selvtitulerte plata fra 2019 er en aldri så liten perle!).

De svært ordrike versene over smått generiske produksjoner gjorde en periode soloskivene hans prøvende å investere tid i. Men de siste ti årene eller så har formen hans tatt nye vendinger. En mer dynamisk rapping gir langt mer plass til luft, en «mildere» stemme og en slags utadvendt lekenhet både i tekst og tone. Aesop Rock har også blitt omfavnet av det intellektuelt/litterært orienterte hjørnet av de siste drøye ti åras undergrunnsrap-renessanse – med figurer som nevnte Homeboy Sandman og kritikerfavoritt Billy Woods.

Begge disse medvirker på «Black Hole Superette», som gir mer plass til gjester enn en vanlig Aesop Rock-skive. Den er mindre konseptuelt orientert enn han har hatt for vane, men bygger likevel videre på vibbene på den flotte forrigeskiva «Integrated Tech Solutions» fra 2023 (inkludert lakonisk smågubbete hjertesukk over et dystopisk informasjonssamfunn).

nok «John Something»: En perfekt oppbygd fortelling om en gjesteforeleser i kunst fra slutten av tenårene, over en slags taffelpastisj av Edwin Starrs blaxploitation-funk-klassiker «Easin’ In» (selvprodusert, som vanlig). Gjesteforeleseren er der for å snakke om sin egen kunst, men, nervøs og ukomfortabel, er det noe annet han må lufte fra hjertet: Han har akkurat sett en film som gjorde dypt inntrykk, dokumentaren «Rumble in the Jungle» – en film som på eksemplarisk vis kontekstualiserer Muhammed Alis tittelkamp i boksing mot George Foreman i Zaire i 1974, både sportslig, kulturelt og politisk/samfunnsmessig. Foreleseren er så begeistra etter å formidle de ferske inntrykkene at han bruker hele foredraget på «Rumble in the Jungle», og rekker nesten ikke vise sin egen kunst.

Det viser seg at unge Aesop Rock sitter i forelesningssalen – og blir så nysgjerrig av «innsalget» at han går og ser filmen dagen etter. Det ender opp som en sånn banebrytende kunstopplevelse man får kun noen få av i livet. En sånn som fortsatt sitter i, 30 år senere, takket være han der som het … hmm, hva var det, «John Something»?

 å bruke nesten hele denne anmeldelsen på dette, å formidle den brennende kulturopplevelsesentusiasmen fra «John Something» til Aesop Rock til undertegnede og videre til … kanskje deg, kjære leser, kanskje nettopp du får lyst til å sjekke ut både denne Aesop Rock-låta, albumet og filmen «Rumble in the Jungle», som jeg kan skrive under på er en helt fantastisk dokumentar.

Og er ikke det omtrent det beste en kunstner, musiker, kritiker eller bare en musikkelsker kan håpe på? Å dele kraften i et stykke kunst, videreformidle hvordan det kan sette en ny livskurs – en kurs justert bare noen millimeter til sida, men som likevel endrer veien videre, babysteg for steg.

Frisk fabulering

Christopher Olssøn

– Nå er vi inne i norra Järvafältet, en liten del av et svært naturreservat, forklarer vår guide, Mohamed Yussuf.

Han er kulturjournalist og aktuell med boka «Nation av poeter», som tar utgangspunkt i rundt 50 timer med intervjuopptak med den usedvanlig mediesky og samtidig usedvanlig tungt debatterte (helt opp til regjeringsnivå) svenske rapperen Yasin. Eller Yasin Byn, det opprinnelige navnet han slo igjennom med, som spiller på tilknytningen til hjemstedet Rinkeby utenfor Stockholm. Helt siden den gang, rundt 2016 mens han var i tenårene, har Yasin blitt knyttet til voldsbølgen og morderiske gjengoppgjør i Sverige og hovedstadens segregerte

. Han har også blitt dømt to ganger, for grovt brudd på våpenloven og delaktighet i kidnapping.

