Sondre Thorbjørnsen

Samfunnsgeograf

#fff

For noen år siden var jeg på naturhistorisk museum i Oslo sammen med min eldste datter, i anledning et helt nytt tilskudd til utstillingen. Museet hadde kjøpt inn sine første autentiske dinosaurskjeletter, og nå skulle vi besiktige «Zelda» og «Zara». Mens jeg sto der foran et av skjelettene og (forgjeves) forsøkte å ta inn følelsene og dimensjonene av tidens gang, oppdaget jeg plutselig at det var en stor ansamling i en annen del av rommet. Det viste seg at det var der Zelda og Zara sto. Jeg hadde ved en feil stilt meg opp foran en plastavstøpning av T-Rexen «Stan», hvis ekte skjelett befinner seg i Abu Dhabi.

Jeg kom til å tenke på denne episoden i kjølvannet av de siste ukers diskusjon rundt KI, språkmodeller og skriving. Kommentatorer og forfattere mistenkeliggjøres og felles for «KI-bruk», og må gjøre retrett og be om tilgivelse fra den skrivende klassen. Debatten framstår både forvirret og forvirrende. Hva er det egentlige problemet? Det som på overflaten framstår som kritikk av dem som har brukt KI uten å oppgi dette, virker også å romme et dypere normativt syn på skriving som noe «vi», menneskene, må gjøre alene. For de besøkende på naturhistorisk museum antas det at det er en forskjell på autentiske skjeletter og avstøpninger, til tross for at lekfolk ikke kan se forskjellen.

 «Diamond Makers» (1999), beskriver forfatter Robert M. Hazen hvordan fysiker Tracey Hall en desemberdag i 1954 var på jobb i et av General Electrics laboratorier. Hall hadde vært en del av GEs topphemmelige «Project Superpressure» i flere år, og nå studerte han resultatene fra et eksperiment han akkurat hadde fullført. Hall hadde lagt to mikroskopiske diamantkrystaller og jernsulfitt inn i en sylindrisk grafittbeholder med tynne plater av metallet tantalum, og plassert blandingen i en gigantisk presse. Så hadde han utsatt blandingen for 100.000 atmosfærers trykk og 1600 grader celsius i 38 minutter. Hall studerte nå prøven, og måtte sette seg ned: «My eyes had caught the flashing light from dozens of triangular faces of octahedral crystals that were stuck to the tantalum and I knew that diamonds had finally been made by man». Project Superpressure hadde lyktes med å «dyrke» diamanter av grafitt, og i årene som fulgte, kommersialiserte General Electric syntetiske diamanter til industrielle formål.

KI-modellene, og språket de produserer, er et resultat av en lang rekke fremskritt innen maskinlæring, som har resultert i at det «organiske» språket nå kan produseres «syntetisk»; på samme måte som diamanter ble redusert til et spørsmål om temperatur og trykk, har språket blitt redusert til et spørsmål om sannsynlighetsberegning – hvor sannsynlig det er at et ord følger et annet, i en gitt kontekst. For General Electric handlet ikke syntetiske diamanter om edelstener og luksus, men snarere om diamanten som et redskap: Diamanters struktur gjør den unikt godt egnet til bruk i eksempelvis borr eller til sliping. Man så i dette et kommersielt potensial som ga mulighet til å utfordre monopolet til det nederlandske diamantkonsernet De Beers, og sette syntetiske diamanter i konkurranse med de naturlige. Ved å ta utgangspunkt i det naturlige, greide man også å produsere noe som i visse tilfeller tilsynelatende varmer presist, og bedre til visse formål. Kort tid etter GEs gjennombrudd, oppdaget man at man kunne produsere diamanter som var sterkere og mer skreddersydd til ulike formål enn de man fant naturlig.

 språkmodellene oppleves: I mange tilfeller er de mer kapable enn de aller fleste av oss – for eksempel til å detektere KI, og «avsløre» KI-bruk, med programmer som Pangram. Dette er et perfekt eksempel på det teknologikritikeren Evgeny Morozov omtaler som «solutionism»: det teknologiske problemet «løses» på en ny teknologisk måte, som ikke tar tak i de grunnleggende, bakenforliggende utfordringene. Pangrams tilhengere later enn så lenge ikke til å ha reflektert over at slike programmer faktisk kan brukes til å «renvaske» syntetisk tekst. Man kan i teorien be en språkmodell lage innhold, for deretter å bearbeide det inntil man ser at det ikke slår ut på Pangram – er problemet da løst? Når vi ikke lenger uten videre, eller uten hjelp fra KI, kan skille syntetisk og organisk tekst, tvinger det frem et spørsmål om hva verdien av den organiske teksten faktisk er.

