Emma Tollersrud

og Anniken C. Mohr

#fff

#000

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene i Dokka. 

Det var ikke tidenes bursdagsgave. 23. oktober i fjor fylte Linnea Løkken Rostad 17 år, men det var også dagen hun fikk vite at hun ville miste skolen sin. Sammen med flere titalls medelever, foreldre og besteforeldre hadde hun reist til Hamar hver dag hele uka med de samme faklene og plakatene, for å prøve å vinne gjennom med budskapet: Bevar skolen vår!

Nå var det Rostads store dag, men i stedet ble hun sittende og følge med på storskjermen på skolen. Der sto alvorstunge fylkespolitikere som kunne slå det fast: Seks videregående skoler og skolesteder skulle legges ned. Hennes egen Dokka videregående skole skulle bli historie.

Rostad var ikke blant dem som gråt. Ikke var hun særlig sint heller. For det kunne jo umulig være sant, tenkte hun. De kunne jo ikke legge ned en så velfungerende skole?

Også nå, ett år etter, har det tatt tid å skjønne at det faktisk er ekte, at dette er og blir hverdagen hennes nå. Det er bussing i over to timer hver dag og en vekkerklokke som er innstilt på halv seks istedenfor halv åtte. Det er å finne fram på en stappfull skole på Gjøvik, der flere av lærerne ikke husker navnet hennes. Det er litt for lite søvn hver natt. Det er Go-morgen-yoghurter i bilen og middager klokka ni.

Sånn er det også denne mandagen. Rostad har gjespet seg gjennom fire timer med norsk på tampen av dagen på Gjøvik, skyndt seg for å få et ledig sete på bussen, funnet fram høretelefoner og stirret tomt ut av vinduet. Vel framme på Dokka har hun rasket med seg noe pasta, kylling og mais fra salatbaren på Coop og hastet opp til Dokkahallen. Her skal kroppen vekkes til liv og gå løs på tre og en halv time med gymnastikktrening. RG – rytmisk gymnastikk – det er bygdas store stolthet. I hele Innlandet finnes det bare her, og Dokkajentene har ligget helt i norgestoppen. Men hvor lenge orker Rostad og de andre dette?

Inne i hallen flyr RG-jentene fløyelslett over matta, mens trener Liv Marie Simensveen følger med fra sida. Musikken pumper, og fargerike baller og rockeringer fyker opp i lufta. Jentene øver på programmet som skal framføres på det tradisjonsrike juleshowet på Dokka første søndag i advent. Koreografien er helt ny, men jentene tar den fort. Linnea Løkken Rostad terper på å fange en blå rockering i direkte trilling utenfor synsfeltet.

– Det der er kjempevanskelig, forteller Simensveen.

I starten følte jeg at jeg skulle på klassetur hver dag

Danse, danse Dokka mi

(tekst) 
og Rikke Løe Hovdal

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Det sildrer i fontener i Admiral Børresens vei på Bygdøy. Noen høner klukker fra en hage, og i den neste gresser et rådyr. Det er midt på dagen, og stillheten brytes bare av gitterporter som glir igjen og håndverkere som styrer på. «Rotfyllinger» blir det visst kalt når gamle eneboliger rives og hele tomter graves ut for å gjøre plass til funkishus og bassenger her ute.

Vi labber rundt i hjertet av vestkantens mest fornemme strøk, der den ene gigantvillaen etter den andre stikker opp bak tujahekkene. Her ligger strandpalasset til Katharina Andresen, kjøpt for svimlende 585 millioner i 2023. Litt lenger bort, på en høyde i Bygdøynesveien 15, troner et slott som tidligere var Canadas ambassadeeiendom og ble solgt for 150 millioner i 2023. Spektakulær er også Pausvillaen til Petter Stordalen, der han kan skilte med privat strand, roterende garasje og en nesten tre meter høy, lysende Buddha-statue.

Det er eierne av slike palasser som nå får aller størst skattelettelse fra byrådet i Oslo, målt i reine penger. Med utgangspunkt i kommunens skattelister har Klassekampen regnet ut hvor stor forskjellen har vært fra det rødgrønne skatteregimet i 2023 til det nye i 2025, på en rekke enkeltadresser.

På toppen av lista finner vi landets rikeste mennesker, ikke få av dem bosatt på Bygdøy. Bjørn Rune Gjelsten kan skilte med nær sagt en halvøy i P.T. Mallings vei. Tilbake i 2002 betalte han 61,5 millioner for huset og tomta, den gang prisrekord. I dag har han spart til sammen 30.400 kroner på det politiske skiftet. Katharina Andresen har spart 30.200 kroner, og Petter Stordalen har spart 46.000 kroner på sine to Bygdøy-villaer. Boligskatteregningen til Color Line-eier Olav Nils Sunde er også til sammen 32.000 kroner lavere med det blå byrådet. Milliardærens tusen kvadratmeter store penthouse-leilighet på Tjuvholmen var Norges dyreste bolig da han kjøpte den for 236 millioner i 2013.

