Ida Messel

#fff

Grupper som Roc Boyz har flere månedlige lyttere på Spotify enn Karpe, Tobias Sten og Synne Vo. Det skyldes ikke bare at vi er på tampen av tiden hvor de rødkledde ruller fulle rundt i dundrende busser og svir av hverandre øyeeplene med laser. Denne typen russemusikk har også blitt enorm i Sverige den siste par årene. I de mange reportasjene om fenomenet har reaksjonene stort sett vært mer spørrende enn direkte fordømmende – all den tid band har sagt og gjort tvilsomme ting på en scene før.

Forrige fredag kom likevel Brännbollsyran i Umeå, festivalen der «över tiotusentals besökare samlas för att festa och ha roligt tillsammans»

 I den anledning viste den bærumske festrap-trioen Roc Boyz en animert video på storskjerm der samer ble slått ned av bandmedlemmene i en pikselert arkadespill-grafikk, mens de skal ha fremført en av sangene sine. Det er uvisst hvilken, men kanskje «Wreckonize 2019» med teksten 

Jeg trenger no fitte mann, knips, og jeg har fitte mann / Kom inn i vårt fitteland hvor alle som har fitte kan?

Verken gruppa eller manager Dennis Kiil har kommentert saken med samevold i videografikken i skrivende stund. Hendelsen ble likevel politianmeldt i Sverige for mulig hets mot folkegruppe. Festivalarrangøren tok avstand fra innholdet og uttalte at man ikke «får ge sig på minoriteter».

Roc Boyz har opptrådt respektløst overfor samer før, blant annet en episode under Fosen-protestene i 2023, der de punliserte en video av at de tullet med lavvoen til en av aksjonistene utenfor stortinget. Noen dager før den svenske festivalopptredenen forsøkte gruppa å tilby rabatterte billetter til samer i anledning en konsert de skal holde på samenes nasjonaldag 6. februar 2027. Den nevnte spillgrafikken figurerer i Tiktok-annonseringen.

Det er noe absurd over hele greia. Hvorfor har samene blitt skyteskive? Kjenner de noen samer? Har de vært særlig mye lenger nord enn Beito?

Mye kan tyde på at latterliggjøringen av minoriteter handler lite om minoritetene selv, men om dem som tar dem i forsvar. Humor, musikk og musikkultur vever seg inn i et ideologisk antiwoke-lappeteppe, og samer fungerer som symboler for de politisk korrekte akademiske bevegelsenes kanonkritikk og «avkolonisering av pensum».

er det musikalske fenomenet i ferd med å bli en av våre større kultureksporter. Og mens den brer om seg, sleiken i håret og en konservatisme som er estetisk uproporsjonal med hvor dårlige manerer man har, ble konserten til Roc Boyz på samenes nasjonaldag neste år i Oslo Spektrum utsolgt på rekordtid.

Boyz, boyz

Truls Heggero, bedre kjent som medlem av Truls and the Trees, Lukestar eller bare som Truls – når Piknik i Parken og Lyse Netter går av stabelen denne uka, så er du faktisk tilbake i manesjen!

Det har kommet noen singler her og der, men det er faktisk tretten år siden soloplata di kom. Når bestemte du deg for å gjøre en retur?

– Jeg har egentlig tenkt på det i flere år nå fordi vi har jobbet med en plate i lang tid, som kommer til høsten. Før covid … jeg ga vel ut noen singler. Nei, jeg husker ikke helt, men altså, jeg har gått gjennom mange faser av livet. Men nå er jeg i en fase der jeg har fått litt mer kontroll over ting, masse greier på stell. Jeg tok lappen i går.

Oi, gratulerer. Kjørte du hit i stad, da?

– Takk, jeg er veldig stolt av det. Jeg kjørte hit nå, og det er faktisk første gang jeg kjørte helt ned til sentrum. I morges kjørte jeg dattera mi til skolen for første gang, alene.

Det har vært mange rare år. For noen år siden begynte jeg å jobbe med de låtene her, og det har blitt til en langsom vei tilbake. Jeg har ikke rushet det.

Albumet har kanskje hatt godt av å ligge i marinaden?

– Nei, altså, ting tar bare tid. Det tar tid å bygge opp et team igjen, også er de perfeksjonister. Jeg er nok perfeksjonist når det kommer til melodi, og de når det kommer til alt det audiovisuelle. Og så har vi vært veldig sammen om det, det har vært ganske personlig og nært.

Jeg har alltid vært usikker på min rolle som pop­menneske, siden det er så utseendedrevet

Mange rare år

Disco er så mangt, fra kulerunde frisyrer under en roterende speilball på 1970-tallet, til fjortisarrangementer under Norway Cup: synth, powerade, spraydeodorant og billig hårvoks. Disco er i kjelleren på Studio 54 og i øverste etasje på danskebåten, med andre ord.

