Ove Rønningsland

#fff

Forteresse – Spectre de la rébellion (2016)

Omtrent heilt sidan den franske oppdagaren Jacques Cartier seglde opp Saint-Laurent-elva i Canada i 1534 på jakt etter sjøvegen til Kina, har dei fransktalande kanadiarane hatt eit djupt og inderleg ønske om ein eigen stat.

Da er det ikkje rart at det ikkje blir spara på nasjonalistiske svisker og gripande skildringar når fransk-kanadiske Forteresse gjev ut ny plate. Me er i dei dramatiske åra 1837 og 1838. Dårleg administrasjon har ført til gnissingar og utilfredsheit blant dei fransktalande i Lower Canada, no kjend som Quebec. Misnøya kulminerer med den lite suksessfulle krigen Lower Canada Rebellion, der les Québécois forsøkjer å lausrive seg.

Såra stikk framleis djupt. 179 år seinare står separatismen og nasjonalismen så sterkt at ein eigen black metal-undergrunnsscene har sett dagens lys i provinsen som er rundt fem gonger større enn Noreg. Scenen er eit tilskott i ein provins som er kjent for sin rike folkemusikk.

Forteresse har rett nok heldt på i ti år og debuterte i 2006 med «Métal Noir Québécois», der den folkekjære fiolinisten og komponisten Joseph Allard prydar omslaget. Men det er fyrst i år med «Thèmes Pour la Rébellion» at bandet har fått lønn for strevet. Resultatet er årets beste musikkutgjeving og etter alt å dømme ein moderne klassikar.

Lønn for strevet


Noen reiser er villere enn andre. Få hadde trodd at Nidrosian Black Mass – som ble startet opp av verdens blideste trønder i Trondheim i 2007 – skulle ende opp som tidenes beste festival i Brussel åtte år seinere. Konseptet er enkelt. Det beste undergrunnen har å by på innen black/death metal fordeles ut over x antall dager. Det siste bandet som går på scenen hver kveld før teppet faller ned, er alle fra Trondheim.

I år var ikke bare bandene på plakaten usedvanlig bra, men det var slått fast at årets Nidrosian Black Mass – den femte i rekka og den andre arrangert i Brussel (av praktiske årsaker) – var det siste kapittelet på reisen. Hele festivalen ble arrangert som planlagt, selv om terrorfrykten og soldatfylte Brussel-gater hadde fått mang en metallers mor til å sende bekymringsmeldinger i forkant.

Band fra USA, Nederland, Polen, Tsjekkia, Russland, Finland, Sveits, Frankrike, Tyskland og Storbritannia var representert. Trondheim stilte med Mare, Dark Sonority/Kaosritual og One Tail, One Head. Dette er ikke en festival for folk flest. Det er heller ikke en festival for black metal-artister som er mer opptatt av å lage vin og få kidsa til å rope KING i kor på Rådhusplassen. Likevel ble festivalen utsolgt på rundt 20 sekunder(!).

Med røkelse, dyrekadaver, stearinlys, absurde mengder belgisk sterkøl og sporadiske inntak av frites et mayonnaise, ble standarden og stemningen satt allerede fra første stund med tsjekkerne i Cult of Fire. Mgla, et av festivalens tighteste band, fikk knyttnevene til å florere med deres utrolige mesterverk «With Hearts Towards None VII». Amerikanske Nyogthaeblisz skapte, iført sine niqabliknende hetter, både tungekrøll og gal moshing med sin mildt sagt kaotiske katalog.

Dark Sonority fikk æren av å avslutte denne reisen i pur svart magi. Ikke alles festivalminner lever like godt på grunn av Belgias alkoholprosent i ølet, men det som skjedde da Dark Sonority hadde takket for seg med en maktdemonstrasjon av de sjeldne, var surrealistisk og i sterk kontrast til festivalens øvrige program.

Med enda flere tente stearinlys enn tidligere, entret franske James Kent aka Perturbator scenen. Ut i de seine nattetimer ble headbanging, knyttnever og ugh-ing erstattet med glowsticks, dansende svartmetallere, freshe dansemoves og Perturbators elektronika/synthwave.

Nidrosian Black Mass’ femte og siste utgave kan umulig glemmes. For å delvis sitere telemarksbandet Heddal Lovers:

«Du kan få meg ut a Brussel, men du fær eller Brussel ut av meg.»

«Dark Sonority fikk æren av å avslutte reisen i pur svart magi»

Reisens endelikt


Halla. Jeg må få ut litt frustrasjon. For det første er jeg møkk lei asylbarna. Innerst inne driter jeg en lang marsj i hva som skjer med dem. De må gjerne bli for min del, men jeg er lenket i huet og ræva og må gjøre som folka rundt meg sier. Heldigvis finnes ordene «ingen kommentar», og som regel kontrer jeg mediene med at jeg må vente med å svare til behandlingene er over. Haha! Det funker hver gang.

Det er bare en mager trøst at Ole Torp kan lide samme skjebne som meg. Jeg slipper i det minste flere «Aktuelt»-debatter, og jeg har aldri vært fan av både bestefar- og hipsterlook. I «Aktuelt» kunne jeg risikert diskusjoner om Hellas. Syriza skal liksom være venstresidas redning i Europa. Jeg ler meg ihjel. En nasjon med denslags navn vil aldri få gjennomslagskraft. Her om dagen leste jeg en Hellas-sak i Klassekampen (not: må fikse abonnement!). Fotografen het Alkis Konstantinidis! Haha! I rest my case.

