Gustav Gillund

#fff

Nato holder lukkede møter med folk fra film og tv-industrien i Europa og USA for å motivere til å lage medieinnhold som støtter militæralliansens interesser. Det skriver avisa The Guardian.

Ifølge avisa har alliansen allerede holdt tre møter med folk fra film og tv-industrien i Los Angeles, Paris og Brussel. I juni skal det holdes et møte i Storbritannia.

Møtene foregår bak lukkede dører, og deltakerne får ikke lov til å dele informasjon om hvem som deltar. Noen av deltakerne sier at de føler de «blir presset til å bidra til propaganda».

Nato-tilhengere har tatt til orde for å skape tettere forbindelser med kunsten. Tankesmia Centre for European Reform publiserte tidligere i år en rapport der de oppfordret myndighetene til å samarbeide med kulturledere for å bygge offentlig støtte til større forsvarsutgifter og for å «bedre fortelle historien om hvorfor disse investeringene i forsvar er nødvendige».

Nato vil påvirke film- og tv-produksjonen

(tekst og foto

– Aha, Erik Solheim! Min venn. En varm velkomst til deg. Sett deg her nå.

Vi befinner oss i toppetasjen i hovedkvarteret til det kinesiske selskapet Tongwei, verdens største produsent av solceller. Ved et dekket bord sitter Liu Hanyuan, en av Kinas mest suksessfulle kapitalister, og gliser ved synet av den tidligere diplomaten og politikeren Erik Solheim, som nettopp har entret rommet.

Liu er som en gangster tatt ut av en kantonesisk krimfilm. Den litt pompøse dressen, den glisne bakoversleiken, og de smale, smilende øynene skriker rikdom og suksess. Når han åpner munnen, kommer det en strøm av velvalgte ord innpakket i et teatralsk tonefall.

Erik Solheim har lang erfaring med det intrikate sosiale spillet som foregår når mektige menn setter seg ned for et formelt måltid i Kina.

Han liker det ikke noe særlig, ifølge hans kinesiske assistenter. For å få øret til folk som Liu må han likevel være med på leken.

– Har du smakt på chilien vi har her i Sichuan? spør Liu og gliser mens han elegant løfter et stykke bresert svinekjøtt med lange spisepinner og dynker det i bordets mest sviende chili.

– Spis nå dette, la meg se hvor vant du er til maten vår, sier han og legger biten på fatet foran Solheim.

Tar man utgangspunkt i det som står om ham i Store norske leksikon, kan man få inntrykk av at Erik Solheims internasjonale karriere tok slutt da han som følge av en kritisk revisjonsrapport forlot posisjonen som leder for FNs miljøprogram i 2018.

Jeg legger ut ­positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt

Der sola alltid skinner

#000

– Mange av de tradisjonelle vestlige partnerne kutter i bistanden. Da må vi finne andre partnere, sier Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap).

Klassekampen møter ham i Beijing i Kina.

Bakgrunnen for besøket er at det internasjonale samarbeidet står i krise. Folkeretten er under angrep, og vestlige land kutter i bistand på bekostning av opprustning. Det har ført til en budsjettkrise i sentrale institusjoner som FN.

Norge ser imidlertid FN og annet multilateralt samarbeid som en kjerneinteresse. Og siden de fleste vestlige land ser en annen vei, søker Aukrust nå partnere andre steder.

– Kina spiller en veldig viktig rolle for det globale sør, og landene i det globale sør ser på Kina som et lederland. Det er derfor jeg har en god grunn til å ha kontakt med Kina på dette området, forklarer han fra stua i den norske ambassadørens residens i Beijing.

Før turen til Beijing har Aukrust reist til både Indonesia, De arabiske forente emirater og Saudi-Arabia. Sammen utgjør disse landene det Aukrust omtaler som «utradisjonelle» partnere i internasjonal utvikling i det globale sør, som Norge nå strekker en hånd til, i vakuumet av interesse fra andre vestlige land.

I Beijing skal han møte Kinas visefinansminister og Kommunistpartiets internasjonale avdeling.

– Hvis du vil få gjort noe med denne verdenen, så må du også snakke med Kina. Dette er et viktig land på alle områder, og også innenfor internasjonal utvikling, forklarer han.

Jeg tror tida for belæringer er helt forbi.

Jakter ny bistandspartner i Beijing

En nådeløs klakkelyd fulgte de kinesiske maratonløperne da de under halvmaratonet i Beijing søndag måtte konkurrere med en ny type motstander: menneskeliknende roboter.

De menneskelige løperne Zhao Haojie og Wang Qiaoxia lå i tet i sin gruppe, men så greide de ikke lenger å holde teknologiselskapet Honors splitter nye robot Lightning bak seg.

Mot oppløpet lå menneskehetens representanter bak med mange minutter. 

Selvstyrte Lightning krysset målstreken etter knappe 50 minutter og 26 sekunder – og slo med det til og med verdensrekorden til ugandiske Jacob Kiplimi på 57 minutter og 20 sekunder.

– Vi er fortsatt bare i startfasen, sier Honor-ingeniøren Du Shaodi om hva han tror er neste steg etter maratonsuksessen.

Myndighetene spår nå at teknologiske framskritt, og ikke minst økt sosialt aksept for roboters deltakelse i samfunnet, vil åpne for en eksplosiv vekst av industrien i Kina og globalt.