Denne begrepsmessige utvanningen skremmer likevel ikke artisten Dagny fra å trå inn på det gildt belyste dansegulvet. Målet er å skape noe «unorsk, vågalt, lekent og annerledes», heter det i presseskrivet. Og mens vokalen strekker og bøyer seg, opp og brått ned i toneleie, kokett, flamboyant og oppmerksomhetsforlangende, skiller hun seg så avgjort fra bermen av følsomt raslende balladepop her til lands.

35-åringen fra Tromsø vokste opp i en musikalsk familie og flyttet senere til London for å satse. Dagny slo gjennom internasjonalt rundt 2015 etter at låta «Backbeat» fikk radio- og strømmesuksess over hele Europa, og har siden hatt ganske store hits med blant annet «Somebody» og «Love You Like That».

er den tredje skiva hennes, og tittelsporet blander Chaka Khan- eller Madonna-

 med en stemme som utfolder sitt teatralske diva-register. Langs en pulsbass danser albumet seg rundt «Macarena»-aktige synthriff til mer typisk klubbtronica-pop og hele veien tilbake til 70-tallet.

Produksjonen er nokså bunnsolid, og artisten i forsetet gjør en god figur, men særlig erotisk er det ikke. I det hele tatt 

sangene ingenting, annet enn å være sanger i kraft av melodiene og rytmene sine. Kanskje er det ufortjent å holde det mot denne musikken, at tekstuniverset er så hult, all den tid dansepopen alltid har vært så lyrisk florlett og svevende, men det betyr ikke at man ikke skal føle noe.

 Effektpedalbruken er gøy, med knust bitfrekvens i instrumenteringen og glitchy overganger, men teksten er svak: 

I’m burnin’, baby, I’m ready now, and imma dance my heart out, baby, out out.

 Når koret kommer inn for å aksentuere siste refreng, føles det mindre som stemmer i rommet enn som stemmer i hodet.

 prøver på noe annet – og noe annet enn Kate Bush – og melodisk er den mer interessant i måten låtens lag er dandert på. I «Turns Out I’m Not a Robot» sklir vokalen tvangsmessig ned en halvtone av gangen, som for å etterape Donna Summers «I Feel Love», men vrenger seg overraskende ut i refrenget. Robotstemmen som mekanisk konstaterer 

er effektiv nok til å understreke poenget, men hvorfor havner vi plutselig alene med kassegitaren i noen linjer? For en feberdrøm!

Mer klaustrofobisk og dystert blir det i «Black Bugatti», selv om det strengt tatt er vanskelig å skjønne hvorfor verden trenger enda en sang der å ankomme et sted i bil blir metafor for god selvtillit.

å holde seg oppe når man går i grunt vann. «Dancefloor Erotica» er ikke noen dårlig dansepop-skive, men Øya-headlinerens nyeste minner mest om disco av utkledningsfest-typen.

Utkledningdisco

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

Livet er så ...

#000

Når seks unge mennesker forener sine musikalske krefter og velger å kalle seg Rigla, hva betyr nå det? «Kvit og stirøygd steig han inn i stova. Stydde seg langs veggen og rigla burt i sengja», skrev forfatter Karl Skuset i 1916. «Dei stod der upp i urdi karane og sette rygg og bein til storsteinane, rigla og velte på dei», som fra Møreposten i 1928.

«Ustø» eller «vaklevoren», skal det visst bety, å være 

 ifølge en omtale av bandet på nettsidene til Norges musikkhøgskole, og det er litt rart. For på tross av at de synger at 

samtlige ble tatt med buksa nedpå knæra (…) stått på halv tolv en stund, det var sånn det skulle gå

i «Halv tolv», virker personene som sitter foran meg så rolige og klare i blikket,

Samtidig har de beina plantet på veldig ulike steder på en og samme tid. Den ene vokalisten Lea Hareide Jønnum er i Bergen og studerer jazzmusikk, mens Ingrid Narum er i Trondheim for å studere jazzen der, gjennom prismet av den metalliske kroppen til en saksofon. Lova Siverts er i Oslo og studerer folkemusikk. Og hvor er resten? Rigla er jo, som kjent, en sekstett.

– Vi kan jo si det som at det er vi tre som gjør den administrative jobben i Rigla. Vi er et fast band, men det er vi som leder det, sier Siverts.

– Også er det oss som lager musikken for det meste, supplerer Jønnum.

Mye løsnet da de fant ut av rollefordelingen.

– Vi er på en måte veldig «et band» likevel, og alle har en stemme. Men det er vanskelig å være seks stykker som skal ta avgjørelser hele tiden, og det var utrolig forløsende å finne ut av det, litt som med gruppearbeider på skolen. Med en gang man delegerer ansvar så kan man liksom sitte og holde på litt for seg selv.