Men Mohamed Yussuf har også en større historie å fortelle: om den svenske eksplosjonen av gangsterrap, segregering, voldsbølger og gjengkonflikter – og om røttene Yasin og andre fra hans rapgenerasjon har i somalisk kultur med tradisjoner for muntlig poesi. Derfor har vi bedt Yussuf gi oss en omvisning, et vandreintervju i miljøet der boka i stor grad foregår. Det er en grå dag seint i april da vi møtes, og vi beveger oss fra relativt sett fredelige Kista – med forretningsbygg, lavblokker og vertikaldelte terrassehus med velstelte små hager foran – til Yasins hjemsted Rinkeby, som ligger på andre siden av Järvafältet.

Når vi kommer til skiltet som peker mot Rinkeby, ser vi boligblokkene ruve. På stanga til selve skiltet har noen festet en fotballsticker, for klubben AIK, fra sentrale Stockholm. AIK har lenge vært 

favorittlag, forteller Mohamed, kanskje særlig her i Rinkeby – mye på grunn av klubbhelten Martin Mutumba, som er oppvokst her. Som Yasin rappet 2023, i låta «Långt hemifrån»:

Ingen mat i kylskåpet men ändå jag höll det hundra / Gick till gården för att sparka boll med Martin Mutumba / Jag lärde mig på gatan hur man överkommer hinder / Såg på TV men det var inte många svarta förebilder / Om du tar och tittar upp, lite har förändrats / Du föddes i ett land som aldrig var dina föräldrars.

Før det ble naturreservat var Järvafältet et treningsfelt for forsvaret. En massiv skytebane lå noen kilometer nordover. Men det har blitt løsnet skudd her seinere også. Slik er det i disse flekkene mellom natur og kultur, gråsonen som kriminelle gjerne bruker som møteplasser eller til oppgjør, også i Norge.

– Ja, jeg vet ikke om det skjedde i selve «Rinkebykonflikten», men det har hendt ting her, sier Mohamed.

«Rinkebykonflikten» utviklet seg fra rundt 2015, i startfasen av Yasins karriere, i hans område og vennekrets. Det var et brutalt oppgjør mellom to grupperinger, etter hvert med et tosifret antall dødsofre. Blant annet et dobbeltdrap i København i 2019, på «Franky» – Yasins barndomsvenn og tidligere manager, en antatt lederskikkelse i en av de to grupperingene – og hans svoger.

Musikk, samfunn og kriminalitet er alle en del av denne historien

Välkommen till förorten

Om du kikker ned i bakken når du trasker rundt på Grünerløkka, kan du få øye på et høyttrykkspylt sjablong-budskap: en ekte grasrotreklame for den lokalpatriotiske unge Grünerløkka-albaneren Ari Bajgoras etterlengtede debutalbum. Han har satt spor i bydelen lenge, helt siden han var elleve år gammel og gikk rundt og hustlet hipstere for småpenger ved å tilby seg å rappe for dem i parken.

Det ligger fortsatt en gammel videoreportasje ute på Aftenposten, der han løper rundt og rapper, på engelsk, med lånte tekster fra Notorious B.I.G. og N.W.A. I videoen forteller Bajgora, snart tolv år, at han har begynt å skrive egne tekster også. Det handler om det som skjer på Grünerløkka om natta. Om penger, damer og kompiser.

Og han løy ikke. De siste fire-fem årene har Bajgora seilet opp som en av sin rapgenerasjons mest lovende stemmer. Blant annet har han gitt ut gatehiten «Løsningsorientert» (2023), mixtapen «Situasjon» fra i fjor – og profilerte, overbevisende samarbeider med folk som Tyr, Tommy Tee og nå nylig Joddski/Salvador Sanchez.

 karakteriserende i seg selv at han gjør noe såpass sjeldent for sin rapgenerasjon som å faktisk slippe et album, relativt tidlig i karrieren. «Valget å gå, og vi gikk» er strukturert som et godt, gammeldags album-album, delt inn i side a og side b som en vinylplate. Og det føles som mer enn kosmetikk.

Det er tydelig at Ari Bajgora og hans produsenter og medmusikere har høye musikalske ambisjoner her. Dette er et helhetlig verk med både catchy singler og rappete albumkutt, alvor og lek, strykere og kassegitar, beats og basslinjer.

