I går gikk strømmen i Oslo sentrum, og dermed sluttet en fontene utenfor Rådhuset å sprute vann. Betyr det at vi ikke hadde fontener før vi fikk strøm? Jeg ser for meg at det var flotte kjeruber i plaskende velvære utenfor Versailles på Louis og Maries tid.
Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.
Noe er i ferd med å endre seg i kampen mellom folket og de store språkmodellene. Plutselig myldrer det av KI-detektiver overalt. Å snuse seg fram til KI-språk er en katt-og-mus-lek, der modellene hele tida ligger et steg foran (den lange tankestreken?Sååå februar 2026). Å være en god KI-detektiv handler derfor ikke bare om å kjenne til de viktigste knepene, men også om å granske tekst som ser helt vanlig ut. Ta denne setningen her oppe, «ikke bare», «men også». Den er veldig typisk for en språkmodell, opplyser KI-detektivene. Ikke at de vil antyde ureint trav, men. Det er ikke bare-bare å holde tritt med automatspråket, som kan vise seg både i tekstens struktur, i setningsoppbygningen og i ordvalg.
donderdagNår noen du ikke kjenner, dør, hender det at det gjør vondt på en måte som føles personlig. Det britiske folk gråt i ukevis, hysterisk, over Lady Di; som fjorten år og nyslått grungefan var Kurt Cobains selvmord, fire år tidligere, en sorg jeg bar på som om det var min egen. De siste ukene har jeg gått rundt med en dump smerte et sted i kroppen, som skyldes bortgangen av en nederlandsk poet. Jeg kjente henne ikke, jeg eier ikke engang bøkene hennes, men det føles som om Lieke Marsman (1990–2026) var en del av livet mitt likevel. En liten del, i bakgrunnen. Marsman debuterte i 2010 og ble omtalt som en av dem som kom til å sette spor etter seg. Det gjorde hun, men med en bitter bismak; etter at hun ble diagnostisert med en sjelden form for beinkreft i 2018, var hun alltid «den uhelbredelig syke poeten». Hun mislikte den merkelappen, men skrev også selv om kreften, om døden, og om politikken som kom til syne for henne som pasient – en politikk av innsparing, kalkyler, umenneskeliggjøring. I noen år var hun nasjonalpoet, en usannsynlig ting de har i det ellers ikke utpreget poetiske Nederland.
donderdagGratulerer, markedskreftene. Dere har laget så mange dårlige VM-relaterte reklamer at jeg allerede begynner å bli lei av VM. Og jeg fikk ikke engang med meg at VM hadde begynt, for i vår husholdning heier vi på New York Knicks, og natt til søndag vant Knicks sitt første NBA-mesterskap på 53 år, og vi har hatt full oppmerksomhet på det og på å ikke avsløre resultater før vi får sett kampene. Jeg anbefaler alle å gå på Youtube og finne klipp fra feiringen på gatene i New York. Det er Norge-Brasil i 1998-stemning, bare i veldig mye større målestokk. På torsdag er det seiersparade mellom skyskraperne på nedre Manhattan i «Canyon of Heroes» – da følger jeg Dag Inge Ulsteins anbefaling og skulker jobb. Tilbake til VM: Det virker som om absolutt alle markedssjefer i Norge har bestemt seg for at nå vi si ulike varianter av «VM er gøy, kjøp greiene våre». Power og Rema 1000 har ingen rettigheter til lagbilder eller bilde av pokalen, så de lager bare obskure ordspill eller polyester-futurisme som handler både om lave priser men også om fotball fordi VM, men ikke eksplisitt. Det kan ikke være lett, for alle som lager reklamen, vet nok at alle de andre som lager reklame holder på å koke i hop tilsvarende budskap, og da blir det ekstra viktig å finne på noe originalt. David Epstein har nettopp gitt ut en bok som heter «Inside the Box», hvor han skriver at det å sette opp rammer og begrensninger kan være veldig bra for kreativiteten. Neimen om jeg vet etter å ha sett alle disse reklamene. Melkesjokolade har tatt et bilde av landslaget og skrevet «Et lite stykke Norge».
Konsulenten