Det viktigste er at tekstmaterialet har nærhet til den virkeligheten man kjenner

Vaklende bestandig

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Dama som sitter foran kamera har kanskje en tilsiktet rufsete rett-fra-stranda-sveis, men en mimikk som tilsynelatende er så stram av injeksjoner at den innskrenker enhver mulighet til å tyde hvordan hun har det. Desto mer underholdende er det at regien i Michael Hartes dokumentar om Kylie Minogue er så tøylesløs. Den snubler og snubler, begynner her – nei vent, der – eller kanskje egentlig et helt tredje sted.

Hvor skal jeg begynne? «There’s certainly no end», konkluderer hun selv, med det rufsete håret, stramme ansiktet og en avslepen australsk aksent som tyder på at hun har bodd noen tiår i London.

Minogue, som nå nærmer seg 60 år, slo igjennom med den enerverende klisjeen «I Should Be So Lucky» i 1987. Låta, med de stikkende synthene, den gjentakende vokalen og det grunne innholdet, ble angivelig laget av det mannlige låtskriver-trespannet Stock Aitken Waterman på 40 minutter, og spilt inn i like stor hast. Sangeren selv var 19 år og egentlig ikke en sanger. Derimot var hun barneskuespiller, hadde vokst inn i en hovedrolle i såpeserien «Neighbours» og hadde en lillesøster som var middels kjent i hjemlandet for å være med i et 

for barn – også bar hun på en drøm. Ja, så hvordan begynte det egentlig?

Startvanskene til dokumentaren blir faktisk selve virkemiddelet. Mens veggen mellom det som skjer inni serien og utenfor rives ned, gjøres seeren oppmerksom på selve fortellergrepet, at fakta iscenesettes, at dokumentaren har en regi. Harte virker mer interessert hvordan popmyter blir laget, enn i å late som om kameraet bare fanger sannheten til enhver tid.

Det er ikke helt ubetydelig, når det har blitt såpass mange av dem etter hvert, de halvslappe artistportrettene som tømmes ut i strømmetjenestens evige sluk. Svulstige er de, og den samme historien forteller de om igjen og om igjen, om det enestående talentet, motgangen, fallet, gjenreisningen og den endelige triumfen. Fra Justin Bieber via Taylor Swift og Billie Eilish til Jennifer Lopez. Mange av dem fungerer mest som forlengede reklamekampanjer, støttet av enorme markedsføringsapparater og bygget over den samme dramaturgiske malen: barndomsklipp, gamle audition-opptak, tabloide overskrifter, tårevåte nærbilder, en eller annen krise, og til slutt arenaen, applausen og lyset, snakkehoder som dundrer inn poengene i tilfelle de ikke blir tydelige nok.

«Kylie» har alt det der også, inni mylderet av arkivmateriale som regissøren må ha brukt tid på å tråle gjennom. Dokumentaren viser for eksempel Minogues behandling fra journalistisk hold, årevis med reduserende spørsmål. Som kvinnelig artist måtte hun stadig forsvare sin egen seriøsitet, samtidig som pressen forventet at hun skulle være tilgjengelig, pen og ufarlig. Og hun nikker og smiler, lydig som om hun var diktert av en buktaler, med bare et halvt øyebryn som kan hinte om noe annet.

Det har faktisk skjedd nok dritt i Kylies liv ellers til å fylle en helt vanlig artistdokumentar: død, dramatisk kjærlighet, alvorlig sykdom, den tvangstrøyeliknende kvinnerollen, lengslene etter et vanligere liv. Det ligger der som materiale for en tung og selvhøytidelig fortelling.

Denne serien finner til og med lys og varme i Nick Cave

Nedenom og hjem igjen

Denne uka kommer musikalske gjester som Matthew Houck (Phosphorescent), Will Oldham (Bonnie ‘Prince’ Billy) og Jolie Holland til … Halden. Og det er din skyld, Jonas Wille, som ikke må forveksles med den nylig-avgåtte-treneren-for-herrelandslaget-i-håndball-Jonas-Wille, eller, jo … det er visst deg det også! Hva skjer?

– Ideen til Kaktusfestivalen startet hos meg. Jeg er haldenser og veldig musikkinteressert, og dette er noe jeg alltid har drømt om å få til.

Mange av oss ante lite om at du bar på denne drømmen.

– Du vet når du sitter og fantaserer om hva du skulle gjort hvis du vant i Lotto? Også plutselig døser du av og tror et øyeblikk at det har skjedd, og så bråvåkner du og skjønner at: det var jo ikke sånn det var.

Sånn har jeg holdt på med lenge, og lekt med tanken, tenkt at hvis jeg vinner i Lotto så skal jeg bestemme hvem som skal spille på min festival; lage en festival basert på min musikksmak. På et tidspunkt skjønte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å prøve.

Livet er for kort! Men apropos å skreddersy til 

musikksmak: Er du ikke redd for at hjembyen Halden blir for liten?