 å la seg imponere av. Flowen er nedstrippa, med en svært karakteristisk bruk av den klassiske utdøende Oslo øst-dialekten – Bajgora er så vidt gammel nok til å ha vokst opp med de siste gjenlevende sporene av denne. Muligens er han inspirert av rappere som Mae, både hva angår rapflyt og sosiolekt. Men Bajgora har en kontemporær og ungdommelig frempå energi i spyttinga, og med en skarp sans for skamløse melodiske hooks på kjøpet.

Ja, han er langt på vei en rappernes rapper-rapper, men i tillegg fører han en forbausende stødig penn. Historiefortellende låter som «Hvis jeg kunne fly» har skarpt skisserte små scener fra en flyplassterminal (med et vagt ekko av A-lagets norske «gitarrap»-klassiker «Flyplass»). Bajgora kan sitere forfatter Knausgård og rapper Kenneth Engebretsen fritt om hverandre. Ikke minst er det en tidvis nesten overveldende inderlighet i hvordan han blander en åpenbart ekte og blødende kjærlighetssorg (som det stadig vendes tilbake til) med den nevnte tematikken om 

 på å gjøre denne albumdebuten til en tidvis litt sprikende skive. Ari Bajgora vil veldig mange ting, noen av dem er tilsynelatende motstridende. Man kunne sagt at han ville hatt godt av å bestemme seg for om han vil være den neste Cezinando eller den neste Kenneth Engebretsen. Eller er han i ferd med å skjære seg ut en relativt uoppgått sti i villniset midt imellom, med hjerte og smerte både for gatene 

-nivå (om man godtar at dét overhodet er en motsetning, da)?

En ting som forhindrer Bajgora fra å treffe perfekt på første forsøk, er en ofte overlesset produksjon, med svære strykere og sarte gitarer over tunge beats. Likevel er hovedinntrykket man sitter igjen med en rapstemme med sjelden vilje og soleklare kvaliteter, som til og med føles ganske unike.

Han er langt på vei en rappernes rapper-rapper

Den nye vinen

Don Cherry (1936–1995), kjent fra Ornette Colemans klassiske kvartett m.m., var det man kaller en musikalsk vandringsmann. På noen måter helt bokstavelig – i en perle av en SVT-dokumentar fra 1978 ser man jazzlegenden som ikke ville være jazzlegende vandre rundt i New Yorks gater, mens boligblokker brant i The Bronx og den tidlige hiphopen var i ferd med å spre seg som bråtebrann. Han soser rundt i snurrige strikkeklær, stopper opp og skaper allsang på en trappeoppsats – selvakkompagnert med et afrikansk strengeinstrument i hendene – mens barn danser rundt i brannhydrantenes vannfontener på brennende asfalt.

Dette strengeinstrumentet, en slags vestafrikansk griot-harpe kalt donson’goni, var «trompetistens» foretrukne instrument de siste drøye tjue årene han levde. Han lærte seg å spille det i Sverige, av musikeren Christer Bothén. For ved siden av New York var Stockholm og Tågarp i Skåne Don Cherrys hjemmebase på syttitallet, hvor han bodde med kona Moki, dattera Neneh og sønnen Eagle Eye. Der knyttet han svært tette bånd med skandinavisk jazz, fra Bothén til Garbarek, som består den dag i dag.

vandrer videre og setter nye spor og avtrykk her mot nord. I dag er albumet «Traces» ute på finske We Jazz. Bak står bandet Cosmic Ear, med prominente svenske musikere som Mats Gustafson (i uvanlig sjelfull modus, på fløyter, sax og ymse) og trompetisten Goran Kajfes – og med en sentral spiller i nå 83 år gamle Christer Bothén.

«Traces of Brown Rice» og «Traces of Codona and Mali» heter to nøkkelspor her, begge viderefortolkninger av Don Cherry-komposisjoner. Strengt tatt er hele albumet en eneste lang videreføring av hans musikalske arv, med direkte forbindelse gjennom Christer Bothén på bassklarinetter, piano og, ja da, donson’goni. Samtidig pekes det framover, for eksempel med dedikasjonen til vokalfenomenet Sofia Jernberg på «Do It (Again)».

