Et engelsk uttrykk er «If you don´t use it, you lose it»: hvis du ikke bruker det, så mister du det. Vil den oppvoksende «generasjon KI» ukritisk gulpe opp det maskinen svarer og slutte reflektere selv?
Allerede abonnent? Logg inn
Nå skrik de blå veljarane om at vi på venstresida løyser ungdomsproblemene med «bollar og brus», og eg meiner at det er helt rett at vi gjør. Så la meg fortelje om ungdomsklubben i mitt hjarte. Det var en gledens dag når eg fikk lov til å vanke på «Haffen». Der var det diskotek, konsertar, bandrom og billiard, og det var utruleg stas å endeleg bli gammal nok til å dra dit i helgene. Eg hugsar jentebandet L.O.F.F. som var Florø sin versjon av Ephemera, vart danna på bandrommet på Haffen, dei spelte på ein konsert som det var gjort opptak av og solgt som cd i skulekantina og hadde ein knallåt som «alle» på skulen nynna på ei periode. Eg hadde sjølv lyst å starte jenteband, men hadde ikkje venner med same interesser før fleire år seinare og ikkje kunne eg spele noko instrument. Diskoteket blei min boltreplass, ikkje at eg var noko god på dansegolvet, men det å stå der med dundrande bass og strobelys og røykmaskin, vart mitt fristad. Eg blei inkludert i flokken og musikken gjorde meg glad. For eg var ikkje den kule kidden. På langt nær.
Silje-Marie SteindalBenjamin Yazdan skal ha takk for sine visitter til min ungdoms film-sekstitall, nå senest med Jean-Luc Godards «Alphaville» fra 1965 med Eddie Constantine i sin vante hovedrolle som agenten Lemmy Caution. I Norge hadde disse filmene vært sikkerstikk på Eldorado i Oslo og Bergen og på Rosendal i Trondheim. På Rosendal hadde NTH-studentene fra 1961 arrangert en egen «Eddieval», der de hadde chartret en Singsakertrikk, utstyrt seg med Eddie-hatter og kruttlappistoler, laget halloi under forestillingene og delt ut sin Prix d´Eddie. Jeg hadde på dette tidspunkt begynt å studere i Bergen og så, med andre filmklubbvenner, fram til en ny Godard-film og ble ikke skuffet. I et frampek mot et AI-dominert samfunn kontrollert av maskinen Alpha-60, kjempet en 50-talls Eddie sin kamp mot kunnskapsmaskinen og seiret ved hjelp av pistol, knyttede never og eksistensialistisk filosofi. Et poeng som kanskje blir oversett i dag var navnet på den gale vitenskapsmannen bak det hele – von Braun (hint: mannen bak den tyske V2-raketten og det amerikanske romfartsprogrammet.) Filmen ble i Bergen og Trondheim satt opp på de mer prestisjetunge kinoene, Engen og Verdensteatret. Dette ble bemerket av anmelderen i Adresseavisen i Trondheim som skrev at en betydelig andel av publikum hadde fulgt sin helt fra Rosendal til Verdensteatret, men valgt å forlate salen underforestillingen. I Bergen kunne en venn fortelle at han forlot kinoen bak to karer som der hadde fulgt Eddie fra Eldorado til Engen. De to karene gikk en stund i taushet før den ene vendte seg til tjommien: – Ka syns du? Etter en pause kom det klare svaret: – Der drèt han seg, Eddien.
Bjørn SørenssenJeg erges over den dårlig begrunnede påstanden om at «såkalt kampsport er i sitt vesen fascistisk» fra Jan Ivar Kristiansen i Klassekampen 18. juli. En påstand som går så langt bort fra den allmenne oppfatningen bør underbygges av mer enn en stikkordsliste. Diskusjonen om hvor brutal kampsport skal få lov til å være, er viktig. Når all kampsport stemples som fascistisk uten grundig argumentasjon, tror jeg ikke det fremmer muligheten for å ha den diskusjonen.
Einar Falkeid