Sprikende Mozart

Tenk lokalt i år igjen

Nok en festivalsommer er på trappene, og som vanlig skal jeg besøke flere som gjest. Men jeg skal også legge igjen noen dager av sommerferien min med å jobbe på et par av dem. Avsparket skjer med Mablisfestivalen i Stavanger i slutten av juni, som har tiårsjubileum i år. Mellom grønne trær, skog og gressplen i Vålandsskogen midt i byen, har Mablis klart å skape sitt helt eget særpregede uttrykk. Mablis likner ikke på de andre festivalene i regionen, og nettopp det tror jeg er grunnen til at de nå har klart seg gjennom både pandemi og inntredenen av store, nasjonale festivalaktører. Den andre festivalen jeg skal jobbe på i sommer er Gaukenfestivalen – en helt nystartet, herlig liten sak i Vinje i Telemark. Som festivalen selv skriver på nettsiden sin: «Gaukenfestivalen er ein sjangerfri og inkluderande musikkfestival bygd på dugnadsånd, lokale ressursar og tru på at noko stort kan skje også i grisgrendte strøk.» Festivalen er i hovedsak for og av lokale vinbygginger (folk fra Vinje), der alt av mat, drikke, overnatting, tjenester, infrastruktur m.m. kommer fra grenda og områdene rundt. Mablis og Gauken har noe til felles: De ønsker begge å legge igjen en verdi i området de er etablert i, vil være med å bygge opp lokalsamfunnet og gi noe tilbake. Begge legger vekt på bærekraft, med stikkord som kortreist, ta vare på naturen, skape merverdi, engasjere lokalsamfunnet, samhold og ikke minst å presentere musikk som man ikke finner på andre festivaler: lokale artister og uetablerte navn. Dette gjør Mablis og Gauken til noe spesielt, som skiller dem fra de mange generiske festivalene vi finner over hele landet – spesielt i storbyene, der store nasjonale og internasjonale eiere ofte ikke kjenner byen de lager festival i.