Line Madsen Simenstad

#fff

#000

– Her er det veldig viktig at regjeringen inviterer til en breiere samtale, sier SV-leder Kirsti Bergstø.

Frankrike har spurt Norge om å bli med i sin såkalte «atomparaply». Tidligere denne uka fortalte statssekretær Eivind Vad Pettersson (Ap) til Klassekampen at regjeringen vurderer den franske invitasjonen, og at det ikke ligger an til at dette spørsmålet skal bestemmes i Stortinget.

«Utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken er regjeringens ansvar», sa Petersson.

Det reagerer Bergstø på. I går sendte derfor Bergstø et skriftlig spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide for å få greie på hva den franske invitasjonen innebærer og hvordan Stortinget skal involveres i beslutningen.

Bergstø peker på at regjeringen har sett på det som en fordel å få til felles forlik i Stortinget om forsvar og sikkerhet, blant annet har støtte til Ukraina og forsvarsinvesteringer fått støtte fra et bredt flertall.

– De kan ikke på den ene sida si at det er en fordel med forankring blant mange partier og på den andre sida si at atomvåpen er noe som Stortinget ikke skal ha noe med å gjøre, sier hun.

Frankrikes plan er at franske atomvåpen skal brukes til å avskrekke andre fra å angripe europeiske allierte. Blant landene som har meldt interesse, er Sverige og Danmark. Norge har enda ikke tatt stilling til spørsmålet. Kirsti Bergstø mener bestemt at vi burde si nei.

– Den viktigste grunnen til det er at Norge bør jobbe for en verden uten atomvåpen. Dess mer atomvåpen som finnes, dess mer utrygg blir verden, sier hun.

Vil ta franske atomvåpen til Stortinget

– Vi er i en ny og alvorlig sikkerhetssituasjon og må være åpne for å tenke nytt, sier Eivind Vad Petersson (Ap), statssekretær i Utenriksdepartementet.

Mandag i forrige uke ­lanserte Frankrikes president Emmanuel Macron det som omtales som en ­europeisk “atomparaply”. Tanken er at franske atomvåpen skal brukes til å avskrekke andre fra å angripe europeiske ­allierte. Blant landene som sa ja til å bli nevnt i Macrons tale, var Sverige og Danmark. Norge ble også invitert, men har enda ikke tatt stilling til spørsmålet. Nå skal Norge og Frankrike ha samtaler om temaet, forteller Petersson.

– Det kan være positivt å gi norsk sikkerhetspolitikk flere bein å stå på. Samtidig som det er viktig å si at vi er medlemmer av Nato og har vært dekket av Natos atomparaply siden 1949, sier statssekretæren.

Petersson mener at den amerikanske atomgarantien har vært positivt for ikke-spredning fordi den har gjort det unødvendig for en del land i Europa og Sørøst-Asia å skaffe seg sine egne atomvåpen. Han tror noe lignende kan bli tilfelle med det franske initiativet.

– I Europa kan flere land tenkes å anskaffe egne atomvåpen. I Polen diskuteres dette åpent. En tydeligere europeisk profil for franske kjernevåpen kan motvirke at vi får flere atomvåpenstater, sier han.

– Kan man ikke også argumentere for det stikk motsatte? Dersom Norge tilslutter seg det franske initiativet, gir vi andre land insentiver til å skaffe seg sine egne?

– Nei, egentlig ikke. Det er ikke snakk om utstasjonering av franske kjernevåpen i andre land. Dette handler om den franske doktrinen, altså hvem de skal avskrekke angrep mot.

– Hva er ulempene ved å tilslutte seg det franske initiativet?

Vurderer franske atomvåpen

Mari Brenna Vollan

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Hinamoeura Morgant-Cross husker veldig godt bildet av den ildfargede, soppformede atomskyen. Det hang gjerne innrammet på veggen i folks hjem, og det dukket opp i skolebøkene. På skolen lærte hun at hun kunne takke nettopp denne skya for at moderniteten – tv, biler, utdannelse, McDonalds – hadde kommet til Fransk Polynesia.

– De ville gjøre oss stolte av atomtestingen. Stolte fordi Frankrike hadde valgt oss, sier Morgant-Cross.

I 30 år var Fransk Polynesia åsted for testing av franske atomvåpen. Det hele var omgitt av svært strengt hemmelighold, men nå vet vi at det til sammen skal ha blitt utført 193 slike tester. Flere av dem var kraftigere enn bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki.

Hinamoeura Morgant-Cross var sju år da de siste testene ble utført i 1996. Rundt henne ble folk sjuke – den ene etter den andre. Bestemora, tanta og mora fikk kreft i skjoldbruskkjertelen. Tanta fikk også brystkreft. Og så, tidlig i 20-årene, fikk Morgant-Cross selv beskjeden om at hun hadde fått leukemi.