Organisk og elektronisk. Alle spiller perkusjon etter beste evne. Åndelig innoversøkende og verdenssnusende, kosmisk. Rytmisk, hypnotisk, repetitivt og melodisk! Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket. Og fullstendig gjennomsyra av Don Cherrys ånd.

Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket

Cherry-­blomstring

Høyst subjektivt kommer jeg ikke på et eneste album jeg setter høyere fra dette tiåret enn Billy Woods «Aethiopes» fra 2022 (i praksis et duoalbum sammen med produsenten Preservation). Det sier sitt – også om man «bare» måler det opp mot resten av Woods’ katalog. Fra et svært beskjedent grasrotnivå, i villniset av ettervekst i den forlatte veikanten etter tidlig nullnulltalls «indierap-eksplosjon» i og rundt New York, har Billy Woods i løpet av forrige tiår seilt opp som et flaggskip i en ny bølge reelt uavhengig undergrunnsrap.

«Golliwog» er ikke en oppfølger til «Aethiopes», men det låter uansett som det absolutt nest beste Woods har gjort. Det er Billy Woods’ første soloalbum med rullerende produsenter, gjesterappere og musikere siden «Terror Management» fra 2019. Besetningen er subsjangermessig stjernespekket: fra Ant (Atmosphere), Conductor Williams og Andrew Broder (Fog) til El-P og gamle venner som Kenny Segal og Messiah Muzik.

Woods gjenforenes med Preservation også, på tilåmistepustenav-låta «Waterproof Mascara», som går rett inn i et nytt kapittel i den selvbiografiske kjernehistorien fra «Aethiopes», om Woods’ oppvekst i et Zimbabwe i oppløsning (faren var embetsmann i en tidlig Zanu-PF-regjering). Her skisseres stemningen etter farens bortgang mesterlig levende: 

The king is dead and your uncles are not your friends – how many times I have to tell you kids? It’s us in this room, that’s it!

 mye kontekst å forholde seg til, men all info er tilgjengelig i musikken og teksten for en dedikert lytter, og når historien gradvis åpner seg, er det til å grøsse og grine av. «Golliwog» er 

 Woods-albumet så langt som lykkes best i å forene de mange forskjellige sidene av pennen og uttrykket.

Journalistikk og kritikeranalyser som er skrevet om Woods (og det er mye etter hvert) plasserer han nær sagt alltid som en slags post/anti-kolonialistisk rapper. Det er ikke usant. Men han er også en sarkastisk, New York-vittig levemann og livsglad kyniker: I løpet av «Golliwog» sveiper han innom Sylvia Plath, MF Doom, Stephen King, vampyrmyter, sportsreferanser, rus, religion, våpen, begravelser, pupp og så videre.

Her er rendyrket rappete rap, som de gjentatte innslagene her av sein nittitalls gatete pianobeats, og som det virtuose gjesteverset fra Despot på «Corinthians». Generelt er gjesteinnslagene perfekt plassert, der rappere som Bruiser Wolf skinner ved siden av musikere som «vår egen» Mette Rasmussen (saksofon på to og en halv låt!).

Ikke et sekund av et sample virker tilfeldig. Mellomspillene av lånt dialog foregår på språk fra minst fire kontinenter – fem om man tar med det australske progrockrefrenget på låta «Counterclockwise» med The Alchemist.

for oppmerksomme dypdykk, til de grader. Men det blir aldri akademisk eller tørt. Det er også lyd full av sanseinntrykk. Det lukter: løvetann, nyklipt gress og diesel, urin og regn på varm asfalt, berbere, kaffe takeout marihuana urensa tepper innestengt studioluft, 

Sanser vekkes også innvendig, innover i kroppen: noe knyter seg nederst i halsen uten at man helt vet hvorfor, fra hvilepuls til moderat urolige urytmiske hjerteslag, med spisse små stikk av minner man vil glemme, men også de man 

, varmt. Det smaker: blod, kald fabrikkpils og perfekt temperert yuzu sake. Farger: et solbrent kamuflasjemønster, brunt (gress), mørkebrun (gjørme), mørk grønn (foliage) og nyanser av grått fra grenselandet mellom by og skog (eller sump).

