Leder

Fra priser til handling

EU-parlamentets menneskerettspris Sakharov-prisen ble i går tildelt Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Tildelingen markerer et skille. Der tidligere vinnere ofte har vært opposisjonelle i land definert som USAs fiender, er årets vinner det motsatte: Straffedomstolen står i en betent konflikt med USA, som lover å ødelegge domstolen med mindre den stanser straffeforfølging av amerikanske og israelske statsborgere. Tildelingen viser dermed hvordan verden har endret seg på få år. Der EU-land tidligere lå tett opp til amerikanernes verdenssyn, er det nå kjørt en kile inn i forholdet. Samtidig er europeiske land sterkt avhengige av amerikansk militær støtte og ikke minst teknologi. Er det en avhengighet som gjør det lettere å tildele symbolske priser enn å gjennomføre nødvendige tiltak for å beskytte domstolen?

«Rundt 900 ansatte kan bli skade­lidende.»

I dag lever sanksjonerte dommere og etterforskere med store personlige belastninger som følge av USAs sanksjoner. Flere vil bli rammet av den amerikanske opptrappingen varslet etter tildelingen av Nobels fredspris til tidligere ICC-dommer Navi Pillay. De nye sanksjonene er ment å ramme selve drifta av domstolen. Rundt 900 ansatte kan bli skadelidende når USA går etter domstolens bankløsninger, forsikringer og pensjoner. I tillegg kan domstolen miste tilgangen på systemer fra Microsoft og Google, som er dypt integrert i arbeidet i dag. USA går også etter enkeltpersoners eiendeler og handel med amerikanske statsborgere.

Det er uholdbart at europeiske land ikke på egen hånd klarer å opprettholde drift av domstolen og trygge dommere og andre ansattes økonomi og kommunikasjon. Europeiske banker må pålegges å levere tjenester, selv om amerikanerne legger begrensninger på egne finansinstitusjoner. Det må også trues med gjengjeldelse overfor digitale tjenester som lar USA diktere bruk på europeisk jord. ICC-ansatte må fortsatt kunne leie hus, kjøre taxi eller vipse ungene utenfor USA. Det er vel og bra med priser og anerkjennelse, men det som trengs, er å gjøre det umulig for USA å ødelegge dagliglivet til folk i Europa etter eget forgodtbefinnende.

Leder

En ny sikker­hets­struktur

Oslo er denne uka åsted for diplomatisk skytteltrafikk. Møtene er et forsøk på å få til en avslutning på Ukraina-krigen som ikke gir angrepsmakta Russland full seier. Frykten for dét økte da det ble klart at USAs president Donald Trump hadde satt til side en sanksjonspakke mot Russland og i stedet inngått en handelsavtale om oljekjøp. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kalte avtalen et svik. Han fortalte også at tilgangen til satellittsystemet Starlink ble blokkert for det ukrainske militæret. Det er ikke bekreftet hvor ordren kom fra, men kilder peker overfor amerikanske medier på både Starlink-eier Elon Musk og Det hvite hus.

Nei til biltoll

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat. Industrial Accelerator Act (IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler.

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.