Den første dagen vi tilbrakte i det nye huset vårt, slo idyllen inn som en dårlig norsk sitcom med altfor mange sesonger: Treåringen lekte i gata med jevnaldrende mens vi ryddet esker.
Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.
Min første jobb var dørsalg av Dagbladets helgeavis sommeren jeg fylte 14. Ruta besto av ti hus i nabolaget og hadde gått i arv i søskenflokken til en venninne før jeg overtok stafettpinnen (rumpetaska med vekslepenger). Arbeidet ga et sjeldent innblikk i mine naboers lørdagsmorgener. Jeg husker særlig en morgen jeg ble møtt med et trøtt tenåringstryne som så meg inn i øynene idet hun overrakte pengene og sa: «Når du blir eldre, må du aldri finne på å bli så bakfull som jeg er i dag.» 11 kroner for avisa kunne jeg putte i egen pengepung og vurdere om jeg skulle utvide ruta neste uke. Forrige helg var jeg på besøk hos mine foreldre og 14 år gamle lillesøster, som assisterer sin jevnaldrende venninne i hennes selvskapte sommerbeskjeftigelse: Tise-flipping. Forkledd som naiv ungdomsskolejente med bursdagspenger som brenner i lomma pruter hun seg til gode deals på brukte Juicy Couture-sett og baggy low-rise jeans. Deretter blokker hun selgeren, setter opp prisen, skriver (eller genererer) et personlig innsalg og selger med fet fortjeneste. Søndag ettermiddag sto et par Isabel Marant høyhelte joggesko i gangen.
MimosaNoen ganger blir fristelsen for stor, og jeg løsner den håndholdte støvsugeren fra skaftet, og retter den mot alt mulig i leiligheten. For eksempel en hengeplante med et knippe visne blader. Kanskje gjorde jeg det før jobb i dag, hvem vet. Jeg var veldig trøtt, så det står ikke helt klart for meg. Jeg er god på støv, men ikke så god på planter, så jeg googler «hengeplante små blader» og får opp eføy. Det var nok en sånn som måtte stå imot undertrykket fra munnskaftet (jeg googlet «støvsuger snl» for å finne ordene, jeg er fortsatt litt trøtt). Det kan hende noen vil si at jeg er dårlig på støv. At dets nærvær går meg på nervene.
Implodert prinsesseJeg har dette året fått tilbake leselysten og har derfor lurt på om jeg skal kaste meg på bokklubbølgen. Jeg kunne tenkt meg noen å lufte og diskutere tanker og inntrykk og følelser med, men konseptet gjør meg samtidig ambivalent. Tenk om jeg mister leselysten som nå så skjørt er kommet tilbake? Tenk om lesing plutselig føles som en lekse? Tenk om jeg blir tvunget til å lese krim? En kveld luftet jeg ambivalensen med søstera mi og kastet ut en tanke: Kanskje jeg rett og slett bare skal bli med i superstjerna Dua Lipas virtuelle bokklubb? Da slipper jeg i det minste å skuffe noen hvis jeg mister gnisten. Det var visst ikke bare søstera mi jeg hadde diskutert ambivalensen med. Ikke lenge etter samtalen dukket innhold fra Dua Lipa sin bokklubb opp i Instagram-feeden min. Superstjerna diskuterte kommunismens fall i Albania med Lea Ypi, innskrenkingen av abortrettigheter i USA med Roxane Gay og barnefattigdom med norske Ingvild Rishøi. Jeg ble interessert, bladde gjennom det som var. Men jeg fikk mer enn bare bokinnhold på kjøpet.
Fie