– I Fransk Polynesia er det vanlig å ha flere ulike kreftformer. Det kalles en kreftcocktail, sier Morgant-Cross.

Vi møter henne i Oslo på en konferanse i regi av organisasjonen Norske leger mot atomvåpen. Morgant-Cross er invitert for å fortelle om sin førstehåndserfaring med det franske atomvåpenprogrammet. Deler av hennes historie forteller hun fra scenen i Oslo og deler i et intervju med Klassekampen i etterkant.

Få dager før vi møter Morgant-Cross har Frankrikes president Emmanuel Macron holdt en alvorstynget tale og erklært at Frankrike både vil ruste opp sine atomvåpen og invitere europeiske allierte inn under den franske såkalte atomparaplyen. Sverige og Danmark er blant landene som allerede har takket ja til invitasjonen, mens Norge ikke har bestemt seg ennå. «De neste femti årene blir atomvåpnenes æra», erklærte Macron i sin tale.

Et nytt atomvåpenkappløp er i gang. Hvordan vil Norge stille seg denne gangen?

Gir jeg denne giften videre til mine barn?

Det nye ­atom- ­kappløpet

Åse Brandvold

, Jonas Henmo

(tekst)

Tom Henning Bratlie

(foto)

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Ikke alle søkte ly i kjellerne da bombene falt over Irans hovedstad Teheran forrige lørdag.

På et av de flate takene hadde noen unge iranere klatret opp med en flaske sprit og et shotglass. Hver gang en amerikansk missil traff en bygning i byen, jublet de og tok seg en støyt.

Det er Homan Mousavi som forteller Klassekampen om den spontane drikkeleken til noen bekjente i hjemlandet. Selv var Mousavi hjemme i Oslo da bombene begynte å regne lørdag. Samme kveld åpnet han en flaske sjampanje.

– Krig har en kostnad. Krig er at folk dør, sier han.

Han skjønner at folk i Norge kan synes det er vanskelig å forstå euforien over angrepene, men minner om at iranere har lidd under et brutalt regime i 47 år.

Mousavi bruker høye anslag når han peker på regimets forbrytelser:

– Man må veie to onder opp mot hverandre. Regimet henrettet 2000 mennesker i løpet av 60 dager, og drepte 54 000 i opprørene i januar. Vi er allerede i krig. Vi har vært det i 47 år.

«Allahu Akbar» – slagordet fra den islamske revolusjonen gjentas i hvit skrift 22 ganger i flagget som ayatolla Ruhollah Khomeini innførte da han kom til makta i 1979.

Vi er allerede i krig. Vi har vært det i 47 år.

Pahlavis norske venner

– Du går Sør-Korea på langs – fra hovedstaden Seoul i nord til Busan i sør. Fortell!

– Jeg studerer i Sør-Korea. Her er feriene veldig lange, og på vinteren er det så kjipt. Folk er redde for kulda, og ingen vil være med ut, så de siste vintrene har jeg blitt litt deprimert og bare vært inni leiligheten. Jeg bestemte meg for at jeg vil finne på noe. Jeg ville finne en billig og ­studentvennlig måte å reise på, så jeg begynte å søke opp om det er mulig å gå fra Seoul til Busan. Jeg fant ikke så mye informasjon om det, men jeg fant en sykkelrute.

– Hvor mange kilometer er det snakk om?

– Må man være i god form for å gjennomføre en sånn tur?

– Nei, men jeg tror man må være sterk. Jeg løfter vekter og har gjort det i mange år. Og så er jeg vant til å gå mellom 10.000 og 15.000 skritt hver dag.

– Vil du fortelle om noen menneskemøter du har hatt underveis?

– Det som gjør veldig inntrykk, er at koreanere blir så glade og takknemlige for at jeg har lært meg litt av språket deres og vil se landet deres. Folk gir meg snacks og gaver og er veldig nysgjerrige.

– Du har tidligere jobbet som sminkør på Nationaltheatret. Hvorfor brøt du opp og flyttet til Sør-Korea?

Til fots gjennom Sør-Korea

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Det var teksten på plakaten til en av de tusenvis av Maga-tilhengerne som hadde møtt opp utenfor den amerikanske kongressen 6. januar 2021. Bak teksten var et manipulert bilde der Donald Trump figurerte som en romersk general.

Donald Trump hadde nylig tapt valget, men mange av velgerne hans var overbevist om at resultatet var falskt. Før de stormet kongressen denne ettermiddagen, spurte en journalist mannen med plakaten hvorfor han hadde møtt opp her, og mannen svarte: «Det er på tide å rense dem alle ut. Og vi kan tydeligvis ikke gjøre det ved å bruke stemmeseddelen.» Derav oppfordringen: Kryss Rubicon.

