Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

#fff

#000

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Oh, our Minneapolis, I hear your voice, Singing through the bloody mist, We’ll take our stand for this land, And the stranger in our midst

Bruce Springsteen – «Streets Of Minneapolis»


Vintersola har så vidt stått opp i et kaldt Minneapolis når de første advarslene begynner å tikke inn i den lukkede chat-gruppa.

«Kan noen sjekke registreringsnummeret på denne Ford-en?», skriver en bruker og legger ved et bilde av en svart SUV med sotete vinduer. Den står utafor en bensinstasjon.

«Ja, denne er allerede bekreftet. Det er Ice», svarer en gruppeadministrator sekunder seinere.

Vi hopper i bilen og kjører sørover mot Richfield, bydelen der bilen er observert. Det er et arbeiderklassenabolag der store deler av befolkningen har innvandrerbakgrunn.

De siste dagene har Ice trappet opp sine raid her. Denne morgenen, samtidig som folk er på vei til jobb, har alarmen gått om mer menneskejakt. Men de over 700 medlemmene i chattegruppa har planer om å stoppe dem.

Klassekampen har fått tilgang til gruppa der hundrevis av mennesker fra lokalbefolkningen i Richfield, under anonyme navn, organiserer motstanden mot det de ser som et angrep på byen sin – og som en okkupasjon ledet av regjeringen til Donald Trump.

Det som gjør meg så sint, er at vår frihet tas fra oss av folk som ikke har rett til det.

Trump-velger: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Lee Stedman er utslitt, han sier det har vært «nok en vill dag». Den skjeggete 30-åringen er kledd i boblejakke og lue, og har en rød fløyte rundt halsen.

De siste årene har han vært reiseguide i Alaska. Nå har han plutselig blitt et kjent fjes i den lederløse bevegelsen som kjemper det han kaller en eksistensiell kamp om USAs framtid.

Det er seint torsdag kveld da Klassekampen treffer ham i et stille Minneapolis sentrum. I rundt 20 minusgrader har han og tusenvis av andre aktivister nok en dag forsøkt å redde svarte og brune venner og naboer fra føderale agenter fra Ice eller USAs grensepoliti.

En knapp uke etter at den 37 år gamle aktivisten og sykepleieren Alex Pretti ble skutt og drept, fortsetter disse etatene sin «Operation Metro Surge» i byen Stedman omtaler som en «krigssone» der «ingen er trygge».

– Det finnes en falsk forestilling i de nasjonale mediene om at operasjonene har blitt skalert ned etter drapet på Alex Pretti. Men det er ikke sant, sier Stedman.

– Hele denne uka har vi som er ute i gatene, sett det motsatte. Operasjonene trappes opp. Ting blir verre, ikke bedre.

Stedman fikk sin ilddåp som aktivist i 2016, under det såkalte slaget ved Standing Rock. Da forsøkte tusenvis av amerikanske aktivister å stanse byggingen av den omstridte oljerørledningen Dakota Access Pipeline.

I fjor, etter noen år i Alaska, bestemte han seg for å flytte tilbake til Minneapolis, der han også har bodd i mange år tidligere. 7. januar i år var han på besøk i byen for lete etter en ny jobb. Samme dag ble 37 år gamle Renée Good skutt og drept av en Ice-agent.

Jeg prøver å utstråle ro, men inni meg føler jeg på ­frustrasjon. Frykt og ­desperasjon.

– Ting blir verre, ikke bedre

Selma Stormyren Larsen

Avslørte KI-juks i akademia

På en av årets første dager satte professor Daniel Quintana seg ned med en ny forskningsartikkel. Et anerkjent internasjonalt vitenskapelig tidsskrift hadde bedt ham fagfellevurdere teksten. Dommen var midt på treet – funnene var ikke banebrytende, men artikkelen var heller ikke dårlig.

Først da Quintana kom til et avsnitt som viste til hans egen forskning, ante han ugler i mosen.

– Forfatterne hadde nevnt mitt arbeid, men det de skrev, stemte ikke helt. Da jeg leste referansene, innså jeg at de viste til en oppdiktet forskningsartikkel, sier Quintana, som er ansatt ved Universitetet i Oslo.

Tittelen var troverdig, og både tidsskriftet og forskeren var altså hentet fra virkeligheten, men artikkelen eksisterte ikke. Det samme gjaldt for minst to av de andre referansene.

– På toppen av det hele var én av medforfatterne fra en norsk institusjon. Jeg kjenner til de fleste på mitt fagfelt, men dette navnet kjente jeg ikke, og jeg kunne ikke finne personen på universitetets nettsider. Det var et enormt rødt flagg, sier han.

Hovedforfatteren så ut til å være en ekte person. Men der stoppet det.

– Flere av referansene og forfatterne lot til å være KI-hallusinasjoner.

Nylig ble han intervjuet om hendelsen i det amerikanske magasinet The Atlantic. Quintana, som er professor i psykologi, forsker blant annet på virkningene av hormonet oksytocin på helsa vår, og ifølge en oversikt fra Khrono er han blant Norges mest siterte forskere på verdensbasis.

