Det hadde seg slik at eg for fyrste gong kjente julestria ta meg over. Eg hadde lagt planar for kvar dag med julekos og julestress, middagar, ærend, julejazz og julefest. Tvangskos og krampetak om kvarandre, oppå alt vanleg stress og mas og kjas, og eg frykta at veggen var nære. Det kjentes ut som at eg så vidt hadde tid til å puste, og tårene låg aldri langt unna.
Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.
Pleier det å være fullt av turister i Siem Reap, den lille byen i Kambodsja som er mest kjent for Angkor Wat? Jeg ser egentlig for meg det. Men det var det ikke denne mars-dagen i 2020, da vi kom til byen med fly fra Vietnam. Datoen viser jo hvorfor. Europa var få dager unna full korona-nedstenging, og turister fra Kina og flere andre land var bannlyst i Kambodsja. Dermed fikk vi gleden av å sjekke inn på et kjempefint hotell i Siem Reap som var forbausende billig. Sikkert litt på grunn av det generelle prisnivået i Kambodsja, men mest på grunn av tilbud og manglende etterspørsel. Selve tempelområdet rundt Angkor Wat var også mye mer bedagelig enn jeg hadde sett for meg. Det gikk an å ta selfies med spektakulære, gamle bygg i bakgrunnen uten å få med andre folk på bildene.
Reisende backMange ganger i livet får vi sjansen til å presentere en helt annen versjon av oss sjøl. Da er det vanlig å jekke denne versjonen opp noen hakk på skalaen, men jeg vil anbefale å gjøre det totalt motsatte. Slike sjanser oppstår gjerne i livets transportetapper, da man i utgangspunktet ikke tenker spesielt mye over egen tilstedeværelse i samspill med andre. For eksempel oppstår disse mulighetene når jeg møter andre foreldre i barnehagegarderoben, på butikken eller når jeg tar heisen med naboen. Da er det jo relativt vanlig å klistre på seg et imøtekommende fjes oppå sitt sedvanlige sammensnurpede, stille spørsmål og le og by på selvfølgelighetsfraser. Inntil nylig var også dette strategien jeg sjøl gikk for. Helt til det gikk skeis. Da gjentatte forsøk på å framstå som en hvilken som helst sosialt oppegående person sviktet fullstendig i absolutt alle møtene jeg hadde med den ene naboen under oss, har jeg heller gått helt inn i rolla som gæren og uforutsigbar. Der jeg tidligere skammet meg for å ha dulta borti den litt ekle ungen dems med et uhell, ser jeg nå fram til neste mulighet til å skremme barn.
AmøbeJeg er et kapitalistisk dyr. Kapitalismen har penetrert meg så dypt inn i frontallappen at jeg ikke engang klarer å forestille meg hvordan en framtid uten den kan se ut. Ikke engang når jeg drømmer – en tilstand der jeg vanligvis klarer å knuse de fleste kreative sperrer – kan jeg noensinne husket å ha drømt om en annen sosial virkelighet enn kapitalismen. Den har befestet så mange aspekter ved min sjel og mitt kjøtt at jeg lurer på om den også har lagt sitt spor i mitt DNA. Vil mine avkom også være ute av stand til å utøve effektiv motstand mot kapitalismens tentakler? En ekkel tanke, men slik er det vel med kapitalismen. Den bryr seg ikke om du er enig eller ikke, den vil bare styre deg, samfunnet og hele den materielle virkeligheten. Kapitalismen har til og med penetrert ideen om sosialismen. Den har redusert den til et spørsmål om forbrukerpreferanser og kleskoder.
Filleproletaren