Når Manifest Media lager et stort oppslag om Cecilie Langum Beckers bruk av KI i sin rolle som kommentator, eller Lars Fr. H. Svendsens avsløres i omfattende bruk av KI i sin bok «Trump og filosofene», er utgangspunktet tilsynelatende også normativt: Det er moralsk og prinsipielt galt å publisere noe man ikke har skrevet selv, i det minste uten å opplyse om det. Men er det grunn til å tro at de ville sluppet noe særlig bedre unna om de hadde oppgitt å ha brukt KI? Elise Wintherthuns tekst i 

 løfter i hvert fall frem et relevant kritikerperspektiv: hvorfor skal en kritiker gidde å bruke tid på noe som er laget av KI? Spørsmålet er hvor lenge vi vil (kunne) bry oss om hvorvidt KI er brukt eller ei, eller om skillet mellom syntetisk og organisk tekst vil vaskes mer og mer ut.

medieviteren Neil Postman skriver i boka «Teknopolis» (1992) at «teknologisk forandring er verken additiv eller subtraktiv. Den er økologisk». Ny teknologi legges ikke til økosystemet, den transformerer det. Språkmodellene er med andre ord ikke noe som legger seg på toppen av annen tekstproduksjon – de transformerer hele økosystemet. Som Postman skriver: «En ny teknologi føyer ikke noe til og trekker ikke noe fra. Den forandrer alt».

I dette perspektivet kan man kanskje, litt melankolsk, konstatere at det ikke lengre finnes skriving uten språkmodeller: Å skrive «organisk» blir et aktivt valg. Som skrivende må man bevise sin uskyld – «nei jeg har ikke brukt KI, jeg lover!». Og som lesende av andres tekster, sitter man fort med en rar, ubehagelig undring: Er dette jeg leser bare syntetisk?

Ens egen skriving blir også preget av en allestedsnærværende følelse av å måtte rettferdiggjøre for seg selv hvorfor man utsetter seg selv for all den tvilen og frustrasjonen det innebærer å stange mot en setning eller en idé som tilsynelatende ikke vil løsne – hvorfor pine seg gjennom når Claude eller ChatGPT kan gjøre det for deg? Selv jobber jeg på et forskningsinstitutt, og må daglig rettferdiggjøre for meg selv hvorfor jeg skal stange mot en artikkel eller en tekst jeg arbeider med når KI bare er noen tastetrykk unna. Likeledes har det å orke å lese artikler og tekster blitt et aktivt valg. Å be KI «gi meg de tre viktigste poengene i denne akademiske artikkelen» tar under ett minutt, men faktum er at når jeg leser KI-svaret har jeg som oftest ikke lært noen ting. Informasjonen prosesseres, men den internaliseres ikke, den blir ikke «min».

Som skrivende må man bevise sin uskyld – ‘nei jeg har ikke brukt KI, jeg lover!’

Vår ­syntetiske offentlighet

jeg min samboer og meg inn i en tennisklubb denne sommeren. Hvor dette innfallet kom fra, vet jeg ikke riktig. Jeg hadde passert tennisbanen i nabolaget ved flere anledninger, men knapt lagt merke til den der den lå keitete plassert tett på jernbanelinjen. At jeg plutselig en dag skulle få en nærmest primal trang til å klaske gul ball er i retrospekt veldig rart, men sånn blei det, jeg måtte spille tennis.

ble tegnet med tennisklubben, rare tennissko og svettebånd ble anskaffet, og et par brukte tennisracketer ble kjøpt via Finn fra en korpulent justisbyråkrat som «hadde en del racketer liggende». Tenniskulturen måtte også innprentes. Jeg leste bøker om André Agassi og John McEnroe, og tennisessays av David Foster-Wallace. Timevis med teknikk-videoer ble fortært etter hverandre på Youtube, «best of Björn Borg»-videoer ble injisert rett i prefrontal cortex. Uten å engang har prøvd et tennisslag hadde sporten begynt å spise meg opp.

 grunnlag for et spektakulært, uunngåelig mageplask. Dagen var kommet, jeg og min livsledsager snørte på oss tennissko og spankulerte mot tennisanlegget. De fire grusbanene lå badet i nydelig sensommersol, og på en av banene storspilte to senete gamlinger – det var akkurat som på Youtube! Vi løp til en av de ledige banene og fant fram byråkrat-racketene våre. Jeg, som oppriktig hadde trodd Björn Borg var en truseprodusent hele mitt liv, skulle endelig få prøve meg i min første Roland Garros!