Hele 105 ulike lag deltok med egne roboter i halvmaratonet som ble organisert sør i Beijing søndag.

Robotene løp side om side med over 12.000 deltakere av kjøtt og blod.

Mine damer og herrer, vi er vitne til en hendelse av historiske proporsjoner.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerneskudd

Midtøsten rakner – fra Gaza til Jemen rokker krigsvolden ved gamle hierarkier og strukturer. Diplomater famler i mørket, mens land etter land griper etter missiler og bomber for å hevde sin rett.

– Det føles som en sandstorm. Sanda har ikke lagt seg ennå, og ingen vet hvordan dette kommer til å ende, sier Oxford-forskeren Arwa Mokdad.

Hun står ved Peking-universitetet i Beijing i Kina, der hun i ett år har vært gjesteforsker og kurser en ny generasjon kinesiske studenter om Midtøsten.

Ved innsjøen på universitetsområdet har to svaner funnet skyggen under ei hengeselje. Travle studenter sykler forbi, mens en håndfull turister forsøker å kapre den idylliske vårblomstringen med mobilkameraer. Kontrastene er store til den turbulente verdenen Mokdad forsker på. For henne er den imidlertid aldri langt unna.

Med en mor fra Jemen, en far fra Libanon, en oppvekst i USA og nå to føtter i Kina, er hun unikt plassert for å forstå hvordan det voldelige sammenbruddet i Midtøsten speilet et større globalt skifte, fra USAs hegemoni til enn mer rotete og kompleks verdensorden.

– Nylig ble jeg kontaktet av houthier som vil at jeg skal organisere et intervju med Tucker Carlson, sier hun og ler fascinert.

– Jeg sa selvfølgelig nei, legger hun til.

Til Klassekampen forteller hun om hennes radikaliserende oppvekst, feltarbeidet i konfliktsonene i Midtøsten, hvorfor det er lettere å drive Midtøsten-forskning i Kina enn i USA, og hvilken rolle stormakta i øst spiller i det hele.

Soldatene dreper hverandre på ettermiddagen, men de starter dagen med å drikke te sammen.

Er veien til fred å la Midtøsten få drikke teen sin i fred?

USA vil innføre en blokade mot all skipstrafikk som passerer iranske havner.

Eskaleringen skjer etter at Iran og USA ikke kom til enighet under de historiske fredssamtalene mellom partene i Pakistan i helga.

Den største uenigheten skal ha omhandlet Irans atomprogram og åpningen av den viktige sjøveien Hormuzstredet, som har vært delvis stengt av Iran siden starten på krigen.

Iran har bare sluppet en håndfull av skip fra andre land gjennom stredet, mens dets egne tankskip har passert uhindret.

USAs blokade mot Iran vil gjøre at denne skipstrafikken kan stoppe helt opp, med store konsekvenser for den globale økonomien.

Siden krigens start har alle tankskip som vil passere måttet få godkjenning fra Irans militære.

Under forhandlingene i Pakistan skal Teheran ha krevd at USA aksepterer at Iran kontrollerer sjøveien på ubestemt tid.

Et slikt scenario er et stort nederlag for USA, og dermed et vanskelig krav å akseptere.

USA blokkerer Hormuzstredet

Øst og Sørøst-Asia skulle egentlig være sjakkbrettet i det store maktoppgjøret mellom USA og Kina. I tiår har USA flittig bygget ut sin militære kapasitet og pleiet forholdet til partnere i regionen for å demme opp for Kina.

Under Donald Trumps presidentskap har situasjonen blitt snudd på hodet. Det som før var kjernepartnere, har det siste året blitt angrepet av Trumps straffetoller, og opplever nå enorm økonomisk skade på grunn av energikrisa etter USAs Iran-krig.

I land som Sør-Korea, Vietnam og Filippinene stilles et ubehagelig spørsmål om USA egentlig er mer en fiende enn en venn. På toppen av det hele har USA begynt å flytte store deler av sin militære kapasitet vekk fra Øst-Asia, og vestover mot den utilgivelige hengemyra i Midtøsten.

 er like sårbare for disse endringene som Taiwan. Myndighetene i Beijing krever suverenitet over det lille demokratiet, og den dominerende analysen har vært at det eneste som hindrer dem i å invadere, er muligheten for at USA kan komme til unnsetning. Er løpet nå kjørt for Taiwan?

Cheng Li-wun, lederen av Taiwans største politiske parti Kuomintang (KMT), tror slett ikke det. Hun mener at øya nå må slutte å forberede seg på krig og heller aktivt skape fred. For henne betyr det å gi opp på avhengigheten til USA og inngå tettere samarbeid med Kina. Denne uka reiste hun i et historisk besøk til Beijing for å gjøre nettopp det.

undertone da Cheng møtte lederen av det kinesiske kommunistpartiet (KKP) Xi Jinping i går.

De representerer partier som i forrige århundre sto på hver sin side av en blodig borgerkrig. Den endte med at KKP seiret i 1949 og opprettet Folkerepublikken Kina. KMT flyktet til øya Taiwan.

KMT ga gradvis opp tanken om å ta tilbake fastlandet og viet seg til kampen om å beholde Taiwans demokratiske selvstyre. KKP ga derimot aldri opp kampen om å forene Taiwan med fastlandet. Det såkalte «Taiwan-problemet» er i dag den siste brikken i partiets søken etter å gjenopprette kontrollen over territoriene det tapte til utenlandsk imperialisme.