Det er musikk for oppmerksomme dypdykk, til de grader

Mesterlig, levende

Tom Henning Bratlie

Det er jo en rett linje, når jeg begynte å se i disse bøkene om musikken i Theresienstadt – farfar var der, og var faktisk med på hele den historien, sier Gunilla Süssmann, programprodusent for Kringkastingsorkesteret.

Hun snakker om verkene som er skrevet av jødiske komponister i nazistenes konsentrasjonsleirer, som står sentralt i konserten «Musikk for en morgendag». Konserten ble sendt på TV i går, i anledning den norske frigjøringsdagen – i år er det 80 år siden nazistenes okkupasjon tok slutt – og ligger ute åpent hos NRK på nett. Den blir presentert som «en kveld med klezmer og musikk av jødiske komponister». Det er altså klezmermusikk i miksen, den tradisjonelle, europeiske og folkelige bryllups- og festmusikken som har fått en både pussig og komplisert «revival» gradvis gjennom etterkrigstida. I «Musikk for en morgendag» framføres det av helnorske (og ikke-jødiske) Urban Tunélls Klezmerband i front for Kringkastingsorkesteret.

– Sjefen min sa «jeg tror jeg aldri har sett noen av disse menneskene før». Vi merket vi hadde truffet en nerve med et budskap som tiltrekker seg andre mennesker enn de vi vanligvis spiller for, sier Gunilla Süssmann.

Hun snakker om hvordan det jødiske publikummet fylte stolradene under innspillingen av konserten i Store Studio i april. Slik hun også har hatt lignende erfaringer i konsertproduksjoner med samisk, romani eller kvensk kulturarv. For Kringkastingsorkesteret er en institusjon som har tatt ansvaret for å representere våre nasjonale minoriteter på uvanlig stort alvor.

– Det er stort å se. Jeg merket noen reaksjoner på noen av de sangene med Urban Tunélls Klezmerband som jeg var veldig uforberedt på. Det var noen som faktisk kjente disse klezmersangene, på et dypere nivå, sier Süssmann.

Foruten klezmer er musikk av norske jødiske komponister, som Bjørn Kruse, også inkludert i «Musikk for en morgendag». Men hovedfokuset er verker skrevet i nazistenes tilintetetgjørelsessleire, dit også norske jøder ble sendt.

Komponisten Viktor Ullmanns slående vakre, livsbejaende sørgmodige og innstendige «Drei jiddische lieder» (opprinnelig for piano og vokal) var et klart høydepunkt, helt til å miste pusten av, under innspillingen av KORKs konsert i april. Selv om denne mektige opplevelsen dessverre kun er med på radioversjonen av konserten, ikke i TV-versjonen, som konsentrerer seg om Mahler og klezmer. Men også den jødiske dimensjonen hos Mahler trer fram med en annen klarhet og tyngde presentert i denne konteksten.

Tyngden er desto større når man kjenner til den spesifikke konteksten for Viktor Ullmanns verk. For Ullmann skrev sine «Jiddische Lieder» i Theresienstadt i mai 1944, under et halvt år før han ble sendt til Auschwitz, der han ble myrdet to dager etter ankomst. Men utslettet? Nei, ikke musikken, i alle fall.

For de fleste kulturer har musikk vært overlevelse

Lang natts ferd

Bassist og bandleder Joshua Abrams hovedprosjekt er det alltid omskiftelige Natural Information Society. Det har blitt fem album og konserter verden over (inkludert fire virkelig lamslående opptredener i Norge siden 2017), i et band der Abrams legger føring i bunn med det nordafrikanske bass- og perkusjonsinstrumentet guimbri.

Og «Totality», deres sjette, føyer seg på de fleste vis særs naturlig (heh!) inn i diskografien. Tittelen speiler subtilt det utsøkte andrealbumet «Simultonality» fra 2017, og markerer både et dypdykk inn i, og en videreutvikling av det meditative, musikkrituelle – som i «musikk som helings-ritual», slik guimbrien brukes i tradisjonen den stammer fra – og særs dvelende uttrykket.

 som krever tålmodighet – konsertene kan vare i over en drøy time med riffing over fire-fem enkle toner med intrikate, men også intuitive variasjoner. Det innledende tittelkuttet her klokker inn på slik sett ganske beskjedne 17 minutter. Eller gjør det egentlig det, eller er det riktig begrep? «Clocknoclock» heter sistesporet, og en sentral grunntanke gjennom hele katalogen er musikkens unike evne til å lede lytteren inn i en tilstand der selve tida opphører, i konvensjonell forståelse og forstand.