Flere av referansene og ­forfatterne lot til å være KI-hallusinasjoner.

Pernille Ekornrud Grøndal

Småbarnsmoren og flere hundre andre fikk for lite foreldrepenger. 

I september 2021 fikk Lillesand-beboer Bethina Håkonsen og ektemannen sitt andre barn. Før det hadde Håkonsen mottatt arbeidsavklaringspenger (AAP) i en periode. Om lag fire måneder før fødselen begynte hun imidlertid i ny jobb.

Håkonsen kontaktet da Nav for å spørre hvordan foreldrepengene nå skulle beregnes. Svaret hun fikk var at også arbeidsinntekten hun hadde hatt de siste månedene, ville regnes med.

Da hun fikk vedtak om foreldrepenger i oktober 2021, trodde hun at alt var som det skulle. I stresset som følger med en ny baby, tenkte hun ikke på å regne på beløpet.

Hun ble derfor overrasket da hun fikk brev fra Nav for et par uker siden. Der sto det at Nav har beregnet for lite foreldrepenger, og vedtatt at hun har krav på etterbetaling. Nå får hun 165.303 kroner etterbetalt før skatt.

Håkonsen er ikke aleine. 730 personer som fikk barn mellom 2019 og 2025, og som i perioden før fødselen gikk på AAP, har fått utbetalt mindre foreldrepenger enn de har krav på.

En kjennelse fra Trygderetten fra 2023 viser nemlig at Nav har praktisert feil beregning av foreldrepenger for AAP-mottakere siden 1. januar 2019.

Praksisen ble rettet i fjor høst. Det gjennomsnittlige beløpet per sak utgjør 82.383 kroner, ifølge Nav selv.

– Dette har vært utrolig frustrerende. Jeg satt i permisjon og forsøkte å tolke regelverket, men som nybakt mor er man utrolig sårbar, hormonell og sliten, sier Håkonsen.

Som nybakt mor er man utrolig sårbar, ­hormonell og sliten.

Hundrevis av foreldre har fått for lite penger

Mari Brenna Vollan

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig. 

Ta det med ro. Ta det med ro. Ta det med ro.

Med dempet stemme prøver Emilia Bernera Lindqvist å roe ned passasjeren som står foran henne og breier seg.

«Har vi et problem, eller?» spør han med snøvlete røst, igjen og igjen, mens han truer med hånda mot ansiktet hennes.

Konduktøren Lindqvist befinner seg på Krösatågen som akkurat nå durer i vei i over 100 kilometer i timen mot Vislanda sør i Sverige. Mannen foran henne har ikke gyldig billett, og nå er han sint for å ha blitt fersket.

Lindqvist er aleine på jobb. Lokføreren er langt unna. Det er noen få passasjerer i vogna; en eldre dame er åpenbart redd. Mens pulsen stiger, må Lindqvist gjøre det hun kan for å roe situasjonen. Hun vil både beskytte de andre på toget og trekke seg unna, men mannen lar henne ikke gå. Lindqvist ber ham flere ganger om å flytte seg. Mannen i grå hettegenser rikker seg ikke og sier at hun må flytte seg selv.

«Jeg er med i Hells Angels», advarer han.

Plutselig røsker han tak i kameraet hun har festet til brystet og drar det av uniformsjakka så det smeller i gulvet.

Med kommunikasjonsradioen sin får Lindqvist varslet lokføreren: «Ring politiet», sier hun før hun får plukket opp kameraet og løper forover i toget med mannen etter seg. Med skjelvende hender klarer hun å låse seg inn i førerrommet og stenge døra.

Så kollapser hun. Hun sitter på gulvet og gråter mens hun holder fast i kameraet. Det den lille, svarte boksen nettopp har registrert, skal bli viktig for henne seinere.

Jeg er blitt seksuelt trakassert, drapstruet og kalt bitch, hore og fitte

Med video som skjold

Ida Søraunet Wangberg

Karen Gabumpa Alegre frykter for jobben sin når Oslo kommune tar fram sparekniven

Da Karen Gabumpa Alegre fikk fast jobb som reinholder på Oslo legevakt for tre år siden, etter mange år som midlertidig ansatt, følte hun at hun endelig fikk litt trygghet i tilværelsen.

Nå er den tryggheten igjen satt i spill, etter at Oslo-byrådets effektiviseringsprogram foreslår å konkurranseutsette de rundt 44 årsverkene knyttet til reinhold, drift og sikkerhet ved Oslo legevakt.

Reinholderen frykter hun vil få mindre jobbsikkerhet og lavere lønn dersom hun må over til et privat firma for å fortsette å jobbe på Legevakta.

– Med full stilling i kommunen klarer jeg meg med én jobb, selv om jeg er aleinemor. Mange som jobber for private, trenger en ekstrajobb i tillegg, sier Alegre, som er plasstillitsvalgt for Fagforbundet for reinholderne på Legevakta.

