Leder

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen. De fleste gjør selvsagt det, men det er urovekkende tegn til at det motsatte også skjer.

«Utviklingen krever breiere motstand.»

PST advarte denne uka om økende tegn til radikalisering blant unge gutter. Rekruttering og radikalisering skjer særlig gjennom sosiale medier. I mørke, ytterliggående miljøer spres en undergangsfortelling om at Norge og andre vestlige land «invaderes». Der holdes Anders Behring Breivik og hans ideologiske frender, slik som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, opp som idealer, ikke skremmebilder. Det er bra at politiet følger med, men utviklingen krever breiere motstand. Arbeidet mot høyreekstrem, menneskefiendtlig ideologi er ikke bare en politisak, det er en politisk kamp, som må tas av alle som tror på demokrati og menneskeverd for alle.

Som tidligere SV-politiker Snorre Valen godt viste i sin bok «Utøya-kortet», stiller de som kanskje i størst grad kunne gått i front, nemlig Ap og AUF, med et slags handikap i debattene, på grunn av den absurde ideen om at de «trekker Utøya-kortet». Det er dypt deprimerende når det kom fram i Aftenposten denne uka at en av fire nordmenn sier seg enige i at Ap har slått politisk mynt på 22. juli. Holdningene er mest utbredt til høyre, særlig blant Frps og Høyres velgere. Høyre-nestleder Ola Svenneby uttaler fortjenestefullt at påstanden «faller på sin egen urimelighet, når angrepene var rettet mot og rammet partiet direkte». Ideen om at Ap eller AUF «tjener» på terroren, bør legges død og maktesløs. Det har vi alle et ansvar for, og det er det minste vi skyller terroristens ofre – både levende og døde.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.