Ja, dette høres vel både radikalt og new age-flytende ut når man beskriver det, og det høres også sånn ut som musikk. Samtidig er det noe grunnleggende rytmisk medrivende og tonalt/melodiøst rent ut lettfattelig i spill – verdt å nevne i den anledning er at Abrams faktisk innledet karrieren i en tidlig utgave av den ganske folkelige rapgruppa The Roots (og at rapmusikken er det beste eksempelet at «ekstremt monoton» musikalsk repetisjon kan være svært allment tilgjengelig).

 selve skiva, er «Totality» Natural Information Societys andre albumsamarbeid med den sjangerfrie, psykedeliske, elektroakustiske duoen Bitchin Bajas. De tilhører det samme karakteristiske, spill levende frifeltmiljøet i Chicago som Abrams har virket i siden nittitallet. Det betyr i praksis mer elektroniske elementer og (relativt sett!) litt knappere og konsise låter og komposisjoner. «Nothingdoes not show» er en slags Don Cherry-groovende indisk-raga-som-instrumentalpoplåt (!), med knappe fire og et halvt minutter som er over på et øyeblikk som føles som en helaften. Samtidig som «Always 9 Seconds Away» – et mulig høydepunkt av de fire her – kan være det sporet i katalogen som låter mest som «konvensjonell jazz» i katalogen så langt, og den katalogen inkluderer samarbeider med jazzveteraner som Evan Parker og Ari Brown.

«Totality» er enda et bidrag til en usedvanlig helhetlig og fascinerende produksjon som ligner lite annet. På noen måter er den noen små hakk mer tilgjengelig enn visse andre album, iallfall lettere tilgjengelig for visse lyttere, de som her kan finne en inngang via lyttekompetanse fra postrock/drone/psychedelia. Og ja, lyttekompetanse kreves nok. Eller bare åpne, frie ører – og god tid. Men det er jo helg.

Naturlig vis

Hei, Carola! Du har akkurat vært på norske skjermer med «Hver gang vi møtes», i oktober satser du på å fylle Unity Arena på Fornebu – og i dag kommer påskeskiva «Via Dolorosa» ut på Kirkelig Kulturverksted. Du trives med å veksle mellom litt forskjellige verdener?

– Ja, jeg har vel alltid vært en musikalsk kameleon. Jeg vokste opp med Elvis, Barbra Streisand, Supertramp og Queen, og gikk på Adolf Fredriks musikklassar (kulturskole med korprofil i Stockholm, journ.anm.). Oppveksten min var veldig multikulturell musikalsk sett – min pappa likte gospel fordi Elvis sang gospel, og min mamma likte gospel fordi jeg sang gospel! Jeg var med i rockeband og sang i gospelkor før «Främling», jeg elsker elgitarer, jeg liker når det er sånn at man står på, og jeg har alltid vært en poptjej.

Du har selv kalt «Via Dolorosa» ditt viktigste album. Hva mener du med det, på hvilket sett?

 Og da vi skulle gjøre et påskealbum, et pasjonsspill, ville jeg gå hele veien, ikke som i «Jesus Christ Superstar» som stopper der han henger på korset. Men følge ham etter oppstandelsen, hvordan han endrer seg helt frem til Kristi himmelfartsdag. For det synes jeg er det sterkeste som finnes. Og jeg trenger den påminnelsen. Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme på det, jeg er like menneskelig som alle andre.

Alle har jo en idé om julemusikk, men påskemusikken er mer vag og vrien å få tak på. Hva er egentlig påskemusikk for deg, det må du jo ha tenkt på når du har laget et påskealbum?

