Essay

Mot samtids­poe­sien

Vi trenger en ny, formsterk norsk lyrikk som synger, som fester seg i leserens minne.

Dikt for sin tid: Hvor går samtidslyrikken? Illustrasjon av den nederlandske kunstneren Otto Treumann, fra 1957. Foto: Jewish Historical Museum/UnsplashDikt for sin tid: Hvor går samtidslyrikken? Illustrasjon av den nederlandske kunstneren Otto Treumann, fra 1957. Foto: Jewish Historical Museum/Unsplash

Samtidspoesien er et beist det både er vanskelig å beskrive og få has på. En skulle kanskje tro at samtidspoesi, i likhet med samtidslitteratur, er en nokså nøytral betegnelse som viser til den poesien som er utgitt de siste 20 eller 30 årene. Blant poeter og kritikere finnes også et inntrykk av at samtidspoesien tillater alt, derfor er den uangripelig. Begge deler er imidlertid feiltagelser. Samtidspoesien er en estetikk som følger visse dogmer. For et bredere publikum er «samtidspoesi» en like markert betegnelse som «samtidsmusikk» eller «samtidsdans». Det er kunst som henvender seg til folk som er spesielt opptatt av denne typen kunst. Samtidspoesien gjør mange ting: den bekjenner, den tenker, den presser språkets grenser, den brøler, forteller og hvisker ting om verden – men den synger ikke. Den fester seg ikke i folks minne. Norsk samtidspoesi tillater seg ikke å være lyrisk eller fengende. Det er synd, for det er en unødvendig selvbegrensning.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Bokmagasinet

Kommentar

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betyd­nings­fulle verk.

Nordisk råd

Gyrðir Elíasson synliggjør sin usynlige sykdom i en ny, sterk utgivelse.

Intervju

Karin Haugane legger fram en frem­med­hetens idéhis­torie i sin nye essaybok.