– Uten sammenligning for øvrig, så har vi jo hatt både Tons of Rock og Allsang på Grensen tidligere, som har vært med på å skape aktivitet i byen. Det klart det er stor risiko for at dette blir mye smalere, kanskje 

smalt. Samtidig synes jeg, når man ser på festivaler rundt omkring, at den type risikovillighet er en mangelvare. Det kan virke som om det er mye markedsføringsstrategisk tenkning på å nå ut til så mange som mulig, og for lite fokus på kunstnerisk profil og kuratering.

Men vi har vært heldige med samarbeidspartnerne for festivalen. Det har vært så bra oppslutning rundt ideen.

En dag skal vi ha Nick Cave på Festningen

Kaktus og kurator

Smerz, bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, har kunnet nyte stor internasjonal suksess siden de slapp «Big City Life» i fjor. Attpåtil fikk de Spellemannpris for «årets internasjonale suksess», og de vant også i kategorien for alternativ pop.

Og, som for å minne om at de egentlig bare er to chille damer som liker å leke seg med datamaskin og mikrofon av og til, slapp de nylig en ep kalt «Easy EP». Den er nettopp litt 

 der «Big City Life» slutter, med låta «Easy» og

Med «Spring Summer», «Its Here» og «The Room You Described» er duoen om mulig mer snakkesalige enn før: 

You couldn’t love me, so you went there / Even though the others tried to warn you / And now you’re gonna regret / Sometimes in your heart.

Kanskje er det med et vanlig anstrøk av ironi, noe de typiske smerzete 

 mellom setningene understreker. Tekstene framstår likevel ufiltrerte og upolerte mot råmaterien i det melodiske arrangementet. Mens stemmene glir som et spøkelse inn i rommet og krever lytternes fulle oppmerksomhet.

Lekende lett

, sa Olof Dreijer til Musikkmagasinet i 2024 om soloalbumdebuten «Loud Bloom», som allerede var i emning da. Dreijer hadde egentlig tenkt til å slutte med musikk, det vil si slutte å utgi, og i stedet ha det som hobby.

Sånn ble det ikke, for kanskje var musikken en for vesentlig bestanddel av DNAet hans. Den nå 44 år gamle herren fra rett utenfor Göteborg begynte å spille i elektropop-bandet The Knife med søstera Karin (Fever Ray) i en alder av 17. De ikke hadde noe stort plateselskap i ryggen, og å spille live drev de lite med. Kanskje sier det litt om selve musikken, at The Knife klarte å oppnå ikonstatus. Gjennom et snart 30 år langt musikkliv er det en tydelig hard, lydlig kjerne i det Olof Dreijer driver med, som skiller ham fra andre.

 instrumenteringen, rettere sagt materialpaletten, gjør seg til kjenne fra første stund i «Loud Bloom», mens panfløytesusingen pipler ut langs sidene av dunketrommene. Den modulerte synthen som bøyer og strekker seg rundt i «Rosa Rugosa» er like gjenkjennelig. Låta er danser teatralsk rundt et hektende riff, før steelpans melder seg inn, aksentuerer og utbroderer.

Bongotrommer, saksofon, spisse synther og stål: Svensken holder seg i sitt vante karibiske hjørne, helt til det nesten minner om låta den røde krabba synger til Ariel i «Den Lille Havfruen» (1989).

Den røde tråden i synthriffet holdes gjennom «Plastic Camelia», «Cassia» og «Acuyuye» mens de forløper seg i et rasende tempo. Nye stemmer og språk introduseres, fra trommene til Diva Cruz, til sørafrikanske Toya Delazy kommanderer morskt over «Makwande», eller den nederlandske rapperen MaMan på «Echoed Dafninfo».

i å bevare festligheter og godt humør gjennom store deler av albumet, selv om flesteparten av låtene beveger seg mellom monotoni og melankoli i toneleiet. Det er rett og slett for klubbete til å feile, og for lekent til å bli enerverende repetitivt. I platas beste låt, «Blood Lily», bryter en arytmisk, kaotisk synth opp det dunkle tech house-grunnlaget. Det er risikabelt, som om en hånd famler undersøkende rundt på tangentene, på grensa til urutinert.

På den måten får han selve musikken til å danse, uavhengig av lytterne.

Det siste strekket av plata skal fungere en betimelig avspenningsseanse, fra ambient-susing i busker til overraskende avslappende, men skingrende falskt gitarspill. Til syvende og sist er det dansingen man husker.

Krabbedans

Charlotte Skomsøy

Varmen slentrer like brått inn i byrommet hver vår, og det gjør en gjeng på fire karer også. De har mørke klær, mørke briller og noen av dem har hårtjafser så svarte at det glinser i et blåskjær når sola treffer hodene deres. På den ene siden kan det se ut som gjengen på fire prøver å skjerme seg fra finværet med alt material tenkelig. På en annen side knekker de opp ølbokser i solveggen som om de er del av samme rituelle utepils-feiring som hele resten av byen.