Rubicon var en liten elv som i romertida markerte skillet mellom det egentlige Italia og den nordlige provinsen Gallia Cisalpina. For å forhindre statskupp var det forbudt for en hærfører å krysse elva med militærstyrker, men det var nettopp dette Julius Cæsar gjorde i år 49 f.Kr. Cæsar og hans hær marsjerte mot Roma og innledet med det en tre år lang borgerkrig. I sine egne øyne brøt han romersk lov for å redde republikken fra forfall.

Rubicon, Cæsar, Sparta, Aten – alt dette har ytre høyre trykket til sitt bryst. I hele Maga-leiren – fra kongresstormere til tek-oligarker, kristennasjonalister og intellektuelle forfektere av hvit overmakt – finner man igjen denne fascinasjonen for antikken.

Hva er det de finner i det gamle Roma og Aten?

Vi ringer professor i klassiske studier ved NTNU, Thea Selliaas Thorsen. Det er som om hun har ventet på å få telefonen.

– Jeg sitter jo her og lurer på om Donald Trump vil ha Grønland fordi Julius Cæsar tok Gallia, sier Thorsen.

Trump er en slags Cæsar-figur, som de mener er unikt posisjonert til å redde USA fra et fryktelig forfall

Atter en keiser

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunnstopper for å renvaske sitt rennomé.

Knytt kontakter med europeiske ledere innen næringsliv og politikk.

Det er en av de sentrale konklusjonene i en rapport Jeffrey Epstein mottar i 2011. På dette tidspunktet er det tre år siden den amerikanske finansmannen ble funnet skyldig i å ha kjøpt sex av mindreårige.

I de nylig publiserte Epstein-dokumentene kommer det fram at Epstein hyret den britiske investoren og PR-rådgiveren Ian Osborne til å gi ham råd om hvordan han kunne gjenopprette sitt gode navn og rykte etter dommen. 14. juni 2011 mottok Epstein en rapport fra Osborne, som rådet ham til å tilbringe tid med ledere innen politikk og forretningsliv i Europa, Midtøsten og Latin-Amerika.

Tre måneder seinere finner man de første sporene av møter mellom Epstein og Thorbjørn Jagland. Den høsten innledes også den intensive e-post-utvekslingen med kronprinsesse Mette-Marit.

Rapporten fra selskapet Osborne & Partners stadfester at: «Det er mye mer å tjene på å styrke din profil blant den internasjonale politiske klassen enn den amerikanske politiske klassen». Blant grunnene som oppgis, er det at Epsteins forretninger er internasjonale, og at amerikansk politikk er preget av «puritanisme».

Dagen før han sender fra seg rapporten skriver Osborne i en e-post til Epstein at han siden de møttes forrige måned hadde «reflektert over de unike utfordringene og mulighetene du har i din situasjon».

er at han er dømt for å ha kjøpt sex av mindreårige. Han er også en del av skandaleavsløringene rundt britiske prins Andrew. De britiske tabloidene er mest opptatt av prins Andrew, så kutt all kontakt med ham, er rådet til Osborne. «På sikt vil det være mulig å få en positiv artikkel om din filantropi.»

42 år gamle Osborne er en britisk tek-investor, som i 2009 startet PR-selskapet Osborne & Partners. I britiske medier beskrives han som en myteomspunnet og mediesky yndling i finansverden og, samtidig, som en «fikser» for milliardærer. Mark Zuckerberg og den tidligere britiske statsministeren David Cameron har vært blant Osbornes klienter. Ifølge avisa Financial Times arrangerer Osborne et årlig «mini-Davos» for ledere i tek-bransjen i sitt luksuriøse hus i de franske Alpene.

Det framstår definitivt som at de har latt seg misbruke.

PR-firma skulle fikse Epsteins rykte

Ingrid Fadnes

I september 2018 hadde den overgrepsdømte finansmannen Jeffrey Epstein en klar beskjed til Davos-sjef Børge Brende: «Ta dette inn i det tjue­første århundre», skriver han i en e-post til nordmannen.

mener han noe som heter Den trilaterale kommisjon, et lite kjent elitenettverk der inviterte næringslivsledere og politikere møtes for å diskutere internasjonale spørsmål. Tidligere medlemmer er alt fra statsledere som Viktor Orbán, Bill Clinton, Keir Starmer og Jimmy Carter til vår egen OL-general Gerhard Heiberg. Og ikke minst, Jeffrey Epstein selv.

I e-postutvekslingen med Brende har Epstein allerede skrevet at FN burde erstattes av et forum som World Economic Forum, som Brende leder, hvorpå Brende svarer: «Nettopp». Epstein følger opp med e-posten om Den trilaterale kommisjon, som han ber Brende om å «ta inn i det tjueførste århundre». Brendes svar? Et smilefjes og ordene «Stol på meg».

Hva i all verden er den trilaterale kommisjon? Jeffrey Epstein forklarer det godt selv.