Oslo-byrådets effektiviseringsprogram ledes av en prosjektgruppe i Byrådsavdeling for finans og Byrådlederens kontor. Byrådet har også innhentet konsulentbistand fra PwC og Oslo Economics for ti millioner kroner i 2025.

Nå er rapportene fra arbeidet klare, med forslag om 129 ulike tiltak man anslår kan spare kommunen for til sammen 3,7 milliarder kroner.

På lista er det flere forslag om å konkurranseutsette tjenester, med anslag for hva kommunen kan spare på det:

Konkurranseutsetting av reinhold og sikkerhet på legevakta (3 millioner).

Med full stilling i kommunen klarer jeg meg med én jobb, selv om jeg er alenemor.

Frykter hun kan miste jobben

Endre Ugelstad Aas

Aftenpostens nye bokprofil vil være en veiviser inn i et nytt bokunivers

– Jeg kan ikke svare noe annet enn Nordahl Grieg, sier Emilie Teige Skrattegård.

I konkurranse med over 100 søkere har hun landet jobben som Aftenpostens nye bokprofil. Da slipper hun ikke unna det obligatoriske spørsmålet fra konkurrenten i arbeiderpressa: hvem er favorittforfatteren?

– Jeg oppdaget Grieg i tenårene, og han har vært en slags følgesvenn siden. Griegs samlede diktbok er min kompanjong og sier noe nytt til meg hvert år jo eldre jeg blir.

Det spørs om det blir en renessanse for Grieg i Aftenposten framover. Men mer søkelys på litteratur kan vi vente oss.

I stillingen skal nemlig Skrattegård bidra til å skape engasjement rundt avisas bokstoff. Det dreier seg i første omgang om en ettårig prosjektstilling.

I 2026 holder det ikke bare med en bokseksjon i papirutgaven på lørdager, mener Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker.

Derfor har avisa over lengre tid jobbet med å etablere et nytt bokunivers. Planene omfatter blant annet en ny seksjon på nettsida, nye sosiale medier-kanaler og nyhetsbrev. Satsingen er inspirert av Aftenpostens Vink-suksess.

Den er særlig kjent for sine to profiler som formidler avisas mat- og utelivsstoff i sosiale medier og andre kanaler.

Griegs samlede diktbok er min kompanjong.

Hun er den nye bokprofilen til Aftenposten

Mímir Kristjánsson

Det er kanskje ikke sant, det forfatteren Hallgrímur Helgason skriver: at vi islendinger er en type hårflyktninger, at hver eneste en av oss er Skallagrimssønner på flukt fra en altfor hårfager norsk konge, og at vi derfor nærer en kronisk mistro mot folk med frodig hårvekst. Men nå sitter vi i alle fall her, en helt skalla islandsk forfatter og en svært tynnhåret norsk-islandsk intervjuer, og skal snakke sammen om Hallgrímurs bok «Seksti kilo solskinn», som kom ut på Island i 2018 og som endelig kom på norsk denne uka.

Ryktet om denne boka nådde meg allerede i fjor høst, da jeg kjørte mellom Höfn og Neskaupstaður på Islands øde østkyst. Mens jeg satt i bilen ble jeg ringt av en gammel kamerat av min far, Albert Einarsson, som også er en ildsjel i kampen for å oversette mer islandsk litteratur til norsk. Snart kom det en bok på norsk som var så god at jeg ganske enkelt ble nødt til å lese den, mente Albert, og han tok på ingen måte feil i det. «Seksti kilo solskinn» er første bind i det som tegner til å bli et storverk om et helt sentralt kapittel i islandsk næringshistorie, sildeeventyret på Nord-Island tidlig på 1900-tallet. Den skildrer hvordan innbyggerne i en islandsk fjord etter tusen års stillstand plutselig tar et tigersprang inn i en ny tid når nordmennene kommer til dem med sildefisket. Deretter følger bindene «Seksti kilo juling» til sommeren og «Seksti kilo søndag» tidlig neste år.

– Dette er på mange måter en norsk-­islandsk historie. Nordmennene kom første gang til Island i 874 på landnåm. Så skjedde det nesten ingenting på 1000 år, før nordmennene kom igjen i 1903 og lærte oss å fange sild. Det snudde opp ned på et samfunn som hadde stått så lenge stille at folket der hadde gitt opp å tro på framtida, sier Hallgrímur.

Nettopp av denne grunn heter bokas første hovedperson Eilífur, etter det islandske ordet for evig, «eilíft». Han sitter fast i det evige slitet i et land der naturen ikke bare er ugjestmild og karrig, men direkte farlig. Det er et land hvor hvert tiende barn settes ut for å dø, der «framskritt var et ukjent fenomen»:

Folk jobbet seg aldri opp til noe, de jobbet bare for retten til å fortsette å gjøre det samme. I framtiden lå det ingen håp, ingen drømmer, ingen spenning, bare en nøyaktig etterligning av fortiden. Og slik var det islandske livet fullstendig fastlåst.