Når disse boligene er verdt flere hundre millioner kroner, må noen titalls tusen i lettelser sies å være småpenger. Så hvorfor så mye ståhei om eiendomsskatten?

Klassekampen har forsøkt å få svar fra dem som besitter eiendommer i det øverste prissjiktet i Oslo. Hvor viktig har kampen mot eiendomsskatten vært for dem? Hvor fornøyde er de med at byrden nå lettes?

Vi har ikke fått svar på våre henvendelser. «Familien ønsker ikke å kommentere privatøkonomiske forhold», er svaret fra rederfamilien Wilhelmsen, som har spart totalt 57.300 kroner på det politiske skiftet i Oslo, ifølge Klassekampens beregninger. Heller ikke Frogner-bosatte Ole Robert Reitan, som har fått 26.300 kroner ekstra å rutte med, vil ha «en offentlig mening» om eiendomsskatt.

Skattejakta

Lara Rashid

Barn fanges opp når de gamer

I et digitalt foreldremøte søndag kveld forklarte Astri Johanne Holm, seksjonsleder ved Nærpolitiseksjonen i Enhet Øst i Oslopolitiet, hvordan sosiale medier og dataspill brukes som rekrutteringsarenaer av kriminelle.

– Det er veldig mange, spesielt gutter, som spiller dataspill. De som rekrutterer, sitter og spiller på dagtid for å fange opp barna som egentlig skulle vært på skolen. De flørter med disse barna, slik at de skal kjenne seg utvalgte og spesielle, sier Holm.

Tilliten bygges lag på lag, såkalt grooming, ikke ulikt framgangsmåten hos dem som søker å utnytte barn seksuelt på nett. Dersom det enkelte barnet mangler voksenstøtte og annen tilhørighet, kan det fort gå galt, forklarer hun.

– Dess yngre barna er, dess færre motforestillinger har de, og de kan fort kjenne på en avhengighet og at det er vanskelig å trekke seg ut.

Barn som lever i familier med vold, er overrepresenterte i ungdomskrim-statistikken. Enhet Øst har over halvparten av alle mishandlingssaker i Oslo, ifølge politiets statistikk. De har også over halvparten av all ungdomskriminalitet. Enhet Øst dekker sju bydeler på østkanten i Oslo. De andre enhetene er Enhet Sentrum og Enhet Vest, som også dekker Asker og Bærum.

Politiet i Enhet Øst har tett kontakt med bydelene og de som jobber der, særlig helsesykepleiere, skolene, trossamfunn, barnevernet, bydelsmødre og frivillige, for å snakke om avvergingsplikt.

– Når folk får kunnskap, så får du inn flere saker, sier hun.

Holm benytter de fleste sammenhenger til å prente inn at vi alle har plikt til å anmelde eller gripe inn for å avverge og stoppe vold i nære relasjoner. Plikta er personlig, altså holder det for eksempel ikke å melde fra til en arbeidsgiver.

De aller fleste har noen som de har en uro i magen for.

Barn fanges opp via dataspill

og Tom Henning Bratlie

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status 

Hei, jeg er Ayoub fra Stovner. Jeg ønsker å jobbe hos dere i sammenheng med arbeidet dere driver med.»

Det var slik det begynte, en januardag i 2021. 16 år gamle Ayoub Elanbri hadde tatt motet til seg og sendt melding til Lif Laga, et Stovner-prosjekt hvor hundrevis av ungdommer planter epletrær, høster epler, beskjærer trær og lager eplemost. De trengte folk, og Elanbri trengte en ny retning i livet.

I meldingen på Instagram skrev han videre: «Jeg har ganske lyst til å jobbe hos dere for å vise at ungdom her på Stovner har noe å by på, og at vi er en bra gjeng.»

Som Stovner-ungdommer flest, var Elanbri stolt av å være herfra, stolt av samholdet og landsbyfølelsen innerst i Groruddalen i Oslo. Likevel hadde han kommet til et punkt i livet der han måtte ta et veivalg og bytte miljø.

I den andre enden satt Åsmund Gylder, ungdomsarbeider og primus motor i Lif Laga. Han visste at Elanbri var yngstemann i en søskenflokk på seks. Og han visste at når en ung gutt strekker ut en hånd på denne måten, så må han være der. De to avtalte å møtes på Øvre Fossum gård, der Lif Laga holder til. Elanbri husker hatten til Gylder, den velkjente mosegrønne med en fjær på sida. Gylder husker at Elanbri var fin i tøyet der han kom gående mellom gårdsbygningene. Han hadde vært hjemom etter skolen og skifta.