Kort tid før Jeffrey Epstein i 2019 ble arrestert og siktet for andre gang for seksuelle overgrep og menneskehandel, spilte han inn en dokumentar med Donald Trumps tidligere sjefstrateg, Steve Bannon. Dokumentaren er en del av materialet som ble frigitt av det amerikanske justisdepartementet for drøye to uker siden.

Her forteller Epstein om sitt møte med den amerikanske milliardæren David Rockefeller, som startet Den trilaterale kommisjon på 1970-tallet. Rockefellers kongstanke var at verden trenger en annen type stabilitet enn man får av politikere, som skiftes ut hvert fjerde år.

«De viktigste menneskene for stabilitet og forutsigbarhet vil være forretningsmenn. Så han dannet Den trilaterale kommisjon for forretningsmenn og politikere fra tre store kontinenter», forklarer Epstein til Steve Bannon og viser med det til Nord-Amerika, Europa og Asia.

Tidlig på 1990-tallet ble Epstein invitert av David Rockefeller til å sitte i Den trilaterale kommisjon, og i samme periode donerte han penger til kommisjonen. Epstein, som på dette tidspunktet var en relativt ukjent investeringsrådgiver, fikk bakoversveis da han så lista over medlemmene i det eksklusive nettverket.

Den trilaterale kommisjon er et av de viktigste uformelle foraene i global politikk

Eliteklubben som sponses av Norge

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Den venezuelanske oljearbeideren José Bodas lå i dyp søvn da han brått ble vekket av en nabo. «Nå skjer det», sa naboen på telefon. Men før Bodas rakk å sette beina under seg, hadde USA allerede landet på taket til boligen til president Nicolás Maduro i Caracas, skutt og drept nær hele hans indre sirkel av sikkerhetsvakter, og ført både han og kona Cilia Flores ut av landet.

USAs militære operasjon «Absolute resolve» natt til lørdag for en uke siden, varte i knappe tre timer.

– Vi viste det ville komme, forteller Bodas på telefon fra sitt hjem i den karibiske industribyen Barcelona øst i Venezuela.

I nabobyen ligger et stort oljeraffineri, hvor den 55 år gamle Bodas har jobbet hele sitt yrkesliv. Hit kommer olja fra Orinoco-beltet lenger sør i landet – verdens største oljereservoar. Når du spør Bodas om olje, er det som om han ble født med svart blod i årene.

– Olja er en del av mitt DNA, sier Bodas, som er generalsekretær i Federación Unitaria de Trabajadores Petroleros y Gasíferos (FUTPV), den største fagforeningen for oljearbeidere i landet.

De siste årene har tusenvis av oljearbeidere forlatt Venezuela, men for Bodas, som tilhører en venstresideopposisjon, har det aldri vært et alternativ å dra. Selv ikke etter at den høylytte fagforeningslederen ble tvangspensjonert fra det nasjonale oljeselskapet PDVSA i 2018.

Han har aldri vært redd for å snakke regjeringen midt imot. Ikke mot Maduro, ei heller mot Hugo Chávez eller presidenten før ham igjen.

Men nå har Bodas en langt større og farligere fiende enn det statlige oljeselskapet og regjeringen å kjempe imot. På pressekonferansen bare timer etter angrepet på sa USAs president Donald Trump at de nå skal ta over styringen av Venezuela. Og at de skal ta tilbake det som er stjålet fra dem: olja.

Venezuela har verdens største forekomster av olje. Den er sur og seig og har en brokete historie, men er svært etterspurt. Hva vil Donald Trump med denne olja? Klassekampen gjør et dypdykk i Venezuelas svarte gull.

Svart gull og halve kloden

– Hvordan er skiføret hos deg på Vinstra i Gudbrandsdalen?

– Det er lite snø, men går fint an å gå på ski. Vi har vel grunnpreparert nesten alle løypene, men ikke sporet opp alt sammen ennå. Vi mangler ti-femten centimeter snø.

– Det er ikke uvanlig, men det er lite. Noen ganger er det bare sånn. Det var ikke så mye bedre i fjor. Da hadde vi også en periode i jula med null snø.

– Hvor ofte er du ute og kjører løyper?

– På hvert snøfall. Er det ikke snøfall, er jeg ute i alle fall en gang i uka og frisker opp løypene før helga. Vi har et fast område oppe på Feforfjellet, som vi kjører,

– Løypekjøring er frivillig arbeid. Hvorfor har du lyst til å gjøre det?

– Jeg har både tid og lyst, og da er det greit å kunne gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Og så er jeg interessert i både maskiner og ski, så det passer godt.

Spise mindre, trene mer. Og prøve å bli ett år eldre.

Løype!

Anniken C. Mohr

Sånn oppsummerer han det, Odd Steinar Sørengen. Han snakker om romjulsnatta for fem år siden da et av norgeshistoriens verste leirskred rammet akkurat det lille boligfeltet hvor han, samboeren Ann-Mari og dattera Victoria bodde.

