Leder

Vi må satse på framtida

Når regjeringen møter sine støttepartier i morgen, kommer kommuneøkonomi til å være et sentralt tema. Årsaken er at det meste av velferden nordmenn møter i hverdagen, skjer i kommunen de bor i, og akkurat nå står det dårlig til. I fjor gikk 58 prosent av norske kommuner i underskudd, og den kommunale gjelda øker. Da har ikke landets lokalpolitikere andre valg enn å kutte i tjenestetilbudet. I NRKs «Debatten»-sending tirsdag fortalte flere om vanskelige prioriteringer og brutte løfter. Varaordfører i Arendal, Inger Brokka de Ruiter fra SV, sa at hun i strid med egne valgløfter hadde stemt for skolenedleggelser. Hennes beskjed til rikspolitikerne er å bevilge mer penger fordi velferden i Norge i dag «råtner på rot». Hun mente Norge trenger et kommuneopprør.

«Her må åpenbart staten på banen.»

I programmet lot NRK Håvard Mo fra KS sitt datterselskap KS Konsulent få kommentere enkeltkommuner og gi råd. Hans budskap var entydig: Kommunene må flytte penger fra barn og oppvekst til eldre. Over hele Norge vil antallet innbyggere over 80 år skyte i været i tida framover, mens barnekullene minsker. Legg til massiv sentralisering, og særlig distriktskommuner vil bli nødt til å flytte penger til eldreomsorgen. Men hvem vil bo og arbeide i en kommune hvor tilbudet til barn og unge er salderingspost? Hvordan kan Kommune-Norge skape lokalsamfunn med framtidstro og vekstmuligheter om eldreomsorgen får størsteparten av midlene?

En av årsakene til at kommunenes økonomi er presset, er høye renteutgifter. Ordføreren i Vågan kommune fortalte at renteutgiftene på seks år har økt med 100 millioner kroner. Det er ekte penger, som går rett til private banker. Her må åpenbart staten på banen, så ikke hverdagsvelferden spises opp og sentraliseringen tiltar. Skal det bo folk over hele landet, kan ikke alle pengene kommunene har gå til de eldste. Kommunene må også ha rom for å skape gode oppvekstvilkår og trivelige og trygge lokalsamfunn. Da må staten spille på lag og ikke formane kommuner om at «situasjonen kan ikke løses med penger aleine», slik finansministeren sa forrige uke. Sånne uttalelser fortjener at lokalpolitikere samler seg til opprør.

Leder

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.

Urovek­kende utvikling

Stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen. Eventuelle endringer må godkjennes av et særskilt tilsyn for stiftelser etter strenge regler. Ifølge Stiftelsesloven er det bare mulig hvis formålet er åpenbart unyttig, i strid med hensikten eller åpenbart uheldig, for eksempel dersom formålet er utdatert på grunn av samfunnsmessige endringer. Er det tilfellet for Fritt Ord? Det er det god grunn til å stille spørsmål om. Styreleder Bård Vegar Solhjell og leder Knut Olav Åmås gjennomfører nå en stor endringsprosess i stiftelsen, uten at vilkårene for å forandre formålet øyensynlig er oppfylt.