Elanbri fikk jobben, og i Lif Laga steg han raskt i gradene. Den første lønnsslippen kom på sommeren. Han husker den deilige følelsen. I dag, snart fem år seinere, er han blitt en slags Lif Laga-veteran. Denne ettermiddagen i oktober hjelper han Gylder og makkeren Thomas Aleksander Hagen med å beskjære et prydepletre i en hage på Høybråten. Sola står lavt på himmelen, og Gylder gyver løs på greinene med en litt sløv motorsag, mens Elanbri støtter gardintrappa og tar imot det som måtte falle.

– Du fortalte meg hva som var drivkrafta di, og du var veldig klar på at du trengte noe å feste deg til, sier Gylder og ser bort på Elanbri.

Epler, ikke granater

– Du vant nylig sølv i Yrkes-EM i Danmark, i greina helsefagarbeider. Gratulerer!

– Det går over tre dager, og det var en dag med et sykehuscase, en dag med hjemmetjeneste og en dag poliklinisk. De har satt opp et rom med en sykehusseng og nødvendig utstyr, og innleide skuespillere har fått sminka på sår og lest seg opp på sykdommen de skal ha. Vi får noen oppgaver på forhånd, og så handler det om å yte god pleie og omsorg, være medmenneskelig, kommunisere godt, ivareta hygiene, utføre sårstell og ta målinger.

– Ja. Jeg hadde trent mye på forhånd. Men helsefagarbeidere i Europa har flere oppgaver enn vi har i Norge, så noe var uvant. Blant annet skulle jeg legge medisiner i dosett, noe vi vanligvis ikke gjør i Norge.

– Ja, konkurransene foregår inne i en diger messehall, og dummy-rommene har bare tre vegger, slik at publikum kan stå og se på alt du gjør. Det var over 100.000 besøkende, så det bråkte veldig. Ofte hørte jeg ikke hva pasienten svarte. I tillegg har du et tidspress.

– Hva er formålet med et yrkesmesterskap?

Omsorgskløpper

Christopher Olssøn

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

Slik stopper jeg barnets raserianfall på under ett minutt.»

En raskt voksende næring har sprunget ut av nåtidas oppmerksomhetsøkonomi: foreldreinfluensere. Et kjapt søk på «tantrum» (raserianfall) på Instagram levner liten tvil om bombardementet av tips og råd som finnes der ute. Si noen magiske ord, snakk om en farge, hold barnet på denne måten, og vips, så er uværsskyene borte. Et mylder av psykologer, nevrologer og coacher foreskriver enkle løsninger på hverdagens barneknuter.

Men så er det psykologer som Line Marie Warholm. Aftenposten-spaltisten, foredragsholderen og forfatteren bak bøkene om robuste barn nekter å være med på kappløpet.

– Du kommer ikke til å lage instagramkontoen «psykologens hverdagstips» med det første?

– Nope, det kommer ikke herfra, sier hun kontant, med et fornøyd smil.

– Jeg tror at hele den industrien har vært veldig ødeleggende. Så hvis jeg skal gi ett konkret tips til dagens foreldre, så er det å ikke lese noe særlig foreldrestoff.

Hun ler litt, men det er alvor. For konsekvensen av dette bombardementet er at foreldre mister kontakt med sin indre stemme, mener Warholm.

– Det spres en idé om at all dårlig atferd er noe du skal ta vekk. Du får «løsningen» for hva du kan gjøre når ungen din klikker på butikken. Men det er ingen løsning. Det er sånne situasjoner som oppstår når du har barn, og som du bare må stå i.

Motstandskrafta

og Synne Folstad Moen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Jeg lar meg ikke sjarmere, jeg.» Året er 1979, og en henslengt Marve Fleksnes erklærer på Valgrevyen på NRK at han nok blir liggende i horisontalen også dette valget. Hans eget parti, sofademokratene, ligger an til å bli Norges tredje største parti, og samme hvor mye Ap-nestor Reiulf Steen eller Høyres Kåre Willoch skulle prøve å lokke Fleksnes til urnene, er det bare innvikla tomprat de kommer med, synes han.

I dag, 46 år seinere, ville Fleksnes kanskje vært stolt. Sofademokratene har krøpet oppover til om lag 23 prosent, og i enkelte samfunnslag er oppslutningen særlig høy. Blant innvandrere var det bare 38 prosent som stemte i kommune- og fylkestingsvalget i 2023, det laveste Statistisk sentralbyrå (SSB) noen gang hadde registrert.