Mens alle store politiske partier i Taiwan har viet seg til forsvaret av selvstyret, er det et stort skille i hvordan dette gjøres best. Det regjerende partiet Democratic Progressive Party (DPP) tror løsningen ligger i å ikke vise ettergivenhet for Beijings press, og styrke militær avskrekking og alliansebygging. Chengs KMT har andre tanker.

Ingen i regionen er like sårbare som Taiwan

Taiwansk opposisjon skåler med kineserne

Når jeg reiser i Kina, velger jeg som oftest det billigste. Det er litt for å spare penger, men mest fordi det er interessant å være i den verdenen der folk flest lever. Forrige uke tok jeg tog fra Guangzhou til Beijing, en reise på 2300 kilometer fra sør til nord.

Jeg er godt kjent med ruta. Første gangen jeg tok den, var i 2018. Da var den eneste billige reisemåten et nattog som tok over 20 timer. Sengene var stablet tre i høyden, kun atskilt med skillevegger som ga lite rom for privatliv. Noen vil kanskje ha nostalgiske minner om nærhet og sene netter med kortspill, men de fleste hadde nok ikke nølt med å velge det luksuriøse natthurtigtoget, som tilbakelegger den samme distansen på knappe åtte timer i ei god seng – hadde de bare hatt råd.

 ny type billigtog nesten erstattet de gamle. Disse fullfører strekningen på rundt ti timer. Trange køyesenger er erstattet med individuelle kapsler – utstyrt med et lite bord for å jobbe eller spise, en luke for eiendeler, ei seng og et stort vindu. Med QR-koden på veggen kan man bestille restaurantmat, som blir hentet ved neste stopp og levert rett til kapselen din.

Ordet luksuriøst blir feil, for det impliserer noe ekstraordinært. De nye nattogene er ikke ekstraordinære, men allerede en utbredt offentlig tjeneste levert av staten til vanlige arbeidere.

Det som muliggjør et slikt under, er en industriell motor som ikke bare kan bygge tog, men også veier, sykehus, boliger, biler – alt i en historisk skala. Evnen til å vedlikeholde, bygge og kanalisere denne kapasiteten til produksjon av ting som gjør folks liv bedre, er ikke bare grunnsteinen i Det kinesiske kommunistpartiets legitimitet internt. Det er også nøkkelen til at Kina ser ut til å vinne den store maktkampen internasjonalt.

bygget en sivil industri i verdensklasse, har rivalen USA blitt finansialisert og avindustrialisert. USA har riktignok brukt store ressurser på sitt militærindustrielle kompleks, men mangelen på en sivil industriell base gjør at USAs evne til å produsere våpen og ammunisjon likevel er betydelig svekket.

I stedet er USA avhengig av interasjonale leverandører. Den mest oppsiktsvekkende sårbarheten er at produksjonen av USAs radarsystemer, missiler og jetmotorer ville stoppet opp innen få måneder uten mineraler fra Kina. Som en av mine tidligere professorer på Peking-universitetet, Lu Feng, påpekte: «De siste 500 årene med verdenshistorie viser at en industrimakt aldri har tapt når den har blitt utfordret av en finansmakt, selv når finansmakta også er en global hegemon.»

i krigen mot Iran viser at landet ikke lenger evner å oversette militær styrke til global hegemonisk makt. I stedet har krigen styrket både Iran og Kina. Krigen har avslørt verdensøkonomiens sårbarhet for forsyningen av olje og gass, og det forventes nå storinnkjøp av batteriteknologi, solpaneler og elektriske transportmidler. Kina, som for lengst identifiserte behovet, dominerer produksjonen. Hvis USAs angrep mot Iran skulle kontrollere verdens tilgang på fossil energi, endte den opp med å styrke Kinas grep om framtida.

Kinas uslåelig industrielle kapasitet gjør ikke bare at landet har blitt en uerstattelig del av verdensøkonomien, men gir også evnen til å definere framtida. Den durende industrimotoren har skapt et turboladet økosystem for innovasjon, bestående av teknologiske universiteter, systemer for finansiering, og et mylder av spesialiserte og gjensidig utfyllende leverandører. Tidligere har Kina fokusert på å definere områder der de må ta igjen resten av verden, men den siste femårsplanen domineres av prognoser om framtidsteknologier.

På Kinas samlebånd

Pernille Solheim

Iran nekter å oppgi kontrollen over Hormuzstredet, som er blitt et av landets viktigste forsvarsvåpen i møte med USA og Israels aggresjon.

Verdensøkonomien er i store vansker fordi skipstrafikken gjennom den viktige sjøveien i stor grad har stoppet opp. Til tross for USA og Israels omfattende forsøk på å svekke det iranske militæret har Irans kontroll over stredet bare styrket seg etter angrepet.

USAs president Donald Trump framstår desperat etter å åpne stredet. Han uttalte i går at «en hel sivilisasjon vil dø i natt», med mindre Iran gikk med på amerikanske og israelske krav.

Tor Arne Berntsen, rådgiver innen sikkerhet og beredskap i Norges Rederiforbund, beskriver Hormuzstredet som «Irans store maktmiddel». Han forklarer at bare den psykologiske effekten av at området kan være minelagt, er nok til at de færreste skip tar sjansen på å passere gjennom stredet.