– Koselig det her, da! Hva skal dere øve på i dag?

 spør jeg en bebrillet Petter Baarli i et hagemøbel utenfor øvingslokalet.

Kanskje er det et smil han avgir, eller en grimase. Vi befinner oss i en bakgård på Grünerløkka, og resten av Backstreet Girls har ankommet en etter en, med dagligvareposer med tydelige sylinderformede bokser bulende gjennom plasten.

– Vi skal sette opp en settliste og se hva som funker, svarer han fokusert, patter på sigaretten og tar en slurk fra innerlomma.

Bassist Gaute Vaag supplerer entusiastisk:

slagerne, og så ta noen låter fra nye skiver.

Den nyeste av skivene kommer i dag, «Full Tilt Boogie!». På spørsmål om hva den handler om, svarer Petter Baarli:

Jeg lar svaret henge i lufta en stund, i tilfelle det kommer noe mer. Så godt har dessuten været blitt, at det holder å liksom … sitte i det.

Boogie til du blør

Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. 

, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.

Gjennom så mange album var det hennes styrke, denne karakteren av en

 eller omreisende sirkusprinsesse, dynket i tristesse. Men nå, i anledning slutten, klapper hun liksom lykkelig i skranglende tamburiner, inviterer alle til å synge med, og kommer

Timotej Zachrisson, som hun egentlig heter, vil dreie blikket med «The Afterparty». Vi er etter festen, etter de sterke følelsene, etter sammenbruddet. Ikke midt oppi det, men på gulvet blant restene. Prosjektet virker sånn sett utmattet, med en intensitet som ikke lenger ligger i selve smerten, men i det å ha vært gjennom den for mange ganger. Dette er ikke bare sanger om følelser, men sanger om følelser om følelsene.

Samtidig virker det i alle fall litt som at hun vil at lytterne skal grine, for dette er et nostalgisk album, en nokså dugelig replika av hennes tidligere kreative jeg fra 2008–2014. Musikken har bare ikke den samme intuitive selvsagtheten lenger.

låter avslutningsalbumet heller demonstrativt ekte, som om det organiske må understrekes. På «Happy Now» hører man teksturene av trommeskinnet som med en bohemsk råhet og detaljer som triangel eller klanguroer. Alt henger på veggen ved batikkteppet: Det er musikk som vil virke håndlaget, men som er for stram og overdådig til å få det til.

«So Happy I Could Die» bærer med seg et snev av den gamle twee-sjarmen, med et mer nakent, nesten americana-aktig refreng som gir pusterom. Men selv om hun i nostalgiens ånd henter fra «Youth Novels» (2008) skranglelogikk, bikker det fortere over i teatralske overdrivelser.

 sykluser av vinning og tap, liv og død, og lengselen etter å gjenvinne noe man en gang hadde». Sånn beskriver hun for eksempel det feiende discotemperamentet i «Lucky Again», som dessuten sampler fra Max Richters nytolkning av Vivaldis «De fire årstider». Samtidig durer popmaskinen under, en Motown-apende-energi som minner om samarbeidet med Mark Ronson på «Late Night Feelings».

Strykerne løfter stemmen videre gjennom «Famous Last Words» og «Sick of Love», uten at det nødvendigvis gir dem mer retning. Når hun bryter ut i 

 på «Knife in the Heart», kjennes det mindre som et emosjonelt utbrudd og mer som en etterdønning: rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft.

 epilog, fortelling om å ha blitt «glad igjen», eller i det minste å ha kommet videre, virker hul. Hvor lykkelig virker egentlig Lykke Li? Kanskje er det nettopp dette «The Afterparty» til slutt kretser rundt, ikke hva som skjer etter festen, men hva som gjenstår når uttrykket er blitt gjentatt så mange ganger at det begynner å miste tyngde.

Rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft

Lykke Li, slutt

Gutta i den nordirske trioen Kneecap har ikke bare rotet rundt i byråkratiet siden sist, i transit mellom reiseforbud eller i britiske rettslokaler. Mo Chara og Móglaí Bap har helt åpenbart øvd i garasjen eller kjellerstua til musikklæreren eller hvor det nå var. «Fenian» er en mer skjerpet og sofistikert utgave av bandet.

med et skummelt triphop-strekk i «Éire og Deo» som glir over i durende bass. Metalliske hi-hats og en ekstra skarp skarptromme skjærer gjennom på «Smugglers & Scholars», som et sonisk tilbakeslag mot makta.

De understreker egen motstandskraft i møte med den mye omtalte rettssaken som hang over dem store deler av fjoråret. Lydbildet er mer 

enn før, og språket veksler uanstrengt mellom irsk og engelsk, som om de insisterer på at også den britisk-amerikanske historiske krigsmaskinen skal høre det de har å si.

