Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget.
«Framgangen fører ikke til befolkningsvekst.»
Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks. Kortversjonen er slik: Langvarig økonomisk vekst i regionen gir ikke lenger uttelling i form av bosetting og befolkningsvekst i landsdelen. Røvik viste hvordan Nord-Norge er inne i en formidabel vekstperiode. Den økonomiske veksten har vært raskere enn i landet for øvrig, og det er privat sektor som står for brorparten av den. Innen sjømat, reiseliv og industri har oppgangen vært eventyrlig. Det har ført til at andelen sysselsatte voksne i befolkningen for første gang nå er høyere i nord enn i sør. Men ulikt tidligere tiders oppgangsperioder fører ikke dagens økonomiske framgang til befolkningsvekst og varig bosetting. Årsaken er at landsdelen i økende grad drives av innvandrere og folk i Nordsjø-turnus.
Flertallet av arbeiderne på et av Norges største fiskemottak i Myre i Vesterålen kommer fra utlandet. I tillegg til sesongarbeiderne i fiskeri og reiseliv har landsdelen også fått et stort innslag av pendlere fra Sør-Norge. I deler av Forsvaret er andelen ukependlere oppe i 30–40 prosent. Også helsevesenet og akademia ansetter folk som skatter og lever familielivene sine sørpå. Ja, selv offentlige toppledere ukependler i dag fra Oslo til sentrale posisjoner i Nord-Norge. Røviks situasjonsbilde er bekymringsfullt, ikke minst fordi det viser at tradisjonelle politiske grep, som flytting av statlige arbeidsplasser, ikke nødvendigvis er tilstrekkelige lenger.