– Det er et område som fra Irans side er relativt lett å kontrollere. De har en del militære kapasiteter langs kysten, og det gjør at de har relativt god kontroll på hvem som seiler gjennom, sier Berntsen til Klassekampen.

All trafikk gjennom stredet har imidlertid ikke stanset opp. Noen skip får fortsatt passere – mot betaling. Heller enn å gi etter for press, ser Iran nå ut til å ville gjøre kontrollen over stredet til en permanent løsning, som skal sikre at USA og Israel ikke våger å angripe dem igjen.

Iran har de siste ukene utviklet en ordning med to regulerte korridorer, som stadig flere skip har fått lov å passere trygt gjennom.

Den ene korridoren går på nordsida av sjøveien, langs Irans kyst. Her har Iran opprettet en «bomstasjon» som skip kan komme gjennom ved enten å betale en bom­avgift i kinesiske yuan eller gjennom en diplomatisk ordning.

Iran fester grepet om Hormuzstredet

Financial Times avslørte nylig at USAs forsvarsminister Pete Hegseth, som regnes som en av hovedarkitektene bak krigen mot Iran, kort tid før krigsutbruddet forsøkte å få i stand en omfattende investering i våpenaksjer.

Avisa siterer tre anonyme kilder. Alle påstår at Hegseths mekler i storbanken Morgan Stanley tok kontakt med investeringsselskapet Blackrock for å diskutere en investering på flere milliarder i et aksjefond rettet mot store våpenselskaper.

Disse inkluderer RTX, Lockheed Martin og Northman Group. Selskapene har til felles at de har Hegseths regjering som største kunde.

 finne nøytrale observatører som mener noe annet enn at USAs krig mot Iran har vært en strategisk skivebom. Resultatet av krigen har hittil vært store økonomiske tap, ikke bare for USA, men for en globalisert verden som har mistet tilgang på viktige forsyningskjeder for energi – og matproduksjon. Iran ligger til og med an til å komme ut av konflikten med en ny strategisk styrke.

USAs krig er også dypt upopulær i USA. Meningsmålinger viser at krigen har rekordlav støtte blant folk, mindre enn noen av de andre krigene USA har drevet fram de siste 30 årene.

Likevel fortsetter USA å tråkke dypere inn i et av de største geopolitiske hengemyrene landet har befunnet seg i. Hvorfor?

om aksjefondet Hegseth forsøkte å investere i, står det at det søker «vekstpotensial gjennom å investere i selskap som kan tjene på økte offentlige utgifter på forsvar og sikkerhet under geopolitisk fragmentering og økonomisk konkurranse».

Forsøket skal ha blitt flagget internt i Blackrock. Til slutt gikk heller ikke investeringen gjennom, da det enda ikke var åpent for kunder av Morgan Stanley å kjøpe seg inn i fondet. Hegseth kaller Financial Times-avsløringen for oppspinn.

Hegseth er ikke den eneste som har forsøkt å tjene penger på USAs strategiske avgjørelser under krigen. For drøyt en uke siden plasserte ukjente individer hele 580 milliarder dollar i et tilsynelatende veddemål på prisendringer i oljemarkedet.

Alle mottar enorme summer fra våpen­industrien

I USAs beste interesse

Dramatiske ting har begynt å skje i verdensøkonomien.

I Sør-Korea har de største matprodusentene advart om mangel på emballasjematerialer for å pakke inn mat. Risbønder i Indonesia strever med å finne poser for å frakte ris. I Australia advarer gruveindustrien om mangel på sprengstoff, som kan ramme produksjonen. Og fra Latin-Amerika til Sør-Asia, hvor plantesesongen er fullt igang, sier bønder at de vurderer å plante mindre grønnsaker og korn fordi de ikke har tilgang på nok gjødsel.

Alle disse manglene er knyttet til hendelser i den viktige sjøveien Hormuzstredet, utenfor Irans kyst. Sjøveien et sentralt knutepunkt i verdenshandelen. Siden USA og Israel startet krig mot Iran 28. februar, har skipstrafikken gjennom Hormuz nesten stanset opp, da Iran har forsøkt å regulere trafikken.

– Det er ikke bare priser som går opp. Det er nå en fysisk mangel på sentrale byggeklosser i den globale økonomien, forklarer Gregor Semieniuk.

Han er førsteamanuensis på University of Massachusetts Amherst, der han forsker på store strukturelle endringer i den globale økonomien, med særlig vekt på klimaendringer og ulikhet.

Semieniuk sier at konsekvensene av Hormuz-blokaden er farlige, dyptgående og svært uforutsigbare.

Diplomatiske forsøk på å løse krigen som utløste blokaden, har hatt begrenset framgang. Mange ser nå signaler på at USA forbereder seg på en bakkeinvasjon av Iran.

Ifølge Semieniuk er det lite som tyder på at blokaden kommer til å åpne seg snart. Det er veldig dårlig nytt for en sårbar, globalisert verden.

– Jo lenger dette varer, jo verre blir det

Ingrid Fadnes

Solcelleboom: Landene strømmer til Kina 

Mens store deler av verden lider av olje- og gassmangelen skapt av USA og Israels krig mot Iran, er stemningen god i handelsdistriktet Xiaobei i den kinesiske storbyen Guangzhou.