Apropos personlig stil. Det er ikke måte på hvor hardt jeg har fått gjennomgå for solbrillevalget da jeg mellomlandet i Cape Town på vei hjem fra Antarktis. Twitter kokte over da jeg ble avbildet med solbrillene mine. Anders «Neo» Anundsen ble jeg kalt. Noen hevdet at jeg så ut som en avdanket vokalist fra et rockeband på 60-tallet. Nå får det faen meg være rock. Jeg har kjøpt nye briller. Det endte safe: pilotbriller med speil! Og som om ikke det var nok. Daglig må jeg omgås med sirkusklovnen Bård! Han forteller fremdeles ho-ho Asbjørnsen-vitsen hver gang Ola kommer innom Tinget på besøk, selv når han ikke har en fersk blåveis. Neste gang han setter en kanelbolle i halsen, får han klare seg selv. Selv ikke Per, vår sirkusklovn nummer to, tar fokuset vekk fra meg. Men Per, Bård og Espen Askeladd er ikke de verste. Mest av alt er jeg lei de jævla «Fifty Shades of Grey»-ordspillene til de små grisekåte bertene i KrF-gangen. GUD BEDRE så lei jeg er.

Nå driter jeg ærlig talt i hva som skjer. Spark meg gjerne på huet og ræva ut av ministerstolen, så kan Knut Arild og Trine fortelle hverandre ordspill og spise dadler til krampa tar dem. Da får jeg i det minste sett resten av Ski-VM i fred og ro. Snakkes!

Kjære dagbok


Kan du tenkje deg noko meir nevemagnetiserande enn byfantar og andre slabbedaskar som støtt og stadig skal blåse liv i dialektbålet? Det særegne norske språket bør kastrerast og forenklast, ifølgje einskilde. Engelskmenn skal ikkje lenger få spørre om det er slik at ein Oslo-buar ikkje forstår kva ein innavla bonde frå Valle seier. Dialektane er ein utruleg rikdom for Noreg, viss me ser bort frå nokre få eksempel. Her er terningkasta!

Ingenting er meir irriterande enn å høyre ein siddis uttale «isje». Camilla Herrems utallige versjonar av «Tore Tang» gjev diverre rogalendingane jumboplass.

Trøndersk er så komisk at til og med bittesmå born vrir seg i latter på golvet når programleiarane presenterar seg på NRK Super.

Nordlendingar er eit kapittel for seg sjølv. Framtoninga er så sytete og masete at det er umogleg å følgje med på det dei seier. Ein får nesten medkjensle av å tenkje på at dei må høyre på seg sjølv prate.

Bergenserar og omegn. Høyr for deg ein bergenser seie at han har «pusset tennene med hendene». I rest my case.

Sognemålet var overlevbart heilt til Tone Damli Aaberge trådte inn i b-kjendislivets rekkjer.

Møre og Romsdal. Eit uferdig prosjekt som Gud ga opp midt i planleggjinga. I, e og ej, du liksom.

Når det er så søvndyssande og uengasjerande at sjølv dei mest joviale sørlendingar flyktar frå heimstaden i frykt for å kjede seg ihel og legg om til identitetslaus «oslo-dialekt», ja, da er det ille.

Halden, Fredrikstad, Sarpsborg og så vidare. Komikveld! Ille dåli!

Dialekt


Jula, romjula og nyttårsaftan er endeleg over, men eg har ikkje fått fortalt kva eg fekk av gåver i år.

Pakkene var for det meste harde, men det var òg innslag av klassiske sokkeforma pakker. Da eg tidlegare i vinter vart spurt om kva eg ønskja meg, drog eg som vanleg vitsen «Fader vår».

I mange år har me haldt gjøn med ein tidlegare slektning som alltid skulle be Fader vår før julemiddagen – til resten av familiens store frustrasjon.

Ein kan seie mykje godt om bestemødre, men stendig dårlegare høyrsel er ikkje ein av eigenskapane eg vil trekkje fram.

Eg vart difor ikkje særleg overraska da det i år igjen låg ein konvolutt med klistremerkenissar under juletreet. Etter å ha pakka fram mellom anna den nye plata til AC/DC, eit par kjippkjappar, eit bunadsur, ei pakke konfekt, ein mariusgenser og to par sko, låg berre konvolutten frå bestemor igjen.

Og medan eg – og alle rundt meg – venta på dei faste setlane, vart det heller kromkakekaos i halsane til kvar og ein. Da eg tidlegare i vinter lista «Fader vår» øvst på ynskjelista over telefon, hadde bestemor høyrt «fadderborn».

Så der sat eg plutseleg med ein liten afrikansk gut i fanget og måpa. Kva i alle dagar skal eg med han?

Sist gong nokon ringde til familien og spurte om vedkommande ville ha eit fadderborn til jul, sa han på andre sida i røret at «nei, han skulle ha ribbe».

Ove Rønningsland

Artikler

Historisk sirup i full galopp.

Årets største norske kulturbegivenhet fant sted i Belgia.

21. februar 2015.

Dialekt

Godt nytt år, du liksom.

Historisk sirup i full galopp.

Årets største norske kultur­be­gi­venhet fant sted i Belgia.

21. februar 2015.

Dialekt

Godt nytt år, du liksom.

Årets største norske kulturbegivenhet fant sted i Belgia.