– Nei, jeg har faktisk ikke tenkt så mye på det. Den første melodien kom til meg da jeg ventet på taxien på vei til Ben Gurion i Israel, akkurat da var jeg var ferdig med den forrige plata på Kirkelig Kulturverksted, det her er lenge siden – da kom den; [nynnesynger refrenget på «Via Dolorosa»]. Den vokste på innsiden, og jeg spilte den inn på mobilen. Så sang jeg den for Erik (Hillestad, produsent og medskaper av albumet, journ.anm) på flyplassen, og han sa bare «Carola, du har gjort det igjen! Og det her er ikke jul. Det er Via Dolorosa, det er påsken».

Jeg ble like overrasket som Erik. Jeg synes det er sånn at man må følge sin livsgang! Da blir livet spennende, det er ikke planlagt. Og når man kan jobbe med en så suveren poet som Erik på sånne temaproduksjoner, blir det også veldig tydelig. Vi har jo spøkt litt med det, nå har vi gjort julen, vi har gjort påsken … hva blir det neste?

Samarbeidet ditt med KKV strekker seg over mange, mange år, samtidig som du også forbindes med helt andre typer kristne miljøer. Hva er forskjellen mellom å synge gospel i frikirker og å gjøre KKV-greia her i Kulturkirken Jakob?

– Jeg elsker jo det at jeg ikke bare har gjort karismatisk pop og lovsang. Altså, jeg elsker pop, og jeg elsker Coldplay, og selv går jeg også i en Hillsong-menighet. 

Men jeg liker også liturgien i Svenska kyrkan, jeg liker at det ikke er et 

med en bra predikant, iblant føles det som det er så mye som skjer i en frikirke. Mye positivt også, selv om media gjerne vil ha det til noe annet. Men i statskirken har du en tonalitet der Gud blir stor. Hvor det er han som får litt rom. Og jeg liker at jeg kan blande statskirken med min frikirkelige arv. Jeg har fundert litt på hvordan jeg hadde gjort det, om jeg selv hadde startet en kirke! For meg handler det om et nærvær, og at man må ha respekt for det. Vi må ha respekt for vår tid på denne jord, faktisk også på denne platen – og i vårt intervju her og nå.

Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme

Helt til pinse

Kai Gundelach! I dag slipper du singelen «Vind» med det nye bandet/prosjektet Alle mine hunder, som består av Lars Vaular og deg. Fortell litt om hvordan dette kom til.

 ut til han i 2016 kanskje, og så hadde vi en

. Da lagde vi en skisse på en låt, som jeg likte veldig godt, og han syntes det låt … ganske greit, tror jeg. Men det bare kokte bort. Så gikk det åtte-ni år, og så trengte jeg å leie et nytt studio, og hørte at han trengte en person til å leie sammen med i det tårnet på Økern hvor vi sitter nå, så jeg flyttet inn der.

Egentlig skulle vi dele opp uka, så jeg hadde mandag til onsdag og han hadde onsdag til lørdag. Men det begynte å overlappe, og så satt vi i studio en dag, og jeg slang opp den gamle demoen igjen. Så balla det på seg, og vi begynte å dra i studio sammen hver dag, veldig sånn fritt uten noen plan om noen ting. Og så har det blitt en skive da, jeg vet ikke om det er en ep eller et album, men det er seks låter.

Hva tenker du er viktig for å opprettholde et så godt studiofellesskap som du og Lars tydeligvis har fått?

– Det er vel viktig å gi den andre litt 

. Det hjelper jo også at vi har veldig god kaffe i tårnet der. Så hvis man bare er god på å huske å koke opp kaffe, og holde det litt rent og bidra til en 

Fortell litt om selve låta dere slippet i dag!

– Ja, «Vind»! Det var opprinnelig en skisse som jeg hadde til mitt eget prosjekt, men jeg følte at den manglet et eller annet. Så fikk Lars høre den, likte den veldig godt og begynte å skrive til den og teste ut ting veldig kjapt. Det var sånn vi startet med den, og den har veldig eksistensiell tematikk, filosofisk liksom. Mange av de låtene vi har laget er sånn. Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting, som egentlig handler mer om indre ting, som et bilde på det.

Den kombinerer også bruken av norsk og engelsk på samme låt. Det virker som dét er en aldri så liten … mikrotrend om dagen. Hva er greia med det?

Martin Bjørnersen

Artikler