 Kneecap rap som tonespråk. Det trenger ikke å være så mye vanskeligere enn å ha en beat som smeller nok. På «Carneval» drives det frem av maskinlyder og gitarens mørkere strenger, før et glassaktig orgel river i ørene gjennom «Palestine». Gjennom det forvrengte partykompet på «Liars Tale» pløyer en sinnastemme-rap seg fram, i tradisjonen etter DMX eller tidlig Eminem. Låta er en utblåsning (

) like mye som en fortelling. «Fenian» fortsetter lite overraskende i det samme sporet av 

med tydelig guttastemning-bravur, oser av overskudd og misjonslyst.

Energien holder seg oppe, også i de roligere partiene, gjennom den mer nedtonede, Casiokids-samplede tittellåta eller den mer melankolske klubblåta «Big Bad Mo». På «Headcase» strammes skrua igjen, over lynrask drum & bass. På høydepunktet «An Ra» tegner Kneecap et treffende bilde av Storbritannia som en feiltilpasset kolonimakt over et discounderlag: 

Fish and chips, TV license / Ukip, mental health crisis / Good shit!

 men først og fremst oppleves det som bredde. For Kneecap har vokst rapteknisk, mestrer og dikterer større rytmiske variasjoner. Samtidig er arrangementene bak rappingen mer dynamiske, med tydeligere skift i tempo, tekstur og melodi.

Den vanskelige andreplata var ikke så vanskelig likevel. Klart det var mer enn nok av brennbart materiale der. Kneecap virker å være mer enn en gnist og et blaff.

Fenisk scene

Delara er norsk-iransk, oppvokst på Nes på Romerike, og har hatt stor suksess med å krysspollinere det personlige med det politiske. Samtidig grenser musikken – enten det er hiten «Siste Dans» fra julefilmen «Snøsteren», coverlåta «Josefin» eller «Mesternes mester»-vignetten, «We Don’t Run From Anyone» – over til det stiliserte. Delara har blitt en markant stemme i samtalen om identitet og tilhørighet, og det er også en ekstrem kontroll over detaljene i lydbildet hennes.

Blir framstillingen av følelser litt stram og konstruert? 

For alt, alt vil bli bra igjen / for jeg har deg når himmelen brenner,

 synger hun i åpningen. En insisterende, men hverdagslig og nøktern, stemme med korrekt mengde særpreg løftes fram av eventyrlige paukeslag, milevis med etterklangstid og myke kor i bakgrunnen.

gitt ut en plate på norsk før, lyder innsalget fra plateselskapet. Likevel føles det umiddelbart kjent – som om dette har fart gjennom det gjengse fordøyelsessystemet til norsk popbransje. Når albumet i tillegg heter «Sjelen», er det fort gjort å skue hunden på hårene. Sjelen finnes jo ikke egentlig. Det er bare en sekkebetegnelse for følelseslivets mange avtrykk.

Men på Delaras andreskive spretter ganske raskt et lite troll ut av pynteesken. 

Jeg vil skyte meg selv i hodet hver gang de prater om hvor langt de løp på Strava

, synger hun for eksempel på «Strekkmerker og cellulitter». Og så bryter hun plutselig den fjerde veggen, og begynner å le.

 har kanskje glattet ut innpakningen, med nær kunstig perfekte flygeltangenter og strykere som avslutter «Dette er livet». Sart flaskeblåsing møter Fleetwood Mac-aktige, 

apasjetrommer i «Sannheten». Delaras stemme er til forveksling lik mange andre av flinkisene på norske radiolister, men tekstene bryter med normen.

Delara leverer nemlig brennende notater rett fra dagboka. 

Mandag drar jeg på jobben jeg egentlig ikke liker / tirsdag gråter på dass fikk kjeft av sjefen min / onsdag tenker jeg hva er dette for et liv / torsdag snart er det helg så kanskje får jeg et ligg,

Låtene kan inkorporere en Ravi og DJ Løv-referanse, vugge i danseband-komp på «Fucked up» eller spinne mellom Simon & Garfunkels «The Boxer» og Destiny’s Child «Independent Woman» i tittelsporet «Sjelen». Overdelingen fra dagboka kunne helt sikkert vært like oppskriftsmessig, men det er en tydelig og troverdig forteller som trer fram. «Sjelen» viser, viktigst av alt, en Delara som leker seg.

Delirisk delara

Anne Hytta, prominent hardingfelespiller og kjær gjestespiller i dette magasinet. Hvor befinner du deg nå?

– Jeg sitter på gården min på Sauland i Telemark og ser utover en intens, lysegrønn bjørk.

Når trioen din er albumaktuell for første gang nå, handler det nettopp om Telemark, eller nærmere bestemt slåttetradisjoner fra Telemark. Hva slags sted er Sauland?