For å kjøpe seg tre kilo mel setter Eílifur seg 99 ørreter i gjeld, og blir dermed slave av en handelsmann fra nærmeste fjord. Når han vender tilbake til husmannsplassen sin med melet, oppdager han at et snøskred har tatt både kona og dattera hans, og at den eneste som har overlevd er den lille sønnen Gestur, som på norsk betyr gjest.

– Det var viktig for meg å finne et navn som representerer hele nasjonen. Derfor valgte jeg Gestur, for jeg har hele tida på følelsen at vi er her på besøk, at den islandske befolkningen aldri er helt sikker på om vi vil klare oss. Kanskje er det fordi vi ikke har vært her så lenge, vi har tross alt bare bodd på Island i 1000 år.

Målet med «Seksti kilo»-sagaen var å bruke en fjord til å fortelle historien om Island, forklarer Hallgrímur, «å forsøke å vise hvor vi kommer fra og hvorfor vi er som vi er».

Det var på mange måter en revolusjon som kom til landet med silda.

En saga om is og sild

Ingrid Fadnes

En kanin i vinterdrakt står på Eidsvolls plass tidlig en fredags morgen rett før jul. Fra en medbrakt krakk rager den knapt et hode høyere over forbipasserende. Kaninen har mange ting på hjertet. Det skjer så mye fryktelig i verden.

Denne dagen er det tekgigantenes makt kaninen ønsker å si noe om. Problemene med digitalisering har sakte sivet inn i samfunnsdebatten, men kaninen vil ha mer – den vil ha handling. Mer demokratisk kontroll og digitalt mangfold! Overvåking må forbys!

Det er skuespiller, regissør og dramatiker Espen Klouman Høiner som er inne i drakta. Som kanin gjennomfører han det han kaller poetisk protest. Det startet høsten 2024, og den aller første handlet om folkemordet i Gaza. Siden har han fortsatt.

Kaninen løfter en liten bjelle og ringer. Det er et signal om at forestilling nummer 32 straks er i gang. En liten sirkel med sju personer har samlet seg på de våte brosteinene rundt den vesle scenen.

Ørene henger uskyldig ned på hver side. Han titter rundt seg. Folk haster forbi til jobb, julehandel og forpliktelser. Har de tid til å høre hva han har å si? Kaninen Espen løfter hånda i været.

– Jeg så en natt som sto i en port. Jeg så en natt som trakk seg bort.

Stemmen runger over Eidsvolls plass i det Høiner leser diktet «Sirkelsalme» av Monica Aasprong. Ekkoet av kaninens røst blir hengende i lufta. Folk stopper opp og titter bort på kaninen.

Hvordan havna egentlig Espen Klouman Høiner i et kaninkostyme i det offentlige rom? Var det ikke på røde løpere, ikledd dyre dresser fra de beste motehus, vi skulle se ham? En gang i tida var denne kaninen godt på vei til å bli en av Norges største filmskuespillere. Noe må ha skjedd på veien. Falt han ned i et kaninhull?

Jeg var nok heller en … søt liten maskot

Unntaksmennesket

Åse Brandvold

Oslo: Mens én gruppe jøder hevet stemmen for palestinsk frigjøring, advarte den andre mot propalestinske slagord

Først kommer frykten. Etterpå tårene. Mirjam Berg Abrahamsen vet hvordan hun pleier å reagere når hun tar ordet offentlig som jøde.

Denne onsdagen, 17. desember, den fjerde dagen i den jødiske lysfesten Hanukka, skjer det igjen: Klokka fire skal hun ta ordet på Eidsvolls plass foran Stortinget. Organisasjonen Jødiske stemmer for rettferdig fred har invitert til lystenning i solidaritet med Palestina. Det gjorde de også forrige Hanukka, men denne vinteren er annerledes. Massakren på Bondi Beach har gjort mørketida ekstra mørk, og presset på den lille jødiske organisasjonen ekstra hardt.

Abrahamsen kjenner ikke bare på frykt denne gangen, men også fortvilelse. Hun sitter selv i styret til Jødiske stemmer for rettferdig fred, og de siste dagene har trykket av sinte e-poster og harde ord på sosiale medier blitt påtrengende. Få timer etter skytingen søndag sa styreleder Marius Gaarder i Det mosaiske trossamfunnet at det propalestinske slagordet «globalize the intifada» var å ta til orde for drap på jøder over hele verden. Skytingen var det dødelige resultatet av at slike slagord har fått stå uimotsagt som «kritikk» av Israel, mente han. På lederplass har Aftenposten kritisert Palestina-aktivister for ikke å ta skikkelig avstand fra terroren.

Det har truffet Abrahamsen hardt. Hun svelger tungt. Så griper hun mikrofonen. Med rolig røst sier hun at hun blir glad når hun ser ansiktene til alle som har møtt opp nå som alt er som mørkest.

– Det er da vi må holde fanen høyest og stå sammen i solidaritet. Mot urett uansett hvor det måtte være, og hvem som utsettes for den. Og det er det vi gjør i dag.