På 1960-tallet var det knapt noen klasseforskjeller i stemmegivningen. Siden har gapet mellom arbeiderklassen og de øvrige klasser økt. I forrige stortingsvalg lå valgdeltakelsen på 63 prosent blant lavinntektsgruppene, men på over 90 prosent i den økonomiske eliten og blant toppledere, ifølge forskere ved Universitetet i Oslo.

Klassekampen har møtt og snakket med folk som av ulike grunner har holdt sofaen på valgdagen. Hvordan havnet de der?

Singel, far til to barn på seks og elleve år.

Tvilerne blant oss

– Du har skrevet barneboka «Dogs of Woofstock». Hvor kom ideen fra?

– Jeg bor i Bethel i New York hvor Woodstock-festivalen fant sted, og da vi skaffet oss hund, dukket ideen opp. Jeg skriver barnebøker og tenkte det ville være kult å skrive om en gjeng med hunder som har sin egen musikkfestival.

– Hvordan organiserer hundene denne festivalen?

– Vår egen hund, Johnnie Bosco, er hovedkarakteren. Han ble reddet fra gata i Arkansas, og da vi adopterte ham, kom han med buss opp til New York, hvor han ble bestevenn med en annen gatehund, Mayu fra Peru. I boka går de sammen om å lage en musikkfestival for hunder fra hele verden. Mange av hundene i boka er norske. Til og med de kongelige hundene kommer.

– Ja, kongefamilien i Norge har to hunder. Jeg tenkte det var gøy å putte dem i boka også.

– Stjerneartister som Bone Baez, The Grateful Dog og Joe Cocker Spaniel kommer. Mye moro og peace and love. Det skjer så mye negativt i verden, og denne boka får deg til å le.

Et hundeliv

– Du er soppsakkyndig og blant de mest lidenskapelige bidragsyterne i Facebook-gruppa «Vi som liker sopp» – for øvrig en av få grunner til å bli værende på Facebook. Hva er det med sopp?

– Soppen er iøynefallende og annerledes. Jo mer du graver i soppenes verden, jo mer lærer du. Dessuten elsker jeg å lage mat, og soppen har så mange smaksnyanser å by på. Det er en av de beste måtene å oppnå umami på uten kjøtt.

– At sopp også kan være litt skummelt, er det noe som fascinerer?

– Ja, jeg er glad i det som de fleste frykter, og heier alltid på underdogen. Nesten alle jeg snakker med, sier «men det fins jo giftig sopp!». De tenker så mye på skumle sopper at de glemmer all den spiselige.

– Er det sant at vikingene spiste fluesopp?

– Hehe, det er et eksempel på at en god historie kan gå verden rundt før sannheten får på seg skoene. Det var en rødvinsfull franskmann som fant på dette på 1700-tallet en gang. Jeg har faktisk spist rød fluesopp for å teste dette selv. Jeg kan for så vidt gå med på at man blir litt kamplysten av det, men det fjerner helt kampevnen.

– Jo da. Men hvis du tilbereder det på et riktig vis, så kan du minske skadepotensialet. Det finnes folk som bruker det terapeutisk i lave doser mot alt fra smerter til søvnproblemer.

– I år er soppsesongen begredelig, hører jeg?

Sopp fikser biffen

Mari Brenna Vollan,

,​

Ingrid Fadnes

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Gule bulldosere som river ned hus og teltleirer. Dette bildet hadde Olav Fykse Tveit sterkt i minnet da han troppet opp på et møterom i Kvadraturen i Oslo en vinterdag i 2006.

Tveit var generalsekretær i Mellomkirkelig råd og hadde vært på Vestbredden flere ganger. Han hadde sett tanksene foran Fødselskirken i Betlehem, oliventrær som ble revet opp og sementen som fløt utover gamle hager. Israel var i ferd med å okkupere palestinske landområder og å bygge en mur, og hver gang han besøkte området hadde det skjedd nye framstøt. Nå følte Tveit et sterkt behov for å gjøre noe.

På vei inn til møtet var han håpefull. Blant palestinaaktivister var det mange som nå jobbet for 

 altså at stater, kirker, banker og fond måtte trekke seg ut av selskaper som bidro til okkupasjonen. I Kirkenes verdensråd jobbet også flere kirker iherdig langs dette sporet.

De kontaktet en rekke institusjoner og ba dem om å utestenge selskaper som bidro til folkerettsbrudd i Palestina.

Særlig ett sted hadde de et håp om å nå fram: Hos Det norske oljefondet. Fondet hadde nylig fått et sett med etiske retningslinjer, som det første statlige investeringsfondet i verden. Et eget etikkråd skulle sørge for at disse ble overholdt.

Det var dette rådet som Tveit og to andre fra organisasjonen nå skulle møte. I et brev til Finansdepartementet hadde Mellomkirkelig råd varslet om at Oljefondet lot til å bidra til okkupasjonen, blant annet gjennom selskapet Caterpillar, som eide de gule bulldoserne. Nå ba de om en gjennomgang.