Det som var hus, veier, hager og busker ble i løpet av sekunder omgjort til et hav av leire, og etterpå var verken boligfeltet eller Odd Steinar Sørengens liv til å kjenne igjen. Etter skredet har han nesten ikke vært i området, men på tirsdag skal han tilbake. Da skal bygda gå i fakkeltog for å markere at det er fem år siden leirskredet som tok elleve liv.

– Jeg hadde egentlig tenkt at jeg aldri skulle ned dit igjen. Det stedet der eksisterer ikke for meg lenger. Men jeg har bestemt meg for å dra på markeringen, sier han.

Da er det også avduking av et minnested: Et sirkelformet granittgulv hvor navnet på de døde er inngravert. Der er navnene deres, Ann-Mari og Victoria.

29. desember 2020 var en stor dag. Denne dagen hadde Odd Steinar Sørengen og samboeren Ann-Mari Olsen-Næristorp signert kontrakt på en ny leilighet i sentrum av Gjerdrum. Livet var godt, og de gledet seg til å ta fatt på et nytt kapittel. Odd Steinar og Ann-Mari ble sittende oppe seint den kvelden for å planlegge nyttårsaften. Da de skulle sove, la Ann-Mari seg inne hos Victoria (13), som var småsyk.

I firetida på natta ble Odd Steinar vekket av samboeren og dattera. «Huset raser. Vi må komme oss ut», ropte Ann-Mari. Odd Steinars første tanke var at det brant. Han hoppet ut av senga, og så løp de sammen mot døra og ut i trappeoppgangen – Ann-Mari og Victoria først og Odd Steinar rett bak dem. Mens han løp nedover trappa begynte huset å riste voldsomt, og plutselig raste trappa sammen. Så forsvant Ann-Mari og Victoria av ut syne.

Han skjønte det ikke da, men det som skjedde, var at Odd Steinar ble fanget inni en luftlomme mens huset raste 400 meter nedover i et hav av leire. Da han beveget på seg, oppdaget han en åpning, og han klarte å krabbe ut. Det var kaldt og helt mørkt, men Odd Steinar skjønte såpass at han sto oppå ruinene av sitt eget hus. Da han tok et skritt til siden, sank han ned til livet i leire, og han måtte klamre seg fast og klatre opp igjen på plankene og takplatene.

Jeg må finne meg selv på nytt, og jeg har nok ikke klart det ennå

Da verden raste sammen

Mer lek i førsteklasse ble en suksess

– Førsteklassingene våre sitter veldig lite ved pultene sine, sier Selina Medina.

Hun er lærer ved Byskogen skole i Tønsberg. Det er en av fire skoler i Tønsberg som i fjor gikk i gang med et pilotprosjekt: Førsteklassingene bruker halvparten av skoletida på lek. Prosjektet ble så vellykka at det fra i høst rulles ut på alle kommunens skoler.

– Det er helt fantastisk. Dette burde vært på timeplanen for lenge siden, sier Medina.

Klassekampen skrev lørdag at det blant elevene som henvises til PP-tjenesten i førsteklasse er en stor overvekt av gutter og barn født seint på året.

Vi har samlet inn tall fra landets største kommuner. De viser at når det kommer til henvisninger for individuelt tilrettelagt opplæring (tidligere kalt spesialundervisning), er det blant gutter født i oktober, november og desember 402 prosent flere henvisninger enn blant jenter født i januar, februar og mars.

På Byskogen starter førsteklassingene dagen med lek. Det gjør det lettere for barna – også klassens yngste – å konsentrere seg om undervisningen, ifølge Medina.

– De får ut energien sin og får roet ned kroppen. Da er det lettere å følge med, sier hun.

En av pådriverne for prosjektet i Tønsberg var PP-tjenesten. De har over lengre tid merket seg denne overvekta av barn født seint på året og ønsket å gjøre skolen mer tilpasset alle elevene i en klasse. Det forteller Simen Mjøen Larsen, som er psykologspesialist og rådgiver hos PP-tjenesten i Tønsberg.

Barna født seint på året blir fort stemplet.

Lek for de minste ble en suksess

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen? 

Kristoffer Lagem har akkurat fylt fem år. Dagene går stort sett med til å leke, bygge lego, perle, pusle puslespill, tegne og høre «Pulverheksa» på lydbok. Han skjønner det nok ikke helt selv ennå, men om noen måneder skal livet bli noe litt annet, for til høsten begynner Kristoffer på skolen.

Utviklingsmessig er det ingenting uvanlig med Kristoffer, men likevel går mamma Irmelin Lagem (40) rundt og lurer: Skal hun søke om utsatt skolestart for sønnen? Kristoffer er nemlig født seint i november, og er bare fem år når han går inn skoleporten. At han skal bli skolemoden i løpet av våren, har hun vanskelig for å se for seg.

