Aurora Sæverud

Trump-hviskeren Mark Rutte kommer ridende inn for å redde dagen

Inne i Den hvite stall steiler en shetlandsponni og tramper med hovene så tollen flyr. «EU er loosers!» vrinsker han. Den blonde manen står stritt til alle kanter, og spyttet fråder fra munnviken. Med en kraftsalve av et bakspark sender han Ursula von der Leyen med et knas gjennom vinduet av den ovale bås. Canadas enhjørning, Mark Carney, styrter til med bandasje, som han tilbyr alle de blødende Nato-landene. Tilstanden i stallapparatet i Washington er panisk: «Ring Mark! Hent ham hit 

Mark Rutte – en vaskeekte, hviskende Robert Redford – er Pentagons eneste håp om å temme villstyringen, for å hindre at Europa forsvinner dypere inn i Kinas favn. Men det er ikke bare handelsmakta som står på spill. For Nato-sjefen er det også hans egen jobb som er i ferd med å kastes ut med møkka. Rutte kommer raskt ridende inn på sin hvite hest, Gulfstream. I revolverhylsa har han sitt eneste våpen: Mangelen på skam.

cowboystøvlene klikker idet han skrider inn. Den ovale hestebåsen er totalrasert, og maleriet av Andrew Jackson kikker skrått ned på scenen som utspiller seg: Med varsomme bevegelser plukker Rutte fram en tjukk bunke hundred dollar bills fra baklomma.

Lukta av pengene fanger umiddelbart ponniens interesse. Rutte faller ned på sine skrubbsårbefengte knær og kysser hovene. Derfra fortsetter han til bakpartiet og slikker ponnirumpa med en katts presisjon. Rutte stryker medhårs og hvisker: «

Ditt atomvåpen er det aller største, Daddy.

hestebørste grer Rutte rolig den blonde manen tilbake i hentesveis. «

», hvisker han, mens han lar hånda gli fra mulen og opp på sadelen. «

Så, så, de kan bare drømme om et Nato uten USA.

» Med et lett byks hopper han opp og griper tak i den nybørstede hentesveisen.

Rutte rir dødens trav inn i solnedgangen. I det falmende lyset rekker han å fylle ut CV-en sin med sin nyeste erfaring: «Trump-hvisker». Den er neppe noe å rutte med i Europa – derfor skriver han
«特朗普耳语者».

Trump-hviskeren

Fra supermakta bak dokumentaren «Making a Murderer»: Det amerikanske rettssystemet er tilbake! Denne gangen med dokumentaren «Making a Drug Baron».

Akkurat nå er det verden trenger, en superskurk! Og en superhelt! Nicolás Maduro vs. Donald Trump. Kommunist vs. kapitalist. Lovløs vs. lovens forsvarer (sic!). Men hvordan gjøre en dørgende kjedelig rettssak til lett konsumerbar mediemat?

Er det noe amerikanerne veit, så er det at «looks are everything». Kremen av spinndoktorer er kalt inn for å gjøre jobben. På CV-en deres står blant annet det falske Kuwait-vitnemålet og 11. september. De har kalt inn det beste prepp-teamet til å style Maduro. Instruksjonene er klare: «Tenk John F. Kennedy møter Pablo Escobar».

«Forresten», ble det lagt til: «Tenk mest Escobar».

Bilde etter bilde av Maduro som i en serie lurvete Ballinciaga-reklamer iført: grå Nike «tech fleece» track suit og svarte solbriller. Eller i 

 og jeans med bandana på hodet. Så er det den mer klassiske: kakibukser og fengsel-versjonen av en Babour-jakke med knall oransje slip-ons. Trendsetter!

Barten er nykjemmet, og øyenbrynene er rufset til. Mannen får håndjernene til å skinne som to tjukke Rolex-klokker. Omgitt av DEA-agenter ser han avslappet og uanstrengt kul ut der han sitter på et bilde som Trump-administrasjonen har delt. Agentene poserer rundt ham, mens Maduro viser tommel opp.

Drit i at agentene står som krypskytere rundt et neshorn, for presidenten har på seg en himmelblå hoodie som popper! Den svarte lua hans er rullet opp over ørene og matcher de svarte slippersene som han har kritthvite sokker i. Det er ingen tvil om at Venezuelas president har «drip» (ungdomsslang for veldig kul stil).

 med på den best kledde tiltalte i amerikansk historie, ruller saker som Grønland-annekteringen i bakgrunnen, med Mette Frederiksens kjedelige buksedress og fornuftige pumps. Og i Iran kan presteskapet veltes, men Ali Khamenei har vi sett i den samme turbanen siden 1980-tallet. Vi vil tross alt ikke ha ropende demonstranter – gi oss siste skrik!

Maduro har «drip»

Jeg ante ikke hvem Maria Corina Machado var. Jeg vet at Venezuela er et land, men jeg kan ikke peke det ut på et kart. Ved å lese avisa vet jeg nå at hun har fått Nobels fredspris, og at tildelingen er kritisert for å legitimere USAs planer for Venezuela. Men nå står jeg altså i en liten knipe: Kollegaene mine snakker om dette i lunsjen.

For å virke smart bestemmer jeg meg for å lære mer om fredsprisen.

Alfred Nobel var en svenske som tjente seg fet på dynamitt. Han fikk masse kritikk («dødens kjøpmann» osv.) og ble sur. Derfor opprettet han fredsprisen for å legitimere ettermælet sitt. I testamentet skrev han: «Fredsprisen skal gå til den som har virket mest eller best for folkenes forbrødring, for avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, og for avholdelse og fremme av fredskongresser.» Snork! Tenk at vi lager tv av dette.

Jeg vil heller bruke tida mi på NRKs «Nissene i skjul», men for å opprettholde lunsj-ansikt må jeg gjøre opp noen tanker.

 – og det er jo nettopp det Nobels fredsprisutdeling gjør. Enkelt nok gjennomført, og en smule selvlegitimiserende, spør du meg. Ikke nevneverdig lunsjprat.

, ja. Sånn jeg ser det, har Venezuela en unik mulighet til å forbrødre seg med sine nordamerikanske naboer, om de så vil eller ikke. Men det er kanskje ikke så unikt når Argentina og mange flere har hatt samme mulighet. Ikke særlig nevneverdig, nei.

. Her står USAs armada klare til å avskaffe den venezuelanske armeen. Rart at ikke Donald Trump får fredsprisen, egentlig? Dette er visst allerede nevnt.

på at fredsprisen legitimerer USAs planer … men fredsprisen ble lagd for å legitimere skaperens ettermæle, og den legitimerer seg selv med prisutdelingen (og Nelson Mandela), 

den legitimerer nå også politiske kameler som er vanskelige å svelge. Så hvorfor kritiserer folk den 

Konklusjonen min er denne: Det er best å holde lav profil i lunsjen fram til «Nissene i skjul» blir tema.

Aurora Sæverud

Artikler

Trump-hviskeren Mark Rutte kommer ridende inn for å redde dagen

Historiens best kledde fange.

Fra nå av spiser jeg lunsj i skjul.