For Etikkrådet var dette en ny problemstilling. På møtet i 2006 la Mellomkirkelig råd fram dokumentasjon, og representantene fra rådet stilte kritiske spørsmål. Etikkrådet tok temaet seriøst og skjønte at dette var viktig å undersøke, husker Tveit, som i dag er preses i Den norske kirke.

Likevel: Rådet fant ikke grunnlag for å utestenge noen selskaper. Tveit var usikker og spent på om Caterpillar kom til å bli utelukket, ettersom det er et stort, internasjonalt selskap. Men når det gjaldt israelske selskaper som leverte tjenester direkte til ulovlige bosettinger, der burde saken vært enklere, syntes han.

– Både vi og Kirkenes verdensråd ble skuffa. Etikkrådet var nok veldig forsiktige og redde for å sette en presedens, sier han.

Hvis noen snakker om oljefondet som en lede­stjerne nå, så har man rett og slett ikke fulgt med

Krigsprofitøren ­ ­

– Én av tre nordmenn oppgir å ha dårlige svømmeferdigheter. Nå har du holdt kurs for mange voksne i Gran. Hvordan starta det?

– For tre år siden pratet jeg og min kompis Nabil Nachet om svømmekurs for voksne. Nabil hadde vært på den lokale badestranda og truffet en vennegjeng som syntes det var fælt å ikke kunne svømme. De likte å være på stranda, men turte ikke å gå ut i vannet. Nabil og jeg har vært svømmelærere i over ti år og fikk i stand et gratis kurs i samarbeid med kommunen og frivilligsentralen i Gran og etter hvert Sparebankstiftelsen.

 En god del ukrainere og folk fra Eritrea, Somalia, Bosnia, Kongo, Syria, Brasil, Iran, Tyrkia og Kosovo. Det var også tre eldre nordmenn som har hatt dårlige opplevelser og trengte å bli trygge i vann.

 I starten handler det bare om å komme seg ut i bassenget. Vi holdt oss på grunna, og begynte med å få vann i ansiktet og blåse bobler, litt som man gjør med små barn. Noen ble trygge først etter sju uker, men 60–80 prosent knakk svømmekoden i løpet av fem uker. Mange fikk trene på livredning.

– Hvilke tilbakemeldinger har dere fått?

 Det ble en kjempehit. Vi hadde to sosiale kvelder, og deltakerne har dratt mye i svømmehallen sammen. Det ble tette bånd. Etter kurset kjøpte de gaver til Nabil og meg.

– Undersøkelser har vist at norske tiåringer er dårligst i Norden på å svømme. Hvor viktig er det at flere lærer seg å svømme?

Kurerer vannskrekk

Anniken C. Mohr

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

– I vinter åpna du en fiskebutikk på Grønland i Oslo. Hvordan går det nå?

– Det går veldig bra. Vi startet med fiskebiler og en Whatsapp-gruppe med flere tusen kunder, og nå har vi eget lokale. Målet er å ha både en fiskebutikk og et sted å servere grilla fisk.

– Hvordan klarer du å selge fisken så billig?

– Norgesgruppen og de andre kjedene vil tjene masse penger. Vi tjener nok til å være fornøyde, men ikke så mye at vi skal gjøre det dyrere. Vi kjøper billig og kan selge billig.

– Småfisk som sardiner, hestmakrell og rødmulle. Alt er villfanget. Vi har flest kunder fra Marokko, Sri Lanka og Filippinene, folk som er vant med fersk fisk fra havet og skjønner om det er god kvalitet eller ikke. De er veldig fornøyde.

– Som palestiner, hvordan håndterer du det som skjer på Gaza i arbeidshverdagen?

– Tankene er der hele tida. Jeg har familie på Gaza, tanter, fettere og kusiner som har barn. Jeg kan når som helst få en telefon om at vi har mistet noen. Spesielt nå som Israel blokkerer alt av mat, er det vanskelig for oss å tenke på hva vi kan gjøre. Tanken på at familien min i Gaza ikke har mat, gjør at jeg selv mister matlysten. Historien om legen som mistet ni barn, har satt seg veldig i hjertene våre, spesielt nå som kona er gravid med nummer tre. I dag er det id, men vi klarer ikke å feste eller kjenne glede som normalt.

Id med bismak

– Etter et tilfeldig møte på Coop-en ble du og en annen frostaværing bordtennis­kamerater for livet. Fortell!

