I morges, på bussholdeplassen, fikk jeg en albue i høyre øye. I smerte og sjokk grep jeg meg til ansiktet og hørte lyden av bussdører som lukket seg foran meg, og helt aleine sto jeg igjen på holdeplassen da bussen kjørte.
Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.
Jeg har nylig erfart at det å være et ja-menneske ikke nødvendigvis er en bra ting. Det hele fant sted på et badehus i Kinas hovedstad. Innimellom høye skyskrapere og moderne biler lå jeg naken på en massasjebenk, nydusjet og innsmurt i en eller annen velduftende olje. Ved siden av meg lå min venninne i tilsvarende stilling: To ja-mennesker på tur (hvorav én med veldig vond mage etter et mindre godt måltid, men det er en annen historie). Vi skulle ha en kroppsskrubb, slik som de andre nordmennene vi reiste med, men den gang ei. Dels er det nok vår feil. Vi sa tross alt «ja» hver gang massørene på litt overivrig vis spurte oss om gudene vet hva på kinesisk. Og selvsagt, vi kunne luktet lunta da vi fikk en varm, trelags ansiktsmaske på – en som att på til dekket øynene og totalt mumifiserte ansiktet. Nå vel. De tjue minuttene med skrubb hadde passert for lengst, og vi ante ugler i mosen.
UlvemorJeg har fått meg smartklokke, en sånn ny som lytter hele dagen og gir meg en oppsummering av den etterpå. Noen sier at dette er et brudd på personvernet, det skaper et overvåkingssamfunn. Jeg sier: Endelig noen som lytter! Dette er bare starten. I hvert fall håper jeg det. For jeg trenger mer. Jeg kunne nemlig også trengt en som lager middag og tar oppvasken. En som rydder for meg og vasker klærne mine, bretter, styrker og putten de inn i skapet. En som motiverer meg på trening og som kjører meg til flyet når jeg skal på ferie. Forresten hadde det vært fint med en reisekamerat. En å kjøre Italia på langs med. En å se solnedgangen med, samtidig som jeg får høre en oppsummering av verdens mest romantiske dag i Roma. En som forteller meg at jeg er pen hver dag, og at jeg ser fin ut i kjolen jeg har valgt. Alt jeg vil ha en som kan fungere som psykologen min klokka to om natta, når alle andre jeg kjenner sover, og det ikke er sosialt akseptert å ringe den faktiske psykologen min.
Millennial_tidsoptimistDe siste ukene har jeg tilbrakt mange, mange timer på sykehuset. Ikke på Ullevål, ikke på Riksen, ikke på St. Olavs, nei – men på Pittsburgh hospital. Ja, jeg ser på sykehusserien The Pitt. Her har jeg nå tilbrakt godt over 15 timer, cirka like lenge som statistene sitter i «chairs», altså på venteværelset. Benket i en annen verden, en syk verden, der alle problemer har en kur. Gid, om jeg bare var så heldig. Mitt problem er at jeg ikke får solgt leilighet, og verken antibiotika eller intubering kan helbrede meg fra stresset. The Pitt redder meg likevel, for hva er vel bedre enn et seriemaraton når livet er litt ekstra stress. Før jeg leverte bacheloroppgaven så jeg The Office. Da farmor døde, så jeg HBO-versjonen av Scener fra et ekteskap. Og nå er det altså The Pitt som berger meg. Å, onkel Amerika, takk for tv-tåka.
Millennial_sykehusgjenger