Billig med katt

Det er så billig med katt, sier dem. Maten jakter de selv, og ikke trenger de noe utstyr, heller. Utmerket! Jeg adopterte med det en voksen pus fra en dyrevernsorganisasjon, men allerede før jeg hadde fått katten hjem, begynte tusenlappene å fly. Adopsjonsgebyr på 3000 hadde jeg ikke regnet med. Ja ja, det går nå til en god sak, tenkte jeg mens jeg betalte fakturaen for hittekatten. Men hittekatten var en innekatt, grunnet diverse omstendigheter. Da den ikke fanget sin egen mat, ei heller hadde med seg medbrakt, ble jeg pent nødt til å kjøpe kilovis med tørrfor. I tillegg måtte både do og kattesand skaffes. Ikke gratis det heller, gitt. Kvitteringen fra første tur på den lokale dyrebutikken kom på 1108 kroner. Siden jeg hadde hørt rykter om skyhøye veterinærregninger, skaffet jeg katteforsikring fortere enn svint. 350 kr i måneden kostet det, og pus var herved mer forsikret enn sin eier. Etter et par dager i min ringe bolig viste det seg at katten nektet å drikke vann med mindre det var i bevegelse. Kapitalismen har jammen sneket seg inn i husdyrholdet også, og med hjelp av nøye utvalgte reklamer på internett gikk jeg raskt til innkjøp av en vannfontene. Heldigvis en engangsinvestering! Etter en måned var påsan med tørrfor tom, og vannfontena begynte å lage merkelige surklelyder som gjorde at stakkars pus ikke turte å nærme seg den. Jeg googlet det billigste foret å oppdrive til sterilisert voksen hannkatt og klikket det hjem. Etter nærmere inspeksjon på fontena kunne det se ut til at den trengte et filterbytte. Filteret måtte nemlig byttes annenhver måned og kostet intet mindre enn 250 kroner stykket. Da tørrforet kom fram, sju kilo av ypperste kvalitet, sultestreiket katten i tre dager fordi han ikke likte smaken.