Før appellene blir det bønne­seremoni. De ber for alle som strever ­etter likhet og rettferd, alle som ikke er blinde for den pågående lidelsen – og for alle som protesterer mot det de mener er et folkemord på Gaza.

Når de fire lysene i den åttearmede lysestaken 

skal tennes, blir alle bedt om være stille helt til lystenningen er over, for å minnes ofrene på Bondi Beach.

Den jødiske MDG-politikeren Margit Bye, Palestinakomiteens leder Line Khateeb, bymisjonsprest Eir Andrea Berg og SV-leder Kirsti Bergstø tenner hvert sitt lys. Så er de helt stille i flere minutter.

Etter appellene får de 150 frammøtte smake suffganiyot (berlinerboller) og hjemmelagede latkes (potetpannekaker) med eplemos. Barna fra de jødiske familiene stiller seg først i køen. Bak dem står prester i Den norske kirke og representanter fra de største moskeene i Oslo. Moskélederne har oppfordret sine medlemmer til å møte opp og vise solidaritet med jøder. I en uttalelse har Muslimsk Dialognettverk lagt vekt på at jøder skal være trygge når de utøver sin tro – og de har fordømt terrorangrepet på det sterkeste.

Vi må stå sammen i ­solidaritet. Mot urett uansett hvor det måtte være, og hvem som utsettes for den.

Splittet i sorgen

– I en kronikk i VG denne uka gikk du hardt ut mot det du kaller «problematiske jentepodkaster», og du nevner blant andre ­Øyunn Krogh, Fetisha Williams og Anine Olsen. Hva er problematisk med dem?

– Det er to ting: For det første, noe av innholdet. Det er ikke bare at de har tydelige politiske meninger, det er helt legitimt. Men podkastene er ofte preget av en kanselleringstenkning og en tendens til å ta person framfor sak. Det andre er at podkastene har en tydelig politisk agenda som er underkommunisert og aldri blir utfordret av redaktørstyrte medier.

– Du sier at disse jentepodkastene har en tydelig politisk agenda. Hva er den?

– Jeg opplever at flere av disse podkastene formidler et verdiliberalt politisk standpunkt. Ofte ser man at disse podkastene har et typisk venstresideperspektiv på politikk. Det kan gjelde alt fra abort, til legalisering av narkotika, til synspunkt om Pride-feiringen. Det er en veldig ensidig og tydelig agenda, uten noen form for objektivitet.

– Stemmer det virkelig at de aldri får kritikk?

– De kan få kritikk innimellom, men det er stor forskjell på det kritiske søkelyset de opplever, sammenliknet med hva mannepodkaster som «Ness», «Gutta» og «Wolfgang Wee» får.

– Kan det ha noe å gjøre med at de mannepodkastene du nevner målbærer mer kontroversielle standpunkter?

– Nei, ikke når det gjelder politiske standpunkter. Der kan de ha like ytterliggående syn. Som et eksempel kan jeg nevne podkasten «Søstrene Talling». Der forteller én av dem at hun har blitt gravid, og de spøker med om at hun skal ta abort på fredag, etterfulgt av mye latter fra dem begge.

– Er det ytterliggående å tulle med abort?

Jeg er bekymret for en økt polarisering mellom kjønnene.

Mener damene slipper billig

Mylena Kifle

Denne uka stenger det gamle Munchmuseet på Tøyen dørene. Oslos Høyre/Venstre-byråd har ikke satt av penger til drifta neste år og vil i stedet selge huset.

Siden museet flyttet til Bjørvika, har det nemlig ikke vært tomt i det gamle bygget – tvert imot har det siden 2022 vært 1800 arrangementer der og mer enn 134.000 besøkende, ifølge en fersk rapport fra Kulturetaten i Oslo.

At byrådet nå leter etter nye private eiere, synes Halima Faisel Butt er leit. Hun har i årevis vært frivillig – og er nå fulltidsansatt – i Tøyen Sportsklubb, som blant annet har aktiviteter for unge på det gamle museet.

– For Gamle Oslo er det så viktig at barna har et sted å være etter skolen. Noen familier bor jo trangt, og da kan de unge komme hit og være med venner, sier Butt.

Gamle Munch har vært et prøveprosjekt mellom Kulturetaten, Oslobygg og bydel Gamle Oslo. Men allerede før prøvetida var over – og før evalueringen lå klar – besluttet byrådet å ikke fortsette med prosjektet.

I evalueringen skriver Kulturetaten at prosjektet har svart på ambisjonene i byrådsplattformen om «å motvirke utenforskap, styrke fellesskap og skape gode oppvekstmiljøer».

«Piloten har bare skrapt i overflata av potensialet for hva Gamle Munch som østkantens kulturhus kan være», skriver de videre.

Da Klassekampen svinger innom en tidlig ettermiddag i desember, er det liv i huset. Elever ved nyåpnede Fram videregående skole, som tilbyr norskopplæring til unge som er nye i Norge, er på besøk.

