Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet. I Washington ble to unge israelere drept i fjor da de forlot et arrangement på byens jødiske museum. Gjerningsmannen sa han gjorde det for Gaza.

Likevel har både Aftenposten på lederplass og meningsbærere på sosiale medier gått langt i å bruke Sydney-­massakren til å ansvarliggjøre nordmenn som markerer støtte til palestinere. Aftenposten skriver at «Palestina-­aktivistene kan gjøre mer for å bekjempe både antisemittisme og radikalisering» i en leder om Sydney-­angrepet. Tidligere jødiske talspersoner som Ervin Kohn og Ronan Bahar peker på slagordet «Globalize the intifada», som de mener er en oppfordring til å drepe jøder hvor som helst i verden. Podkastvert Henrik Beckheim skriver på Facebook at Palestinakomiteens leder Line Khateeb «står åpenlyst og roper på massakre på jøder i våre norske gater».

Det er ikke uproblematisk å sidestille engasjement for palestinere med oppfordring til massedrap på jøder, for å si det forsiktig. Det er forståelig at jøder i Norge kjenner på stor frykt etter et bestialsk angrep på trosfeller i ­Australia. Men å framstille mennesker som engasjerer seg for humanitet og folkerett for palestinere som hat­agitatorer, er en forsimpling av vår hjemlige debatt. På samme måte som nordmenn med jødisk tilhørighet ikke skal holdes ansvarlige for israelsk politikk, må vi unngå å stemple Palestina-aktivister som terrorister. En diskusjon om hvilke slagord som blir oppfattet svært negativt av en liten, norsk minoritet, er det likevel fornuftig å ta. Her går det an å møtes og lytte til hverandre. Men jødiske barn bør ikke bli fortalt at folk som bærer et ­palestinaskjerf, oppfordrer til drap på jøder. De har snarere engasjert seg mot en brutal krig og for menneskeverd, og flere av dem er også jødiske.

Leder

Oslo-tett på toppene

Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte leder­trioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosial­demokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavs­onanien», skriver Jacobsen. Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-­dominans.

En dyr og merkelig idé

Ingen av regjeringens budsjettpartnere ønsker å bruke penger på Finansdepartements siste, fikse idé – et kostbart skattelotteri, hvor tilfeldig utvalgte, unge personer får skattereduksjon på lønnet arbeid. Likevel var ikke Arbeiderpartiet til å rikke i budsjettforhandlingene, og det er derfor satt av en halv milliard kroner i budsjettet for 2026 til å strø noen tusenlapper over rundt 40.000 heldige utvalgte. Forsøket skal gå over fem år, og forskere skal da undersøke om de som får skattereduksjon på lønnsinntekt, i mindre grad enn andre blir trygdemottakere i prøveperioden. Tusenkronersspørsmålet er om forsøket vil gi sikker kunnskap om akkurat dét. Og ikke minst: Om ikke forsøket også har andre, negative konsekvenser. Denne uka fikk de første heldige beskjed om at de var trukket ut. Norske aviser har intervjuet en rekke av dem, og gjengangeren er at de omtaler uttrekket som en gevinst, omtrent som i en ordinær lotto.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.