Det tok ikke mange forsøk på ballvekslinger før selvbildet var realitetsorientert. Det svei i skuldrene for hver serve (som stort sett endte i nettet) og ballvekslingene endte etter to-tre slag. Uforskammet prøvde jeg meg på noen pedagogiske innspill om slagteknikk til min medspiller, men fikk klar og betimelig beskjed om at jeg var minste like dårlig og burde passe mine egne saker. Etter førti minutter ga vi oss. Etter den gang har vi spilt ytterligere to ganger, hvor den ene økta ble avsluttet etter et kvarter – «dette gidder jeg ikke!».

ikke reglene helt. Poengsystemet er totalt idiotisk. Sesongen er over for i år, utstyret har havnet i boden. Men banene ligger der fortsatt, og drømmen om å delta i klubbturneringen som en fattigmanns Federer lever videre.

Gul ball

til Bodø var høyhus og heisekraner blant det første vi så i horisonten. På få år har det vært en voldsom utbygging i sentrum av byen, og utviklingen ser ikke ut til å stoppe med det første.

Det hersker utvilsomt en voldsom optimisme i byen.

Mye av optimismen skyldes prosjektet «Ny by – Ny flyplass». I 2017 vedtok et enstemmig Storting å flytte dagens flyplass i Bodø. Flyttingen vil gjøre det mulig å bruke store arealer til framtidig byutvikling, noe som i sin tur gir byen store utviklingsmuligheter.

Nå gjenstår det «bare» for kommunen å skaffe én milliard kroner som er den delen av finansieringen kommunen må bla opp med for å få realisert sin drøm om å bli en såkalt smartby. 

 inviterte de fem største lokalpartiene på målingene (Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Rødt og Senterpartiet) til lokalvalgsdebatt, var det liten tvil om at denne optimismen også preger lokalpolitikken.

Spørsmålet nå blir om de rødgrønne får styre den videre utviklingen også de neste fire årene. Skal vi tro de siste målingene, kommer høstens valg til å bli en thriller, hvor MDG fort kan få en avgjørende vippeposisjon, som ved sist valg i Bodø. Sommeren 2018 valgte MDG å bryte med de rødgrønne, og med deres støtte fikk de borgerlige gjennomslag for sitt budsjettforslag. Et solid nederlag for de rødgrønne. 

 kom det under debatten tydelig fram at høstens valg kan sees på som et ideologisk veivalg for byen. Opposisjonen beskyldte sine motstandere for å ha dårlig kontroll på økonomien. Løsningen? Blant annet å åpne opp for flere private aktører i eldreomsorg og barnehager. Dette fikk Ap-ordfører Ida Pinnerød til å hevde at dette kun ville være et ideologisk høyreeksperiment som ville få negative konsekvenser.

I et politisk landskap som har vært så samlet om byens viktigste sak, flyplassflyttingen, var det forfriskende at ideologiske skillelinjer mellom partiene kom opp. Spørsmålet er hvor disse skillelinjene er i diskusjonene om den nye, smarte byen. Bruk av teknologi er tuftet på ideologi, og en smartby vil aldri være smartere enn sine beslutningstakere.

Når bodøværingene går til urnene i september, stemmer de også på hvem som skal få lov til å definere innholdet i den nye byen.

Sondre Thorbjørnsen

Artikler

Skriving uten språkmodeller er en utdøende praksis. Er det et problem?

Gul ball

Optimisme og ideologiske eksperimenter.

Skriving uten språk­mo­deller er en utdøende praksis. Er det et problem?

Gul ball

Optimisme og ideolo­giske ekspe­ri­menter.

Skriving uten språkmodeller er en utdøende praksis. Er det et problem?

Optimisme og ideologiske eksperimenter.