Noen familier bor jo trangt, og da kan de unge komme hit og være med venner.

Nå stenger byrådet Tøyens storstue

Oslos bydeler må kutte 500 millioner kroner i 2026. 

Samlet sett foreslås det kutt på over 60 millioner i barnehagesektoren,

 som Klassekampen har omtalt tidligere. 9,8 millioner av dem er foreslått i byens minste bydel, Grorud.

I sitt forslag til budsjett foreslår bydelsadministrasjonen å kutte fem styrerstillinger, en spesialpedagogstilling, og å kutte åpningstidene i barnehagene.

Kristin Furulund, Fatima Yasien og Eden Paalgard har barn i barnehage på Romsås i bydel Grorud. De frykter kuttene vil gi et dårligere tilbud og gjøre det mindre attraktivt å bo i bydelen, som allerede har store levekårsutfordringer.

– Barnehagen skal bidra til å minske forskjellene i samfunnet. Det sier seg selv at de foreslåtte tiltakene vil gå ut over tilbudet. Grorud-barna vil tape mye verdifullt dersom forslaget vedtas, sier Eden Paalgard, som også leder Foreldreutvalget for barnehager i bydelen.

I dag er de kommunale barnehagene i bydelen åpne mellom 7.30 og 17.00. Nå foreslår bydelsadministrasjonen at de skal stenge 16.30, og holde stengt jul, påske og tre uker på sommeren.

For Fatima Yasien, som er sykepleier og aleine med to barn, kan det bli vanskelig å få feriedagene til å strekke til, ettersom barnehagen også har fem planleggingsdager i året.

Mange ansatte uten tariffavtale har bare 25 feriedager i året.

Hadde hun jobbet turnus, slik hun gjorde før, hadde det også blitt vanskelig å få hverdagen til å gå opp med kortere åpningstid i barnehagen.

Grorud-barna vil tape mye verdifullt dersom forslaget vedtas.

Tror barnehagekutt vil øke forskjellene

Dag Eivind Undheim Larsen

Vi er blitt utsatt for det jeg vil kalle ugrei behandling, sier Oskar Kvasnes, seniorrådgiver i stiftelsen Fritt Ord.

Sammen med kollegene Elin Bech Lutnæs, Ingvild Bjerkholt, Kjersti Bjørkmo og Karsten Korbøl er han nå i ferd med å oppdatere CV-en og blankpusse LinkedIn-profilen.

Årsaken er at Fritt Ord skal skifte ut deler av staben. Av i alt elleve personer – inkludert direktør Knut Olav Åmås – forsvinner nå nærmere halvparten ut døra av den staselige Fritt Ord-villaen bak slottet i Oslo.

Det er snakk om tre fulltidsstillinger og to deltidsansatte. Alle har takket ja til sluttpakke, men nå forteller de at det ikke har skjedd helt av egen vilje.

– Det føles som en form for tvungen frivillighet, sier Oskar Kvasnes.

Alle de durkdrevne kulturbyråkratene som møter Klassekampen til en prat, er betegnende nok over femti år gamle. De frykter det kan bli en tung motbakke når de nå skal søke lykken på ny i arbeidsmarkedet.

I mange år har Fritt Ord stått klar med sjekkheftet når sakprosaforfattere og dokumentarister har trengt penger. De siste årene har stiftelsen delt ut om lag 120 millioner kroner årlig.

De Fritt Ord-ansatte – som nå sitter rundt et kafébord i Oslo sentrum og snakker med Klassekampens utsendte – har nettopp hatt som sin primære arbeidsoppgave å behandle små og store søknader fra hele Norge.

Det føles som en form for tvungen frivillighet.

Føler seg presset ut av Fritt Ord

Foreldre fortviler etter at bydelene i Oslo foreslår barnehagekutt på 60 millioner kroner

– Du må ha på cherrox før du går ut!

Det er hentetid i Orelia barnehage på Risløkka i Oslo, og Oda Regine Næristorp forsøker å stoppe sønnen Ulrik (3) fra å gå ut ytterdøra iført crocs. I garderoben hersker et tilsynelatende kaos av barn, foreldre, ullgensere og yttertøy.

Men dette er ingenting sett opp mot det kaoset som rådet i barnehagen for et par år siden, forteller trebarnsmora. Situasjonen ble mye bedre da barnehagen fikk en egen styrer, som er ansvarlig for den daglige ledelsen av barnehagen. Nå foreslås stillingen kuttet, som et av kuttforslagene innen barnehage, som til sammen skal spare bydelene i Oslo for over 60 millioner kroner.

Orelia er en liten kommunal barnehage med to avdelinger og hadde fram til 2023 ingen egen styrer. Det var styreren i en annen større barnehage omtrent en kilometer unna som hadde lederansvaret i barnehagen.

Det fungerte ikke spesielt godt, forteller Næristorp.