– Ja, haha, jeg hadde på meg en T-skjorte med logoen til Stjørdal bordtennisklubb på. Øystein Lie sto bak meg i køen og spurte «spiller du bordtennis?». Da var det gjort. Han fortalte meg at han drev med bordtennis for 40 år sida. Så starta vi bare å spille, og nå spiller vi sammen fire–fem ganger i uka på gymmen i Frosta. Vi er blitt veldig gode venner.

– Øystein Lie har gitt ut ei bok om dette, «Bordtennisdagbøkene». Det er livets mange tilfeldigheter, altså?

– Ja, man treffer folk på rare plasser. Jeg er fra Romania og har litt latino-blod, så jeg liker å snakke med folk, mens Øystein er litt mer introvert. På trening har vi samme energi. Den perfekte bordtenniskamerat.

– Hva er det med bord­tennis som er avhengighetsskapende?

– Folk må bare prøve. Det er veldig krevende og konkurransepreget. Som når du bommer på ballen, kjenner på frustrasjonen og prøver å «drepe» motstanderen med en hard ball tilbake. Vi må ofte skifte T-skjorte et par ganger underveis i treningen, for det er så intenst.

– På den europeiske måten. Vi har ingen asiatiske venner her oppe, så vi har ikke lært hvordan vi kan holde slik de gjør det.

– Er bordtennis en stor ting i Romania?

Sport er viktig for å skape tilhørighet.

Bordtennis for livet

Det var egg overalt. På stua, kjøkkenet, badet og til og med på soverommet hadde en 49 år gammel mann lagd et slags eggemuseum hjemme i boligen sin på Fosen i Trøndelag. Eggene var sirlig ordnet og kategorisert med artsnavn og lagt i påkostede glassmontre, skuffer med glasslokk og rammer.

I alt 3350 egg – små og store, noen hvite, noen blå- og grønnfargede og noen med flekker og snirklete mønstre. Flere reir var det også.

– Det var som å gå inn på Vitenskapsmuseet. Alt var veldig velordnet, forteller Amund Sand, påtaleansvarlig i Trøndelagspolitiet.

Den 49 år gamle Fosen-mannen var en svært aktiv eggsanker. Utstyrt med kikkert, klatreutstyr og kamuflasjefarga turtøy tok han seg fram i kyst- og fjellandskap i Trøndelag på jakt etter fugleegg i hekkesesongene 2021, 2022 og 2023. Med båt og havkajakk nådde han ut til holmer og skjær.

– Denne aktiviteten har opptatt ham veldig mye. For oss virker det som en heltidsbeskjeftigelse i hekkesesongen. Det mest graverende er de mest trua fugleartene, sier Sand.

I alt hadde mannen egg fra 16 fuglearter som står på rødlista, ifølge politiet. Det er arter som har status som kritisk truet, sterkt truet og sårbar. Å samle på slike egg er strengt forbudt, og å ta egg fra naturen kan anses som alvorlig miljøkriminalitet.

Mannen, skulle det vise seg, var langt fra aleine. Politiet tok ikke bare beslag i alle eggene, bilen og sankeutstyret, men også mannens telefon, datamaskin og andre digitale enheter. Her fant de korrespondanser med eggsamlere og egghandlere fra hele Norge og flere andre land.

– I den grad 49-åringen har delt informasjon med noen, så har det vært med likesinnede. Han har delt kunnskap om arter og alt som har med eggsamling å gjøre, sier Amund Sand, som har ansvar for miljøsakene i Trøndelag politidistrikt.

Han kunne sende en pakke med egg til Australia og få tilbake egg av en annen art

Den store eggjakta

Hvorfor blir folk som de blir? I Ragnhild Hennums tilfelle kan noe av svaret ligge i et tjern nedenfor mormoras gård ute på Hurum. Mormora passet henne mens foreldrene var på jobb, og da hendte det at Ragnhild gjerne ville bade. Mormora kunne ikke svømme, men var veldig praktisk anlagt. For å få orden på saken, trakk hun på seg langstøvler, knøt et langt tau rundt livet til lille Ragnhild og sa: «Bad i vei! Jeg drar i tauet hvis du går under.»

Kanskje sier det noe om hvorfor den kommende rektoren ved Universitetet i Oslo ble både nøktern og uredd. Mormora, Anne Marie Larsen, er hennes forbilde. Hun var bonde, rolig og tydelig, hardtarbeidende, men også gløgg.

– Hun hadde et veldig godt hode for matematikk. Hun fikk ikke gå så mye på skolen, men ryktet gikk om at det var hun som lærte opp læreren i bygda i regning, sier Hennum.

Hun er kanskje uredd, men ikke utpreget spontan eller risikosøkende. Så da hun ble oppfordret til å stille til valg som den nye rektoren ved Universitetet i Oslo, måtte hun tenke seg veldig nøye om.

– Det er en krevende jobb og et stort ansvar. Men da jeg fikk med meg et solid team, falt jeg ned på at jeg ønsket å stille. Jeg er veldig glad i UiO.