– Med all den stillesittingen på skolen er jeg redd for at han blir den som bråker i klassen, sier Lagem.

Klassekampen har fått innsyn i fødselsmåned og kjønn på førsteklassingene som ble henvist til PP-tjenesten i landets største kommuner i fjor. Her kommer det fram at blant gutter født i årets tre siste måneder er det 402 prosent flere som henvises til PPT for sakkyndig vurdering enn blant jenter født i årets tre første måneder.

PP-tjenesten står for pedagogisk-psykologisk tjeneste. De hjelper skoler og barnehage med å tilrettelegge for barn som trenger ekstra oppfølging, og utarbeider sakkyndige vurderinger av barnets behov.

I Kristoffers kommune Bærum var nesten halvparten av førsteklassingene som ble henvist i fjor, gutter født seint på året. Ingen jenter født tidlig på året ble henvist.

Irmelin og Kristoffer bor i en blokkleilighet på Østerås. Her bor også Kristoffers storebror Joakim, som går i tredje klasse. Irmelin Lagem skulle egentlig vært på jobben i administrasjonen på Rikshospitalet, men er hjemme med Kristoffer, som har vært syk i mange dager og enda er pjusk.

– Mamma, hvor er den grå eksospotta, sier Kristoffer.

Han hadde helt klart hatt godt av ett år til i barnehagen

Diagnose: Gutt født seint på året

– Gratulerer med bok om Norges naust. Hvorfor ville du dokumentere disse små båthusene langs kysten?

– Jeg og fotograf Oddleiv Apneseth har hatt et kompaniskap i mange år. Det begynte med boka om Norges låver, og så har vi fortsatt å samle på hus som folk ikke har bruk for lenger. Det vi forteller om i denne boka, er de gamle naustene som står igjen etter fiskerbonden. Fiskerbonden levde langs kysten fra Mandal til Finnmark. De måtte ha båt for å komme seg noen vei og for å kunne fiske. Og da måtte de ha naust. Dette er kulturminnene våre, og mange av dem er av en sånn type at vi burde ta vare på dem.

– Er det ingen naust som brukes lenger, altså?

– Joda. Men veldig mange av de gamle naustene er gått ut av bruk fordi folk ikke lenger har den robåten som trenger vern mot vind og vær.

– Dere har reist langs hele kysten, med unntak av Østlandet. Er det et naust som har gjort spesielt inntrykk?

– Da vil jeg trekke fram en fantastisk naustrekke på Haramsøya på Sunnmøre. Det er ni naust i rekke, hvor de eldste er fra 1600-tallet. De har vært knust i to orkaner og bygget opp igjen og står der som et prakteksemplar.

– Har du vokst opp med tilgang på naust?

– Ja. Jeg er vokst opp i Ølve i Kvinnherad, og vi hadde naust. Et ved havet og et 

Jeg var på vevkurs i helga. Kanskje det kan bli hobbyen min.

Åpne landskap

Christopher Olssøn

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Bak et piggtrådgjerde litt utenfor Hamar sentrum ligger en bedrift utenom det vanlige. En kvinne med en gjennomsiktig plastpose i hånda sitter i en sofa i den enkle resepsjonen. Oppi posen ligger en håndfull gullmynter. Når det er hennes tur, leverer hun fra seg myntene til kundeveileder Anne Marie Platou. Kvinnen er her for å finne ut hvor mye gullmyntene egentlig er verdt.

Myntene fikk hun av faren sin for mange år siden, og så har de bare ligget og slengt hjemme. Når Anne Marie Platou har tatt en titt på gullet, skriver hun verdien på en post-it-lapp og viser til kvinnen i resepsjonen

– Og jeg som har latt barnebarnet leke med myntene, ler hun.

Den befippede kvinnen tar opp telefonen for å ringe mannen sin og fortelle nyheten.

– Det er mange som får seg et sjokk her hos oss for tida, sier Anne Marie Platou.

Vi er hos K.A. Rasmussen, Norges eneste gullsmelter. Prisen på gull har den siste tida skutt i været, og nå er det gullrush – ikke bare her på Hamar, men i hele verden.

Du kan se det på gata i Sydney, i Hanoi, Tokyo, Singapore, Wien og Warszawa: lange køer på fortauene utenfor butikker som selger og kjøper gull. I Jakarta er det rapporter om at folk overnatter på fortauene. Noen ser sitt snitt til å selge gammelt gull nå som prisene er så høye, mens andre vil kaste seg på bølgen og kjøpe det edle metallet, i håp om at prisene vil fortsette å stige enda mer.

Gull fungerer som en trygg havn. Folk flykter dit

Det store gullrushet

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Hei, roper Ola Svenneby fra kjøkkenet når vi trer inn i leiligheten hans.