– Sauland er bygda der det flate Østlandet møter fjellet. Det er fremdeles åpent og lyst, med snødekte topper på Lifjell i horisonten. Så er det også en bygd mange kjører gjennom, og få stopper i, men jeg har mine røtter her – og deler tiden min mellom Oslo og her.

Hva er kjernen i tradisjonen som behandles på «Vindespel»?

– Det er litt vanskelig å sette fingeren på, men Løndalstradisjonen som jeg har tilegnet meg, den er veldig «sanglig». For meg høres det ut som det ligger en stemme inni der, som former linjene.

Plata tar utgangspunkt i slåttetradisjoner fra Telemark, men det handler mye om å finne en måte for oss tre musikere å spille sammen. Vi prøver å være flytende innenfor et åpent slåttespråk, med det jeg kaller en «innfallsåpen holdning».

– Jeg prøver å ta eierskap til en egen måte å improvisere, på tradisjonsmusikkens premisser. Når man sier «improvisasjon», er det ofte knytta opp mot etablerte estetiske praksiser, knytta opp mot egne regler. Tradisjonsmusikken har jo sitt eget regelsett som sådan. Men jeg ønsker å forme et musikalsk språk der man forestiller seg musikk som et landskap. Mer enn et ferdig materiale er det jo et mulighetsrom, og jo mer man kjenner til landskapet, desto flere muligheter har man for å bringe innfall og variasjoner til bords.

Sus fra Sauland

Honey Dijon, egentlig Honey Redmond, har vært en bautaskikkelse i klubbmusikken fra hun flyttet fra house-støpeskjea Chicago til kulturmekkaet New York på 1990-tallet. Fra det øyeblikket ble hun en sann 

selv om hun senere skulle flytte basen til både Berlin og nå London.

På veien har 57-åringen rukket å bli husvarm i kunst- og moteverden også, for ikke å snakke om i popen – 

. Prominente samarbeid inkluderer for eksempel Madonna, eller Jamie xx på «Baddy on the floor» fra 2024. Ikke minst har Honey Dijon skrevet og produsert to av nøkkelsporene til Beyoncés «Renaissance» fra 2022: «Cozy» og «Alien Superstar».

Men det er altså i nattelivets mørke kroker at Honey Dijon fikk sin kreative oppdragelse, noe tredjeplata «Nightlife» er et nesten overtydelig vitnesbyrd om. 

I know a place, a place where I can get away / And let the melody take control of me / Don’t let go of me, don’t let go, 

synger R&B-vokalisten Chlöe i åpningssporet. Oscillert synthbass bølger jevnt i bakgrunnen.

 holder seg i det samme rytmiske rammeverket av 

med tidvis synkoperende hats og skarptrommer – men med stort sett faste klapp på annenhver basstromme

 Rytmen er hele veien inviterende, seig og funky: en oppskrift på dansbarhet. En alarmliknende to-mikrotoners melodi av metalliske synthtangenter aper etter vokalen. Det er noe skittent og berlinsk med melodien, samtidig som den viser måten house bevarer emosjonelle uttrykk på, selv når harmonisk bevegelse er sparsom.

Hvert spor forskyver seg gradvis fra det forrige sporets konsept, som i en dynamisk DJ-miks mer enn måten album flest utarter seg. Poenget er å følge de ulike fasene av festen. Spor som «I Like It Hot» eller «Private Eye» dreier seg rundt en enkelt toneart eller modus, over en groove av rike bassfrekvenser. Det er også her Honey Dijon er best på «The Nightlife», når akkordskiftene er få og diskrete – når det er lyddesign, timing på musikalske momenter som får fokus.

ikke særlig dypt inn i de sjelelige vansker. Dette er klubbmusikk som typisk handler om … 

: dansing, overflatiske møter, høy energi og å føle seg sjæl gjennom musikken. 

Move through the music, it’s the time, don’t lose it / Feel the bass, move through it, read the rhythm, can’t lose it, 

Leave it on the floor, that’s what we do / Let’s get on down,

 også videre, synges det på «New Wave Groove».

Vi kikker kanskje ikke inn i eksistensens avgrunn gjennom bakspeilet, men så prøver heller ikke Honey Dijons «The Nightlife» å være noe den ikke er. Det at universet er så avgrenset til klubben og den tilhørende kulturen, er nettopp det som gjør musikken så inviterende, inkluderende og rommelig. Dette er en, om ikke konservativ, så i alle fall 

tilnærming til house- og technofaget, en insistering på klubben som et territorium der man møtes på like fot. Oppi alskens intellektuelle hybrider kjennes det som et overraskende friskt pust.

 hvor cheesy akkorder ligger som perkussive stikk rundt gospel-vokalen til Mette Towley: 

This ain’t love, it’s chemical / Don’t catch a feel for the pheromone / This shit ain’t real, delusional / You’re into me, I’m international

. Det er enkelt, tullete, flørtende i tilsnittet.

Spor som «Just Friends» er like overdådig svulstig: 

Your love, it won’t save me / Don’t even try, don’t even try.

 Med ironi og overdrivelse inntar vokalistene en observerende rolle i eget følelsesliv, ufarliggjør dramaet, flater det ut med en trykkende bass som i «Rush Me».

Smak av honning

– Nå sitter jeg og spiser brødskive i Bergen, hvor jeg skal spille Ørjan Matres pianokonsert i kveld.

Da får du bare tygge og det som trengs. På den splitter nye plata di «Geirr Tveitt» tolker du komponisten Geirr Tveitt (1908–1981). Du spiller blant annet «Noko te øl», en slags eldre dagers Roc Boyz – skikkelig festmusikk fra Hardanger. Hva slags forhold har du til drikkeviser?

– Jeg er ikke så sterk på drikkeviser.

– Jeg har vært interessert i Tveitts musikk i årevis, og under pandemien plukket jeg opp den store sonaten hans, 

. Jeg kjente at dette er et unikt verk i norsk musikk – egentlig også internasjonalt. Da jeg øvde inn musikken og satte opp 30–40 konserter over hele verden, merket jeg raskt hvordan musikken kommuniserte med publikum.

– De reagerte veldig emosjonelt. [Sonaten] er et episk og stort stykke musikk, veldig virtuost, mye klang … jeg har aldri hørt et piano låte på denne måten. Det er nesten overveldende. Det har så mye kraft i seg.

Nå har jeg satt sammen denne innspillingen, som har denne sonaten, men også kortere ting. Jeg har også inkludert et samarbeid med min søster Solveig.

Ny take på Tveitt

ette minner meg om den filmen – husker dere den – «En Natt på Museet», fra da jeg var liten?

 sier en stemme, bare på brei amerikansk inn i mikrofonen. Og det føles nesten malplassert innimellom all den koreograferte teknologien, de digitalt bearbeidede instrumentlydene, strobelysene og den svære skjermen som hele konserten skal suge publikum inn i en eller annen animasjonsfilm. Menneskestemmen stiger levende ut av manus, der Daniel Lopatin ellers bare står uaffektert, som en dressert gardist bak miksebordet sitt.

Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har oppnådd kultstatus både for soloalbumene – særlig alt gitt ut på Warp siden 2013 – men også filmmusikk til Safdie-filmer eller produksjonsarbeid som The Weeknds «Dawn FM».

 – favorittartistenes favorittartist – i festsalen til Munchmuseet, og skal presentere ambientskiva «Tranquilizer» fra november i fjor, sammen med den flerårige samarbeidspartneren og VJ-en Freeka Tet. Albumet er omtrent så konseptuelt man kan få det, tar for seg lyder fra et tidligere sample-bibliotek som fantes i nettdatabasen Internet Archive. Det betyr buldring og susing i lange seige jam-strekk, melodier som knapt flytter på seg, evige repetisjoner av lyder som om lydene holder på med å undersøke seg selv.

Også får bevegelsene kanskje en fastere form med Freeka Tets visuelle støtte på den enorme skjermen bak dem. Animasjoner og live-filming smelter sammen i hypnotiserende forflytninger gjennom rom, lange, trange ganger og kontorlandskap. Vi flyr over tette, høye byer og blir stående med en gjeng dukkedyr, blant annet en gorilla.

 der pussige lyder og bilder skal virke sammen i fortellinger som vi skal ta inn i fellesskap i denne svarte kuben, er som skreddersydd for Oneohtrix Point Never. Kanskje har dette formatet – også lukrativt når du havner på innsiden av museumsmaskinen – ligget der framme i ønskene hans som en hellig gral.

Ida Messel

Artikler

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Livet er så ...

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Lekende lett

Olof Dreijer gir ut album for første gang som nettopp ham.

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Fenisk scene

Endelig er noen litt fucked up.

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Ny take på Tveitt

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Hvor er jeg?

Fantastiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

For bygda, for døden

Morrissey klamrer seg fast til mikrofonen på «Make-up Is a Lie».

James Blake er for stor til å feile.

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikk­ma­ne­sjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å drama­ti­sere.

Livet er så ...

Gamlis­ung­dommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risiko­vil­lighet er en mangelvare i festi­val­book­inger, mener Jonas Wille. Nå blir håndball­pro­filen festi­val­sjef.

Lekende lett

Olof Dreijer gir ut album for første gang som nettopp ham.

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunst­ner­skap får en umotivert avslutning.

Fenisk scene

Endelig er noen litt fucked up.

Sølvpapir, arme­ringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforsk­nings­ferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Ny take på Tveitt

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Hvor er jeg?

Fantas­tiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikk­his­to­rien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

For bygda, for døden

Morrissey klamrer seg fast til mikrofonen på «Make-up Is a Lie».

James Blake er for stor til å feile.

Rocke­fel­ler har holdt konserter i 40 år. Baran­svarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.

Fantastiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.