Hennum må også være blant dem som kjenner UiO aller best, etter å ha vært både viserektor og konstituert prorektor tidligere. Etter en lang valgkamp vant hun fram.

– Hvis du spør om jeg gikk rundt med en rektor i magen i årevis, så gjorde jeg ikke det, nei, sier hun og humrer.

Bygda har en stor evne til å bry seg om seg og sine.

Snus og fornuft

– Våren kom ekstra tidlig i år. Er det dårlig nytt for deg som fruktbonde?

– Isolert sett er det ikke et problem så lenge været fortsetter slik, men om dette gjentar seg år etter år, så blir jeg bekymra. Hvis det kommer frostnetter eller snøvær seinere i april, så får vi et problem. Verst var det i 2018, da alle plommeblomstene frøys.

– Nå til helga er det meldt 20 grader flere steder, noe avisene gjerne slår opp som en gladsak. Men er det egentlig gode nyheter?

– Nei, egentlig ikke. Det er fint når du ser på sola og ikke på kalenderen. Men det er et sykdomstegn at kloden blir varmere. Alle bør bli bekymra hvis det blir utfordrende å produsere mat. Jeg tror de færreste ønsker kunstig produsert mat.

– Allerede for et par uker sida la jeg merke til noen humler her og der.

– Ja, jeg har sett at humla var tidlig ute. Vi har hatt tidlige vårer før også, men ikke så ekstremt som i år. Vi ønsker at våren kommer i slutten av april. Da er den mer sikker.

– Dere fruktbønder er avhengige av humla og andre insekter for pollinering, men dem blir det også færre av. Hva gjør dere for at de skal trives hos dere?

– Vi er forsiktige med å slå graset i hagen og venter helst til etter blomstringen. Vi tar også vare på vegetasjonen rundt holmene, hvor det er rike innslag av varmekjære treslag og mye undervegetasjon, som er positivt for insekter.

– Hva kan hvermannsen gjøre for å la humla suse?

Vent med å slå kanter til etter blomstringen.

La humla suse

– Du har kjøpt din første utleieleilighet i Bærum og sa til Budstikka at det har du ikke dårlig samvittighet for.

– Nei, selvfølgelig ikke. Du skal ikke opptre som investor i det samme markedet som du skal være mekler i. Du må velge. Jeg har valgt å være mekler i et langt liv, og nå er jeg ikke det lenger. Men jeg kommer til å selge den igjen, for selv med god leie er det ikke mulig å få det til å gå rundt.

– Da er det kanskje ikke riktig å si gratulerer?

– Jo da, for jeg har lært en del. Jeg er en typisk gründertype med stor gasspedal og dårlige bremser. Jeg hadde ikke finregnet på dette før jeg kjøpte.

– Du er Bærums første eiendomsmekler. Hvordan var det da du begynte i 1970?

– Det var faren min og en nabo som raket løv i hagen og fant ut at de kunne begynne med eiendomsmekling. De ville ha med meg som var ung og kunne løpe rundt. Jeg så for meg gamle gubber og støvete pantobligasjoner, men det var ikke det.

– Hva synes du om kulturen i bransjen i dag?

– Det er en bråte med hyggelige mennesker. Men jeg kan styre meg for sjampanjemeglere som parkerer Ferrarien litt på skrå, med halstørkle og uten sokker i skoa.

– De irriterer deg, de som ikke har sokker i skoa?

Du må ikke være så jævla opptatt av å tjene penger. 

Ingen sjampanje­megler

– Sånn, da fikk jeg skrudd av maskiner og sånt her, så det går an å prate i telefonen.

– Ja, mye støy og mye støv. Det er litt forskjellige tremaskiner og en dreiebenk. Jeg har lagd et lite verksted på småbruket der jeg bor.

– Og nå har du fått Statens kunstnerstipend for å kunne jobbe med tredreiing. Gratulerer! Hvordan føles det?

– Takk! Det er en lykkerus. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde søkt, og så fikk jeg en telefon fra søskenbarnet mitt. Hun skriver lyrikk og hadde også fått stipend. Det var ekstra stas.

– Det er litt av et nåløye. Over 2000 søkte, men bare 114 fikk dette arbeidsstipendet. Hva tror du gjorde at du kom gjennom der?

– Jeg tror det handler om at jeg arbeider med et tradisjonshåndverk.

– Stipendet gir meg en sjanse til å utforske nye teknikker som sveiping og tægerarbeid. Sveiping er en teknikk der en bruker damp og former tynne trespon rundt en form. Tæger er røtter man kan bruke til å binde sammen eller sy med.

Omdreining

Tom Henning Bratlie

Espen Barth Eide sa «slay» i beste sendetid. Men det ble klippet bort.