Sykefraværet var oppe i 30 prosent, og i en periode var det nye vikarer hver dag. Barnehagen hadde Oslos laveste score på foreldreundersøkelsen i 2022, og det gikk så langt at foreldrene sendte en bekymringsmelding til bydelen om situasjonen i barnehagen.

– Det hadde en veldig negativ effekt på ungene, sier trebarnsmora.

For å bedre situasjonen opprettet bydelen en midlertidig styrerstilling, slik at barnehagen fikk en egen stedlig daglig leder.

Hvis dette er prisen vi skal betale for kutt i ­eiendomsskatten, synes jeg den er farlig høy.

Fikk styr på barnehagen – nå kan de rammes av kutt

Marita Henriksen har leid bolig siden hun var 17 år. Når hun etter hvert skal avlegge fagbrev i kontor- og administrasjonsfag og gå ut i arbeidslivet, er drømmen å kunne få råd til egen bolig i Oslo, der hun bor.

Men det blir nok med drømmen, forteller Henriksen, som også leder ungdomsorganisasjonen til forbundet Handel og Kontor i Norge.

I går deltok hun på ­lanseringen av LOs boligindeks for fagarbeidere. Rapporten analyserer kjøpekrafta til tre ­ulike husholdninger som er typiske for LOs medlemmer: En enslig helsefagarbeider, et par bestående av en tømrer og en helsefagarbeider uten barn, og et tilsvarende par med barn. Rapporten viser:

Den enslige helsefagarbeideren har råd til 1 prosent av boligene i Oslo, Bergen og Trondheim.

Paret med barn har råd til 2 prosent av boligene i Oslo, 7 prosent av boligene i Bergen og 13 prosent av boligene i Trondheim

Paret uten barn har råd til henholdsvis 16 prosent av boligene i Oslo, 44 prosent i Bergen, og 51 prosent i Trondheim.

Samtidig som behovet for fagarbeidere i Norge er stort, spesielt i de store byene, er det vanskeligere å få bolig og jobb samme sted.

– Fagarbeidere tvinges ut av byene, sier Henriksen.

Dagens boligmarked fungerer som ­prevensjon.

Fagarbeidere presses ut av de største byene

Frida Fliflet

Kostar denne berre fem kronar? Han er veldig flott, då …

Daniel Kvammen ser ivrig, men litt nølande, på eit innramma broderi av ein nisse. Bildet står på asfalten utanfor ein bruktbutikk på St. Hanshaugen. Over heng ein plakat: «Alt under eller over bordet fem kroner».

– Viss han kostar fem kroner, skal eg faen meg han med som backdrop på juleturneen.

Kvammen går inn i butikken og sjekkar prisen. To hundre, ikkje fem. Nissebildet får stå.

Me er på veg frå St. Hanshaugen, der visepopartisten bur, ned mot Oslo sentrum. Det er endå ikkje desember, men kor enn ein snur hovudet, lyser julestjerner. Planen er å enda opp i byens høgkapitalistiske julehelvete: marknaden på Karl Johan, komplett med pariserhjul, overprisa donuts og Disney-hytte.

Og hadde me trengt eit soundtrack, kunne Kvammens julealbum – «Jakta på jula», ute i dag – gjort jobben. Dagen etter skal han til Lærdal og sparke i gang ein månadslang juleturné, stort sett i bygdehus.

– Noreg er eit voldsomt langt og krokete land, så ein må jo spele der folk er. Det meiner eg heilt oppriktig. Då må ein dra litt frå bygd til bygd. Og det er stas. Så lenge dei får fyrt opp i desse bygdehusa på førehand … men dei pleier å vere veldig flinke til det, altså.

«Jakta på jula» er ei ganske nedpå juleplate: stort sett gitarbasert, fri for avanserte arrangement og svulstige strykarar. (Unntaket er det Kvammen kallar «Disney-låta»: «Englevakt» med Maj Britt Andersen og Kringkastingsorkesteret).

Kvammen er knappast aleine om å sleppe julemusikk i år. Sidan oktober har denne journalisten prøvd å halde oversikt over alle norske julelåtar som deisar ned i innboksen, men måtte kaste inn handkledet. Talande nok skreiv Aftenposten om fenomenet førre veke. «Alle» gir ut julelåtar i år, og det lenge før jul: Emma Steinbakken, Ramon, Ina Wroldsen … «Før var det meg, Odd Nordstoga og Sissel som laget julemusikk», oppsummerte Kurt Nilsen til avisa. Med andre ord: For norske artistar er det å gi ut julelåtar blitt omtrent like vanleg som å bake peparkaker.

På julejakt

Pål Hellesnes

På Sinsen i Oslo er arbeidet i gang med å reise nye Aker sykehus. Men i morgen vil deler av arbeidet stanse opp. Da går nemlig bygningsarbeiderne i Hent-klubben ut i politisk streik, sammen med mange andre i LO i Oslo. Kravet er at Oljefondet trekkes ut av Israel.