– Situasjonen i Midtøsten kommer til å føre til gode tider for industrien, sier en forhandler fra solkraft-selskapet Zhejiang Kaimin Electric.

Han har nylig åpnet en butikk i Xiaobei. Zhejiang Kaimin Electric produserer mikroinvertere og batteripakker for småskala solkraftanlegg – produkter som har blitt en livslinje for store deler av verden under energikrisa.

Bare i én gate i Xiaobei har det de to siste ukene åpnet fem liknende butikker som selger alt fra batterier, solcellepaneler og mikroinvertere. Forhandlere forteller til Klassekampen at salget går så det griner.

Solforhandlerne i Xiaobei har god grunn til å være i godt humør. Mens USAs president Donald Trump strever med å få kontroll på verdens oljetilførsel, flokker flere land til fornybar energi.

Da Singapores utenriksminister Vivian Balakrishnan nylig ble spurt hva de oljeavhengige landene i Sørøst-Asia burde gjøre, svarte han at de må «akselerere bevegelsen mot fornybar energi».

Kina står klar. Landet har nemlig total dominans over den globale produksjonskapasiteten for denne typen produkter.

Siden krigen brøt ut 28. februar, har globale investorer strømmet til kinesiske aksjer innen solenergi og elbiler. Aksjene i ledende kinesiske industriselskaper har skutt i været. Fornybargiganten GCL Energy Technology har aleine steget 48 prosent denne måneden.

Krigen mot Iran fører til kinesisk solcelleboom

Mens de fleste observatører omtaler USAs krig mot Iran som et gedigent feilgrep, er det fortsatt noen som tviholder på at USA har fått stor strategisk gevinst ut av krigen.

Flere forskere og analytikere i både konservative og liberale tankesmier i Washington D.C. har alle denne uka publisert analyser der de påstår at USAs krig faktisk har påført stor skade mot det de kaller en autokratisk akse ledet av Kina.

Den aksen består av de vanlige mistenkte: Russland, Nord-Korea, Cuba, Venezuela og ikke minst Iran. Sistnevnte blir framstilt som en av Kinas viktigste allierte, på grunn av landets sentrale posisjon i Midtøsten. Av dette utleder analytikerne at Kinas mangel på materiell støtte til Iran under det pågående angrepet, har knust Beijings rykte som en pålitelig alliansepartner.

Problemet for USA er bare at analysene bygger på en fundamental feilslutning, som ikke er bare er tåpelig, men som er også kan være direkte farlig.

mener krigen har svekket Beijings posisjon, er Miles Yu ved Hudson-instituttet, som var tidligere utenriksminister i USA Mike Pompeos personlige Kina-rådgiver. Yu hevder at «Beijing har jobbet stille og metodisk for å gjøre Iran til hjørnesteinen i sin Midtøsten-strategi» og konkluderer med at denne strategien nå har «kollapset».

En annen er Nicholar Burns, som var tidligere president Joe Bidens ambassadør til Kina. Han skriver på X at «Kina har vist seg å være upålitelige venner for sine autoritære allierte»,

Det samme mener den Beijing-baserte forskeren Michael Schuman ved Atlantic Council. I magasinet The Atlantic hevder han at Iran-krigen rett og slett har «undergravd Kinas rykte som USAs største globale rival».

Slike analyser har gjennomslag i den utenrikspolitiske eliten i Washington. Ifølge Bloomberg ser ledere i både Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet på Iran-krigen som et angrep mot «den Kina-støttede kaosaksen».

ikke ser ut til å forstå, er at det går an og bygge et globalt lederskap uten å skape antagonistiske militærallianser på den måten USA har for vane.

Mange i USA insisterer på å vurdere Kina fra en sær­amerikansk målestokk

Haukenes farlige halmstrå

Trumps forslag om å dra Kina inn i USAs krig mot Iran er absurd 

Hvis det om noen år blir laget en spillefilm om dramatikken som utspiller seg i Det hvite hus under den pågående krigen mot Iran, kommer forsvarsministeren Pete Hegseth sin pressekonferanse på lørdag til å bli ett av filmens store høydepunkter.

– Og det er på grunn av dere, og jeg mener spesifikt dere – pressen – fordi dere heier mot Trump så hardt, det er som om det er i DNA-et deres, i blodet deres. Dere ønsker så hardt at han taper, begynte Hegseth sin tale, der han med sammenbitte tenner og gråtkvalt stemme ga media deler av skylda for at USAs krig mot Iran ikke går etter planen.

Beskyldningene er selvfølgelig absurde. Desperasjonen er derimot veldig ekte.

USA ligger an til å mislykkes i krigen de sammen med Israel har startet mot Iran. Det er ikke minst på grunn av Irans effektive blokade av det viktige Hormuzstredet utenfor sin egen kyst, der rundt 20 prosent av verdens oljeforbruk passerer.

President Donald Trump, som frykter katastrofale økonomiske utfall som følge av energikrisa, har fortalt verden at løsningen er å sende krigsskip inn i stredet for å beskytte passerende tankskip. Det vil ikke USA gjøre aleine, og Trump forsøker nå å presse flere land til å sette marinen deres til disposisjon for en ekspedisjonsstyrke. Han har til og med bedt om hjelp fra USAs største rival – Kina – til å komme seg ut av hengemyra.

