Festival

Festival føniks

Lockdown på nederlandsk: En tur nedenom, men ikke hjem med en gang.

FEST MED FASTMONTERTE SETER: Sitteplasser til tross, folk danset som de ville under siste dag av Le Guess Who? i Nederland – her under avslutningskonserten med London-bandet Sons of Kemet. FOTO: JELMER DE HASS/LE GUESS WHO? Jelmer de HaasFEST MED FASTMONTERTE SETER: Sitteplasser til tross, folk danset som de ville under siste dag av Le Guess Who? i Nederland – her under avslutningskonserten med London-bandet Sons of Kemet. FOTO: JELMER DE HASS/LE GUESS WHO? Jelmer de Haas

Etter avlyst Le Guess Who? i fjor, og omtrent halvannet år uten konserter sånn i det store og hele, sitret det ekstra ved ankomst Utrecht. Foran oss ventet fire festivaldager i byens store konserthus og på de mange sidescenene, klubbene og kirkene der Le Guess Who? finner sted den andre helga i november. Nytt av året var at pandemien krevde litt mer av publikums planlegging. Lavere kapasitet, strammere tidsskjema og – i motsetning til flyplassene i Amsterdam og Oslo – daglig framvisning av koronapass, var tiltak som økte sjansene for kø, slik at man måtte være forberedt på at noe ville glippe og at bomturer ville få større konsekvenser enn ellers.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.