Konsert

Forandring fryder

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

LEDET AV LENKER: Adrianne fremst, den nye bassisten Joshua Crumbly i bakgrunnen. Foto: Frank Hoensch/RedfernsLEDET AV LENKER: Adrianne fremst, den nye bassisten Joshua Crumbly i bakgrunnen. Foto: Frank Hoensch/Redferns

Big Thief

Somersault Slide 360 Tour

Sentrum Scene

Oslo, 8. & 9. april

Big Thief krever publikums hele og fulle oppmerksomhet. Ikke bare på grunn av frontkvinne, vokalist, gitarist og låtskriver Adrianne Lenkers hyper­følsomhet, men også på grunn valgene deres.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.