Svenneby stuer vekk oppvask og unnskylder seg for rotet på kjøkkenet. Han kom hjem fra Bodø kvelden i forveien, og i dag tidlig var det rett ut døra for å dra på kontoret og forberede seg. Dette er nemlig en viktig dag – Svenneby har nettopp vært på møte med valgkomiteen i Høyre.

– Det er en spesiell situasjon å være i. I et vanlig jobbintervju sitter det én eller kanskje to stykker på den andre sida av bordet. Men her er det jo tolv mot én, sier Svenneby.

Nylig ble det kjent at Ine Eriksen Søreide stiller som kandidat til å ta over ledervervet i Høyre på nyåret. Nå spekuleres det i hvem som skal bekle de to nestlederposisjonene, og flere peker på mannen som sitter i en trestol overfor oss og som gjerne omtales som partiets «wonderboy»: Ola Svenneby, leder i Unge Høyre. Han har noen åpenbare fordeler:

Alle er enige om at han er flink, han er populær blant yngre velgere, har appell på sosiale medier, er kjapp og direkte i replikken, og attpåtil er han vokst opp på gård. Men hans kandidatur har også noen svakheter: Svenneby er bare 28 år gammel, og viktigst av alt, han kom ikke inn på Stortinget i høst.

Vi er en generasjon som er vokst opp i det postmoderne, hvor det ikke finnes noen sannhet, noen nasjon eller tro

Generasjon uro

– Fortell om arrangementsserien deres, «Verden i bevegelse», i Tønsberg?

– Vi er en vennegjeng som satt og spiste middag sammen for sju år siden, like før 1. mai. Vi lurte på hvor det har blitt av det gamle politiske miljøet vi var en del av. Ingen av oss hadde planer for 1. mai, og vi diskuterte hva vi kunne bruke tida på, vi velfødde pensjonister. Vi ble enige om at det vi ønsker, er mer kunnskap om internasjonal solidaritet og Norges rolle i det. Så begynte vi å se etter folk som kunne komme og holde foredrag. Nå har vi seks–sju arrangementer i året.

– Dere har mange solide navn, som Cecilie Hellestveit, Terje Tvedt, Erik Fosse og Sidsel Wold. Er det noen foredrag du vil trekke fram?

– Det er vanskelig å trekke fram noen få. 27. november kommer Henrik Thune. Så kommer Jonas Bals og Jørgen Randers. Vi har planene klare.

– Pensjonister. Vår sorg er at vi ikke har klart å rekruttere yngre mennesker. Vi har prøvd, men den koden har vi ikke knekt. Men det er ofte godt oppmøte. Folk blir veldig begeistret når de betaler bare 125 kroner og i tillegg får hjemmelagde kaker. Stort sett går vi med overskudd, og da donerer vi det til solidaritetsgrupper, som Norsk Folkehjelp, Leger uten grenser og Palestinakomiteen.

– Du er pensjonist, sier du. Hva jobbet du med?

– I skolen, som rektor og inspektør, og i kommuneadministrasjonen.

Vi lurte på hvor det hadde blitt av det gamle politiske miljøet vi var en del av.

Tar de store diskusjonene

Du har nylig gjort et oppsiktsvekkende funn med metalldetektoren din, meldte NRK. Fortell!

– I sommer gikk jeg rundt med metalldetektoren min på et jorde her i Søgne. Da kom det en dame og sa at hun hadde et jorde som hun trodde hadde en historie, og hun lurte på om jeg kunne søke der. Så snart potetene var ute av jorda, satte jeg i gang. Den tredje kvelden gjorde jeg dette funnet. Det er et gullsmykke fra romertida, cirka år 200 e.Kr. Det kalles en gullberlokk.

– Et anheng som sannsynligvis har hengt på et smykke til en høytstående kvinne. Det er laget ved hjelp av en teknikk som heter filigran – tynne gulltråder som er flettet sammen.

– Er du ofte ute og leter med metalldetektor?

– Ja, dette er jo hobbyen min. Det gjør at jeg kommer meg ut i frisk luft, får bevegelse, og så er det sosialt. Jeg foretrekker å gå sammen med andre. Jeg har flere gode kompiser som jeg har blitt kjent med gjennom metalldetektormiljøet.

– Funn som stammer fra før reformasjonen må leveres inn til fylkesarkeologen. Får du noen finnerlønn?

– Det er opp til Riksantikvaren å bedømme. Jeg har krav på gullverdien pluss 10 prosent. I tillegg skal faktorer som for eksempel kulturhistorisk verdi tas i betraktning.

Jeg har flere gode kompiser som jeg har blitt kjent med gjennom metalldetektormiljøet.

Hekta på gull

– Da det ble kjent at den nye kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord skal bo i Oslo og får 1,8 millioner i lønn, tolv ekstra feriedager og pendlerbolig, skrev du en mye delt post på Facebook. Hva er dine tanker?

