Leder

Fire år med krig i Ukraina

Mari Skurdal

Til uka er det fire år siden Russland invaderte nabolandet Ukraina. Det har vært fire år med dødelig skyttergravskrigføring langs østfronten, samtidig som Russland har angrepet store byer vest i Ukraina. I vinter har russerne blant annet angrepet kraftverk som forsyner hovedstaden Kyiv med elektrisitet, slik at titusenvis av boliger har stått uten oppvarming. Da blir det kaldt når temperaturen faller under 20 minus. Langs frontlinjene i øst har russerne hatt lite framgang i år. Etterretningskilder gjengitt i internasjonale medier sier at landet også sliter med rekruttering. Tallet på døde i krigen spriker voldsomt fra kilde til kilde, men alle anslag viser at mange hundretusener har blitt drept i løpet av krigføringen. En rapport fra Center for Strategic and International Studies anslo i januar i år at tallene på døde, skadede og forsvunne russere og ukrainere vil nå to millioner denne våren.

«Målet er å få slutt på krigen.»

Lidelsene til tross, er det lite som tyder på store gjennombrudd i de USA-ledede samtalene som i disse dager foregår i Genève. Målet er å få slutt på krigen, og det er USAs spesialutsending, forretningsmannen Steve Witkoff, som nok en gang fasiliterer forhandlingene. Striden står ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fortsatt om sikkerhetsgarantier og å avgi områder. Russland kontrollerer i dag 19 prosent av Ukrainas territorium, men krever å få enda mer i forhandlingene. Fra russisk side ledes forhandlingene nå av Vladimir Medinskij, en historiker og diplomat kjent for å anse russere og ukrainere som ett folk. Han er selvfølgelig lite populær i Ukraina, men hans nærhet til president Vladimir Putin kan vitne om at landet tar forhandlingene på alvor.

Putin virker fast bestemt på å få gjennomslag for sine maksimalistiske krav overfor Ukraina, og med Donald Trump i Det hvite hus har han øynet muligheten for å få USAs støtte. Trump framstår mer interessert i å klistre sitt navn til en fredsavtale enn til rettferdighet for et angrepet land. Rekka av resultatløse forhandlinger til nå levner lite rom for optimisme. Spørsmålet er om Russland er villig til å rikke på sine absolutte krav, og om USA går lei uthalingstaktikken og legger tyngre press på Putin.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal