Anmeldelse

Nitti­talls­stikk

Musikken til Veps er gjennomsyret av ‘girlhood’.

SUMMER VIDERE: Oslojentene i Veps har egenart. Foto: Erik Fitzinger SUMMER VIDERE: Oslojentene i Veps har egenart. Foto: Erik Fitzinger

Veps

Dedicated To

Album

Miktam Records

At jenter kan lage rockeband og spille minst like bra som gutta, vet heldigvis de fleste i 2024. Så når min indre katalogfører likevel stempler Veps som et «jenteband», er det fordi de fire 20-åringene fra Oslo lager musikk som er gjennomsyret av en kvinnelig essens – av girlhood, om du vil. Det er som om tonene deres er festet med de samme båndene og opplevelsene som knytter jenter sammen.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.