Pernille Ekornrud Grøndal

Påtatt

I dagens some-landskap finnes det mange trender, ikke bare på sminke- og treningsfronten, men også et bredt spekter av kommenterende reels som tar for seg ulike psykososiale og sosiologiske fenomener, ofte spissformulerte og humoristiske. Mange av disse trendene er døgnfluer som forsvinner etter noen uker, men enkelte består, kanskje fordi de treffer en nerve. Et av de virale fenomenene jeg må innrømme at jeg koser meg litt med om dagen, er skildringen av arketypen Den performative mannen («performative male», på engelsk). Det betegner menn som ikler seg ulike kulturuttrykk og politiske holdninger som identitetsmarkører for å tiltrekke seg (seksuell og romantisk) oppmerksomhet fra kvinner. Eksempler er å bære feministisk litteratur, som bell hooks eller Simone de Beauvoir, lett synlig, eller å snakke høyt om at man bare hører på kvinnelige musikere, samtidig som man forter seg å presisere at betegnelsen kvinnelig musiker er et udatert og sexistisk. Det finnes sågar egne konkurranser for performative menn. Det synes jeg er festlig. Ingen stereotypi uten sannhet, sies det ofte, og jeg har selv møtt på menn som gjerne vil imponere meg ved overflatisk feministsnakk, men som i handling avslører at engasjementet ikke stikker så dypt. Likevel: Vi kvinner ønsker oss jo allierte i kampen mot patriarkatet, så jeg anbefaler å heie på slike framstøt, tross mistanker om at det er påtatt.