Ja, er vi fornøyd med utenriksministerens opptreden på «Nytt på nytt»?

Spørsmålet faller rundt bordet inne på det flotteste kontoret på Victoria terrasse i Oslo, hvor et samlet rådgiverkorps sitter og venter på sjefen sjøl. Det smiles og nikkes. Barth-en gjorde en god figur på et av Norges mest sette tv-programmer. Var han ikke overraskende morsom, den ellers litt tilknappa mannen fra Vinderen?

– Jeg fikk ham til å si «slay», men det kom dessverre ikke med i sendingen, sier ­Milla Skaug Ødegaard, 25-åringen fra Nittedal som er en av utenriksministerens nærmeste rådgivere.

Så kommer hovedpersonen selv inn i en rasende fart og setter seg øverst ved bordenden.

– Nå har vi akkurat skrytt av «Nytt på nytt»-opptredenen din her! sier Ødegaard stolt.

– Så flott. Ja, da er det møte om India, ­svarer Eide hastig.

Tidligere på dagen har han tatt imot Klasse­kampen inne på det samme kontoret, og ­landet dypt ned i en skinnstol. Klokka er bare ti, men allerede har han jobbet i tre–fire timer. Sånn er dagene nå. NRK-opptredenen var et sjeldent avbrekk.

– Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år. Bare Cuba-krisa konkurrerer. Verden er aldri stille og rolig, men nå stilles det spørsmål ved noen grunnleggende ankerfester, sier Eide.

Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år

Emma Tollersrud

Artikler

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene i Dokka.

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Epler, ikke granater

Henrik Solberg Bølgenhaugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Et hundeliv

Det er en myte at vikingene spiste fluesopp. Bare spør Magnus Svoldal Stæhr, som selv har testet.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Det starter med å blåse bobler og slutter med livredning.

Autist, ja visst

Ahmed Shatta rennes ned av folk som vil kjøpe billig fisk. Selv har han mistet matlysten i det siste.

Det går med to–tre trøyer i timen når Silviu Marta møter sin nye venn over bordet.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Snus og fornuft

Fra en fruktbonde på Hedmarken kommer en innstendig bønn: La robotene vente til biene har gått og lagt seg.

Meglere som flyr rundt uten sokker, kan Gunnar Krogsveen styre seg for.

Norsk treverk er undervurdert, mener Rut Telnes Fjågesund, som har fått Statens kunstnerstipend.

Spøk til side

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

For Eli Dæhlin Bøhmer har fastelavn en dypere mening enn bare boller med krem og syltetøy

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Da konsulentene kom til Norge

Linn-Merete Fugelsbø brenner for naturen. Bokstavelig talt.

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Kommunale direktører som får rådyre lederkurs, kan slutte når de vil, mens ansatte må binde seg til jobben i to år.

De hevder seg i norges­toppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene i Dokka.

Eien­doms­skatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klasse­kam­pen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Epler, ikke granater

Henrik Solberg Bølgen­haugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les for­eldre­stoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barne­sko­len.

Et hundeliv

Det er en myte at vikingene spiste fluesopp. Bare spør Magnus Svoldal Stæhr, som selv har testet.

På tjue år har Oljefondet seks­tendob­let inves­te­rin­gene sine i Israel.

Det starter med å blåse bobler og slutter med livredning.

Autist, ja visst

Ahmed Shatta rennes ned av folk som vil kjøpe billig fisk. Selv har han mistet matlysten i det siste.

Det går med to–tre trøyer i timen når Silviu Marta møter sin nye venn over bordet.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Snus og fornuft

Fra en fruktbonde på Hedmarken kommer en innstendig bønn: La robotene vente til biene har gått og lagt seg.

Meglere som flyr rundt uten sokker, kan Gunnar Krogsveen styre seg for.

Norsk treverk er under­vur­dert, mener Rut Telnes Fjågesund, som har fått Statens kunst­ner­sti­pend.

Spøk til side

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyre­ra­di­kale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

For Eli Dæhlin Bøhmer har fastelavn en dypere mening enn bare boller med krem og syltetøy

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Da konsu­len­tene kom til Norge

Linn-Merete Fugelsbø brenner for naturen. Boksta­velig talt.

– Folke­valg­te er en privi­ligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Kommunale direktører som får rådyre lederkurs, kan slutte når de vil, mens ansatte må binde seg til jobben i to år.

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene i Dokka.

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Henrik Solberg Bølgenhaugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Norsk treverk er undervurdert, mener Rut Telnes Fjågesund, som har fått Statens kunstnerstipend.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

Da konsulentene kom til Norge

Linn-Merete Fugelsbø brenner for naturen. Bokstavelig talt.

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.