De fleste militæreksperter enes imidlertid om at et slikt oppdrag er uhyre komplekst, og at det krever mye mer enn bare å tilby eskorte til tankskip, som er det Trump ser ut til å se for seg.

Danny Citrinowicz, forsker ved Atlantic Council, påpeker overfor Wall Street Journal at Iran bare trenger å treffe ett enkelt tankskip for å sende sjokkbølger gjennom de global shippingmarkedene. Operasjonen som Trump ser for seg, vil derfor mest sannsynlig kreve en demontering av hele det iranske militæret for å lykkes.

Det kan se ut til at de fleste Trump har forsøkt å presse til å bli med på operasjonen, er klar over dette. De vet at de ved å si ja, så risikerer å bli trukket inn i krigen.

Trump-administrasjonen står nå ansikt til ansikt med en av de største utenrikspolitiske flausene i USAs historie.

Trumps forsøk på å trekke inn Nato og Kina viser hvor desperat han er

Ifølge en rapport fra CNN vurderer Irans regjering et nytt virkemiddel i kampen mot USA: Landet vurderer en ny regel om å kun la varer passere gjennom Hormuzstredet, dersom de er betalt i kinesiske yuan.

Kanalen siterer en høytstående myndighetsperson i Teheran, som sier at grepet er en del av Irans plan for å gjenåpne stredet for global handel.

Hele 20 prosent av verdens oljetilførsel passerer gjennom det 30 kilometer breie stredet utenfor Irans kyst. Skipstrafikken gjennom stredet har vært tilnærmet stoppet de siste ukene, fordi Iran har svart på den israelske og amerikanske angrepskrigen med å rette droner og missiler mot passerende skip.

Rundt 80 prosent av verdens olje handles i amerikanske dollar, som fungerer som verdens reservevaluta. USAs økonomi er sterkt avhengig av at dollaren har denne posisjonen – en avhengighet Iran nå ønsker å utnytte.

Kinesiske kilder Klassekampen har snakket med, mener at Irans yuan-regel vil kunne fungere.

«Hvis transaksjonene kan bli verifisert, så er dette teknisk mulig», skriver Lin Boqiang, en forsker på Xiamen University til Klassekampen på e-post.

Irans stengning av Hormuzstredet har blitt en stor hodepine for Trump. Høye oljepriser er upopulært, og presidenten strever med å definere en klar seier i krigen mot Iran.

I går innrømte Trump at deler av Irans respons mot USA og Israels krig har vært overraskende.

Iran har fått større makt som et resultat av krigen.

Iran vurderer mektig dollarvåpen mot USA

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Energikrisa utløst av Iran-krigen overskygger nå de fleste militære seirene til USA. I tomrommet av tydelig amerikansk suksess har mange forsøkt å framstille krigen som et slag i stormakts­kampen mot Kina.

Slike forklaringer møtes derimot med lite tålmodighet blant kinesiske eksperter.

Wang Zichen er analytiker ved tankesmia Center for China and Globalization og grunnlegger av det anerkjente nyhetsbrevet Pekingnology. Han sier at USA har gitt mange motstridende forklaringer på krigen, men ikke den mange nå snakker om.

«De har overhodet ikke nevnt Kina», skriver Wang i en e-post til Klassekampen.

USA og Israel har drept flere toppledere i Iran og ødelagt store deler av dets missilarsenal. Men Irans blokade av sjøveien Hormuzstredet, og USAs mangel på kontroll, fortsetter derimot å påføre stor skade for langt flere land.

Det rundt 30 kilometer breie stredet ved Irans sørkyst er et nøkkelpunkt i verdens oljetilførsel. Der er det nå sterkt redusert trafikk. Det internasjonale energibyrået sier at situasjonen har utløst den største energikrisa i historien.

Mens USA gjentar at de kommer til å få kontroll, bemerker Wang seg at det heller ser ut til at det per nå er Iran som har kontroll i Hormuzstredet.

«Iran ser nå ut til å være i en posisjon til å påvirke trafikken, med alvorlige konsekvenser for global sikkerhet og den breiere verdensøkonomien», skriver han.

Tror ikke USA tenker på Kina

Irans nye øverste leder, Mojtaba Khamenei, sa i sin første tale i går at Hormuzstredet vil fortsette å være stengt, som del av en strategi for å presse landets fiender.

Siden 1. mars har Iran i praksis blokkert ferdsel gjennom stredet med sine angrep mot oljetankere og fraktskip. Blokaden skaper panikk i Asia, som er mer avhengig enn noen andre av handelen som går gjennom det strategiske stredet utenfor Irans kyst.

Flere land står nå overfor store økonomiske tap som følge av prisøkningen og dårligere tilgang på olje, gass og industrikjemikalier. I India står flere industrier i fare for produksjonsstopp. Morbi Ceramic Association, en indisk forening for keramikkindustrien, skriver i en uttalelse at flere hundre keramikkfabrikker allerede har måttet trykke på den røde bryteren.

«Hvis ikke tilgangen på propan gjenopptas i løpet av de neste ti dagene, kommer alle fabrikkene våre til å måtte stenge», heter det i uttalelsen.

I Sør- og Sørøst-Asia er også mange land avhengig av gass fra Midtøsten for matlaging. Ifølge Nikkei Asia har allerede 20 prosent av restaurantene i byen Mumbai måttet stenge, og rundt halvparten av alle restaurantene vil måtte komme til å stenge i løpet av de neste dagene hvis ikke tilførselen kommer tilbake.