– Jeg tenkte vel som de fleste andre i Norge tenkte: Dette er feil bruk av fellesskapets penger. Det skal komme folket til gode, ikke direktørene. Og så er det på tide at det kommer noen realitetsorienteringer fra oss som jobber på gulvet i dette systemet. Vi og pasientene opplever gjentatte kutt i drift for å finansiere nye bygg og økning i lønn til toppledelsen, som eser ut.

– Du er anestesilege på Haukeland sykehus. Hvordan er det å jobbe som lege på sykehus i dag?

– Å være lege er verdens fineste jobb. Men så oppleves det absurd at et så flott helsevesen er så skakkjørt. Det er fullstendig mangel på politisk styring. Beslutninger som får direkte konsekvenser for oss og pasientene, tas på lukkede styrerom langt unna vår hverdag.

– Du er egentlig utdannet journalist. Hvorfor ville du bli lege?

– Det var alltid en drøm, men jeg hadde fryktelig dårlige mattekarakterer, og det satt langt inne å ta opp igjen realfagene. Da Israel angrep Gaza i 2008 og 2009, så jeg hvordan journalistene ikke slapp inn, og leger, som Mads Gilbert og Erik Fosse, ble dem som rapporterte ut. Det var med på å påvirke valget mitt.

– Og så har du selv blitt en lege som rapporterer fra Gaza.

– Ja, jeg tok doktorgrad på krigsrelaterte amputasjonsskader hos sivile i Gaza.

Det var alltid en drøm å bli lege, men jeg hadde fryktelig dårlige mattekarakterer.

Rapport fra gulvet

Rikke Løe Hovdal

For noen år siden fant hun en norskstil hun skrev som trettenåring. Oppgaven var å beskrive hvor hun ville være i livet om 15 år, og tenåringen hadde planene klare: Hun skulle ha tre barn (to gutter og en jente), hun skulle være hjemmeværende husmor og ha middagen klar når ektemannen kom hjem fra jobb.

Line Madsen Simenstad

Artikler

SV krever at de folkevalgte får bestemme om Norge sier ja til Frankrikes atomparaply.

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atomparaplyen, mener statssekretær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Pahlavis norske venner

Lotte Sivertsvik Jørgensen fant en utradisjonell kur mot vinterdepresjon.

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunnstopper for å renvaske sitt rennomé.

Eliteklubben som sponses av Norge

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Lek for de minste ble en suksess

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen?

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Generasjon uro

Sigrid Bugge og vennegjengen var redde for å bli sofaradikalere. Så la de en ambisiøs plan.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metalldetektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Lege Hanne Lossius har verdens beste jobb, i et skakkjørt system.

Nå svinger det

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier professor Matthew Boedy

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Feriesjefen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontorjobben for å sanke spiselige vekster.

SV krever at de folke­valg­te får bestemme om Norge sier ja til Frankrikes atompa­raply.

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atom­­paraplyen, mener stats­sek­retær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreft­lot­teri

Pahlavis norske venner

Lotte Sivertsvik Jørgensen fant en utradi­sjonell kur mot vinter­de­pre­sjon.

NTNU-pro­fes­soren slettet Powerpoint-pre­sen­ta­sjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunns­topper for å renvaske sitt rennomé.

Elite­klub­ben som sponses av Norge

Oljear­bei­dere øyner håp om å returnere til Venezuela

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokal­sam­funnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Lek for de minste ble en suksess

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen?

Eva Røyrane har reist langs hele norske­kys­ten på jakt etter gamle naust.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Generasjon uro

Sigrid Bugge og venne­gjen­gen var redde for å bli sofara­di­ka­lere. Så la de en ambisiøs plan.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metall­de­tektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Lege Hanne Lossius har verdens beste jobb, i et skakkjørt system.

Nå svinger det

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier professor Matthew Boedy

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revo­lu­sjonen. De avviser at arbei­der­klassen har forlatt venstre­sida.

For Donald Trump er krypto­va­luta og kunstig intel­ligens den nye stålin­du­strien.

Ferie­sjefen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerne­øko­nom Ha-Joon Chang

Ødeleg­gelsen av Palestina henger sammen med ødeleg­gelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontor­jobben for å sanke spiselige vekster.

SV krever at de folkevalgte får bestemme om Norge sier ja til Frankrikes atomparaply.

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atomparaplyen, mener statssekretær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Lotte Sivertsvik Jørgensen fant en utradisjonell kur mot vinterdepresjon.

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunnstopper for å renvaske sitt rennomé.

Eliteklubben som sponses av Norge

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Sigrid Bugge og vennegjengen var redde for å bli sofaradikalere. Så la de en ambisiøs plan.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metalldetektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Feriesjefen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontorjobben for å sanke spiselige vekster.