Christopher Olssøn

Artikler

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Avslørte KI-juks i akademia

Hundrevis av foreldre har fått for lite penger

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Karen Gabumpa Alegre frykter for jobben sin når Oslo kommune tar fram sparekniven

Aftenpostens nye bokprofil vil være en veiviser inn i et nytt bokunivers

En saga om is og sild

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Oslo: Mens én gruppe jøder hevet stemmen for palestinsk frigjøring, advarte den andre mot propalestinske slagord

KrFs stortingsrepresentant for Hordaland Joel Ystebø frykter kvinnelige podkastprogramledere dytter unge inn i verdiliberale ekkokamre.

Nå stenger byrådet Tøyens storstue

Romsås-mødrene Kristin Furulund, Fatima Yasien og Eden Paalgard tror kutt i barnehagetilbudet vil få flere til å forlate bydelen.

Etter mange år i stiftelsen er flere ansatte på vei ut dørene. De forteller om en «brutal» prosess.

Foreldre fortviler etter at bydelene i Oslo foreslår barnehagekutt på 60 millioner kroner

Fagarbeidere presses ut av de største byene

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

I morgen går arbeidere i Oslo, Bergen og Trondheim ut i politisk streik. Kravet er å få oljefondet ut av Israel.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Vil breie ut Høyre

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har tatt oss med til Flisa for å vise hva som er galt med Arbeiderpartiet.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

NRK-redaktør: – Vi har gjort en journalistisk feil

Generasjon uro

Direktøren i Velferdsetaten ber Oslo-byrådet gi startlån til flere

Skatteetaten har betalt ut millioner av kroner til selskaper de mistenkte for svindel. Riksrevisjonen refser etaten.

Noe av det viktigste Fagforbundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjennsomslag for, er en carport

Klasse­kam­pen i Minnea­polis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Klasse­kam­pen i Minnea­polis: – Ting blir verre, ikke bedre

Avslørte KI-juks i akademia

Hundrevis av foreldre har fått for lite penger

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Karen Gabumpa Alegre frykter for jobben sin når Oslo kommune tar fram spare­kni­ven

Aften­postens nye bokprofil vil være en veiviser inn i et nytt bokunivers

En saga om is og sild

Ned med tekgi­gan­tene! Skue­spil­ler Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Oslo: Mens én gruppe jøder hevet stemmen for palestinsk frigjøring, advarte den andre mot propa­le­stinske slagord

KrFs stortings­re­pre­sentant for Hordaland Joel Ystebø frykter kvinnelige podkast­pro­gram­le­dere dytter unge inn i verdi­li­be­rale ekkokamre.

Nå stenger byrådet Tøyens storstue

Romsås-mødrene Kristin Furulund, Fatima Yasien og Eden Paalgard tror kutt i barne­hage­til­budet vil få flere til å forlate bydelen.

Etter mange år i stiftelsen er flere ansatte på vei ut dørene. De forteller om en «brutal» prosess.

Foreldre fortviler etter at bydelene i Oslo foreslår barne­hage­kutt på 60 millioner kroner

Fagar­bei­dere presses ut av de største byene

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølv­ut­nemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

I morgen går arbeidere i Oslo, Bergen og Trondheim ut i politisk streik. Kravet er å få oljefondet ut av Israel.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Vil breie ut Høyre

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har tatt oss med til Flisa for å vise hva som er galt med Arbei­der­par­tiet.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes moti­va­sjonen, sier lektor Anne Grønlie

NRK-redaktør: – Vi har gjort en journa­listisk feil

Generasjon uro

Direktøren i Velferds­etaten ber Oslo-byrådet gi startlån til flere

Skatte­eta­ten har betalt ut millioner av kroner til selskaper de mistenkte for svindel. Riksre­vi­sjonen refser etaten.

Noe av det viktigste Fagfor­bundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjenns­omslag for, er en carport

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Karen Gabumpa Alegre frykter for jobben sin når Oslo kommune tar fram sparekniven

Aftenpostens nye bokprofil vil være en veiviser inn i et nytt bokunivers

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Oslo: Mens én gruppe jøder hevet stemmen for palestinsk frigjøring, advarte den andre mot propalestinske slagord

KrFs stortingsrepresentant for Hordaland Joel Ystebø frykter kvinnelige podkastprogramledere dytter unge inn i verdiliberale ekkokamre.

Romsås-mødrene Kristin Furulund, Fatima Yasien og Eden Paalgard tror kutt i barnehagetilbudet vil få flere til å forlate bydelen.

Foreldre fortviler etter at bydelene i Oslo foreslår barnehagekutt på 60 millioner kroner

Fagarbeidere presses ut av de største byene

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har tatt oss med til Flisa for å vise hva som er galt med Arbeiderpartiet.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

NRK-redaktør: – Vi har gjort en journalistisk feil

Direktøren i Velferdsetaten ber Oslo-byrådet gi startlån til flere

Skatteetaten har betalt ut millioner av kroner til selskaper de mistenkte for svindel. Riksrevisjonen refser etaten.

Noe av det viktigste Fagforbundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjennsomslag for, er en carport