I Pakistan og Filippinene har mangelen på drivstoff tvunget landets regjeringer til å ty til drastiske innsparingstiltak for å rasjonere.

I Pakistan får nå offentlige kontor bare lov til å operere fire dager i uka, i et forsøk på å kutte ned på drivstofforbruket.

I Filippinene har myndighetene bedt offentlige skoler om å holde stengt på fredager, mens offentlige ansatte blir bedt om å kutte drivstoffbruken med 10 prosent.

Kina er mer forberedt enn noen annen stor økonomi.

Irans Hormuz-blokade skaper panikk i Asia

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Etter at USA sammen med Israel begynte den massive bombingen av Teheran 28. februar, har Kina overrasket mange ved å sitte stille i båten.

Etter drapet på Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei 1. mars, fordømte Beijing riktignok handlingen som «et alvorlig brudd på Irans suverenitet», men ellers har Kina gjort lite for å bistå Den islamske republikken i sin mørkeste time.

Beijing har ikke engang sendt militære rådgivere til Teheran.

Vestlige strateger har tolket dette som en svekkelse av Kinas geopolitiske posisjon. USAs tidligere ambassadør til Beijing, Nicholas Burns, skrev på X at «Kina og Russland viser seg å være dårlige venner for deres autoritære allierte».

Matt Pottinger, den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren for USAs president Donald Trump, sa til Bloomberg at Trumps krig mot Iran utfordrer «kaosaksen» – en allianse av autoritære stater som står opp mot USA.

Problemet med denne fortellingen – som framstiller krigen i Iran som en krig mot en av Kinas nære allierte – er at Kina i sin utenrikspolitikk er prinsipielt imot allianser.

Om målet med krigen faktisk er å minske Kinas globale innflytelse, er den snarere et eksempel på hvordan Kinas alliansefrie politikk gjør at denne strategien vil mislykkes.

Fortellingen om en voksende autoritær allianse, ledet av nettopp Kina, har lenge hatt et godt fotfeste i Vesten: fra den liberale amerikaneren Anne Applebaums bok «Autocracy, Inc.», der verdens autokrater flokker sammen for å beskytte sin personlige makt, til den norske E-tjenesten sine advarsler om at et «fellesskap av autoritære stater» ledet av Kinas president Xi Jinping truer norsk sikkerhet.

Forholdet til Israel og de arabiske statene er viktigere enn forholdet til Iran.

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

Over ei elv i Baglung-­distriktet, vest i Nepal, står det ei uferdig bru. Den mangler bare rundt én meter igjen på østsida, så hadde den koplet sammen veien på begge sider av elva.

Arbeiderne har imidlertid forlatt konstruksjonen i flere uker. Staten skylder dem nemlig lønn.

– Slik har det vært med den brua i 20 år. Når vårfloden kommer om noen måneder, blir det som står der nå, tatt av floden, også må de starte på nytt, forklarer Sangharsh Bhusal, en 28 år gammel mann som har kjørt denne veien mange ganger tidligere.

Han beordrer sjåføren til å gi trøkk på gassen idet bilen vår kjører ut i elva for å komme over til den andre siden.

Hele tre ulike partier har styrt Nepal uten å ferdigstille denne brua: Nepals kongressparti, Nepals kommunistiske parti (forente marxist-leninister), forkortet NKP (m-l), og Nepals forente kommunistiske parti ­(maoistisk senter), ofte bare kalt Maobadi. Dette er Nepals største, tradisjonelle partier, og de har dominert politikken i landet så lenge 28 år gamle Bhusal kan huske. Ingen av dem har lykkes med å bygge ut brua over elva Klassekampen nå krysser.

Det er imidlertid ett parti som enda ikke har forsøkt å styre skuta – og ferdigstille byggverket: Rastriya Swatantra Party (RSP), som kan oversettes til Partiet for nasjonal uavhengighet. RSP er et nytt sentrumsparti som, på grunn av deres fokus på å bekjempe korrupsjon og å reformere samfunnet, har vokst enormt siden opprettelsen i 2022.

I går var det parlamentsvalg i Nepal, og Bhusal var, som millioner av andre unge nepalere, på vei hjem til sitt valgdistrikt for å gi RSP sin stemme.

Klassekampen møtte Bhusal første gang i hovedstaden Katmandu tidligere i år. Der var han én av lederne av opprøret som i september ble sentrum for en global protestbevegelse mot korrupsjon og dårlig statsstyring. Bevegelsen har fått navn etter ungdommene som gikk i bresjen for endring: generasjon Z, som betegner personer født mellom 1997 og 2012. Mennesker i denne alderen har gjort opprør mot makta i hele det globale sør – og rystet myndighetene.

De er klare til å skyte. Jeg har aldri sett hæren slik, ikke siden maoistene drev geriljakrig her.

Den lange marsjen til valgurnen

I dag går Nepal til urnene. En rapper, en tidligere geriljasoldat og den gamle, korrupte eliten kniver alle om makta.

Vi har innrømmet våre feil. Hvis vi ikke endrer oss, så går vi mot ruin, sier Pradip Paudel.

Han er generalsekretær i Nepals kongressparti, det største og eldste politiske partiet i Nepal. Klassekampen møter ham utenfor et valgarrangement som samler landets eliter på et konferansehotell sør i hovedstaden Katmandu.

Når det i dag avholdes parlamentsvalg i Nepal, står landet ved et politisk veiskille. Valget er det første etter at en protestbevegelse i september tok over landets parlament og tvang den korrupte regjeringen til å gå av.

Ungdom som har ofret helse og liv for endring, håper nå at valget vil føre til reform, men frykter også at de gamle elitene vil kare seg tilbake til makta.

En av dem som prøver å posisjonere seg for å komme tilbake til makta, er Paudel. Under arrangementet har han lagt ut om hvordan partiet har endret seg. Men bak prat om «trust-building», «best practice» og «good governance» gjemmer Paudel en ubehagelig sannhet, som han, til tross for lovnadene om fornyelse, ikke klarer å svare på.

– Hvorfor har ingen i lederskapet deres blitt arrestert for korrupsjon enda?

Gustav Gillund

Artikler

Militæralliansen inviterer til lukket møte.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerneskudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuzstredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regnestykket i Asia.

På Kinas samlebånd

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuzstredet permanent. Nå spår analytikere at USA og Israels krig kan forvandle erkefienden til en ny stormakt.

Hvem tjener egentlig på USAs politikk i Midtøsten?

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konsekvensene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.

Krigen mot Iran fører til kinesisk solcelleboom

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Trumps forslag om å dra Kina inn i USAs krig mot Iran er absurd

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuzstredet. Det kan true USAs dollarhegemoni.

Tror ikke USA tenker på Kina

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuzstredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

En rapper som aldri gir intervjuer, en maoistgerilja som er blitt rojalist – og en korrupt elite som nekter å gi fra seg makta

Nepals generasjon Z ofret alt for revolusjonen: Rajesh ble skutt gjennom ryggraden.

Hva ser internasjonale investorer som den største økonomiske trusselen? Den amerikanske KI-boomen.

Er Kina problemet eller løsningen for Europa? Det er spørsmålet tyske eksperter mener kansler Friedrich Merz må finne svar på når han besøker Beijing i dag.

Kina står sterkere etter at Trump gikk på ny tollsmell i USA

USAs globale krig mot Kina utspiller seg midt i Afrika.

Ved hjelp av landets unge gjorde konservative Sanae Takaichi et brakvalg i Japan. Nå vil hun innføre skattekutt, endre grunnloven og ruste opp mot Kina.

USA tar opp kampen om Kinas mineralvelde, men Beijing har lite å frykte

Mili­tær­al­li­ansen inviterer til lukket møte.

Mennes­ke­heten står overfor enorme ut­­­­fordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utvik­lings­mi­nister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utvik­lings­sam­arbeid i krise.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerne­skudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuz­stredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regne­styk­ket i Asia.

På Kinas samlebånd

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuz­stredet permanent. Nå spår analy­ti­kere at USA og Israels krig kan forvandle erke­fien­den til en ny stormakt.

Hvem tjener egentlig på USAs politikk i Midtøsten?

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konse­kven­sene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.

Krigen mot Iran fører til kinesisk sol­celle­boom

Fortel­lingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Trumps forslag om å dra Kina inn i USAs krig mot Iran er absurd

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuz­stredet. Det kan true USAs dollar­he­ge­moni.

Tror ikke USA tenker på Kina

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuz­stredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parla­ments­valget

En rapper som aldri gir intervjuer, en maoist­gerilja­ som er blitt rojalist – og en korrupt elite som nekter å gi fra seg makta

Nepals generasjon Z ofret alt for revo­lu­sjonen: Rajesh ble skutt gjennom ryggraden.

Hva ser inter­na­sjo­nale investorer som den største økonomiske trusselen? Den ameri­kanske KI-boomen.

Er Kina problemet eller løsningen for Europa? Det er spørsmålet tyske eksperter mener kansler Friedrich Merz må finne svar på når han besøker Beijing i dag.

Kina står sterkere etter at Trump gikk på ny tollsmell i USA

USAs globale krig mot Kina utspiller seg midt i Afrika.

Ved hjelp av landets unge gjorde konser­va­tive Sanae Takaichi et brakvalg i Japan. Nå vil hun innføre skattekutt, endre grunnloven og ruste opp mot Kina.

USA tar opp kampen om Kinas mine­ralvelde, men Beijing har lite å frykte

Militæralliansen inviterer til lukket møte.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerneskudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuzstredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regnestykket i Asia.

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuzstredet permanent. Nå spår analytikere at USA og Israels krig kan forvandle erkefienden til en ny stormakt.

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konsekvensene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.

Krigen mot Iran fører til kinesisk solcelleboom

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuzstredet. Det kan true USAs dollarhegemoni.

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuzstredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

En rapper som aldri gir intervjuer, en maoistgerilja som er blitt rojalist – og en korrupt elite som nekter å gi fra seg makta

Nepals generasjon Z ofret alt for revolusjonen: Rajesh ble skutt gjennom ryggraden.

Hva ser internasjonale investorer som den største økonomiske trusselen? Den amerikanske KI-boomen.

Ved hjelp av landets unge gjorde konservative Sanae Takaichi et brakvalg i Japan. Nå vil hun innføre skattekutt, endre grunnloven og ruste opp mot Kina.

USA tar opp kampen om Kinas mineralvelde, men Beijing har lite å frykte